I denne serien stiller vi spørsmål rundt forskningen på psykoterapi. Flere forskere uttaler seg kritisk, og det er mye uenighet. Men forskerne er enige om en ting: Har du psykiske problemer, er det generelt større sjanser for å bli frisk dersom du går i terapi. Og får du behandling som du føler er bra for deg, er det ingen grunn til å slutte.
28 år gamle Jonas Ressem har en mastergrad i psykologi.
Men han har ikke gått på profesjonsstudiet – altså den
utdanningen du må ha for å kunne jobbe som psykolog.
Likevel er han med som frivillig i et lavterskeltilbud til
unge som sliter med psykiske plager. Et par ganger i uka har han videosamtaler
med personer som søker hjelp.
– De jeg har snakket med, er typisk i 20-åra. Det er ofte
mennesker som går igjennom vanskeligheter. Det kan være problemer i parforholdet
eller lette symptomer på angst og depresjon, forteller Ressem.
For litt siden stilte han et vågalt spørsmål i en kronikk på
Psykologisk.no:
Når ventelistene hos psykologene er kjempelange og folk
trenger hjelp, kan ikke andre engasjerte, lyttende og støttende mennesker gjøre
omtrent samme nytten?
Spørsmålet er langt fra dumt.
For hva er det egentlig som hjelper når du får behandling
hos psykologen?
Mye tyder på at spesifikke behandlingsteknikker og
yrkeserfaring har langt mindre å si enn man skulle tro.
Spesifikk modell
Men først: Hva er egentlig psykoterapi?
Psykoterapi handler jo i bunn og grunn om å sitte sammen med
et annet menneske og snakke om psykiske plager eller problemer. Så hva er det
som skiller terapi fra en vanlig samtale med en venn?
Professor Ole André Solbakken ved
Universitetet i Oslo definerer psykoterapi slik:
– Det er en
behandling som inneholder en spesifikk modell for problemet du kommer med,
altså en patologiforståelse.
– Og så har behandlingen
en spesifikk modell for hvordan dette problemet kan løses og en bestemt
prosedyre som skal gjennomføres sammen med pasienten. Den har et spesifikt
rasjonale for hvordan behandlingen skal virke, som kan kommuniseres til
pasienten.
Ut fra en slik definisjon, er det naturlig å tenke at det nettopp er de bestemte modellene og teknikkene som virker mot psykiske plager.
Men så enkelt er det ikke.
Det finnes en rekke ulike modeller for hvordan sinnet virker
og hvordan vi skal behandle psykiske plager og lidelser. Men foreløpig har ikke
forskningen klart å avgjøre om noen av dem er riktige.
Annonse
Dermed vet vi altså lite
om hva som gir psykisk sykdom.
For de fleste psykiske lidelser har vi ikke klart å finne
noen underliggende årsak, skriver Andreas Høstmældingen, forskningssjef ved Nasjonalt
utviklingssenter for barn og unge (NUBU), i Psykologtidsskriftet.
Da er det heller ikke så lett å finne ut hva som gjør at
behandlinger eventuelt har effekt.
Alt virker like godt
– Vi vet ikke hvordan terapi virker, sier Jan Ivar Røssberg,
professor i psykiatri ved Universitetet i Oslo og overlege i psykiatri ved Oslo
Universitetssykehus.
– Hvordan vi kommer fra en god relasjon og allianse mellom
terapeut og pasient, til at pasienten har mindre symptomer, vet vi svært lite
om. Er det at pasienten har mindre negative tanker? At han eller hun er mer
realistisk? spør Røssberg.
Men det har vært vanskelig å finne ut hvilke teknikker som gir
best resultat.
Hva er psykoterapi?
Psykoterapi er å bruke psykologiske metoder til å behandle psykiske lidelser og problemer. Behandlingen går ut på at terapeuten og pasienten snakker sammen. Målet er mentale forandringer som gir økt livskvalitet eller bedret psykisk helse.
I stedet har det dukket opp et interessant fenomen:
Ulike terapiformer – selv de som har svært forskjellige
modeller for sykdom og behandling – ser ut til å virke omtrent like godt.
Dette har fått mange til å tenke: Kanskje handler det slett
ikke om teknikkene. Er den virksomme delen av behandlingen tvert imot noe som
alle terapiene har til felles?
Fellesfaktorer
Annonse
– Det er ganske mange studier som tyder på at det ikke er de
spesifikke teknikkene som gir mest effekt, men såkalte fellesfaktorer, som
egenskaper ved terapeuten, relasjonen og pasienten, sier Henrik Berg.
Han er utdannet i psykologi og filosofi og jobber som
professor ved Universitetet i Bergen. Berg har også skrevet to bøker om
forskning på psykologi.
– Det man tror er den viktigste fellesfaktoren, er det som
kalles den terapeutiske alliansen. Altså båndet mellom terapeuten og pasienten og en enighet om fremgangsmåte og mål for behandlingen.
Andre viktige faktorer er at terapeuten er empatisk,
likefrem og ekte i kommunikasjonen med pasienten.
– Terapeuten må også kunne håndtere sine egne negative
reaksjoner overfor pasienten. Slike negative reaksjoner har vist seg å kunne ha
veldig stor negativ innvirkning på behandlingen, sier Berg.
Erfaring hjelper ikke
Hvis dette stemmer, er Jonas Ressems spørsmål svært betimelig:
Kan hvem som helst tilby samtaleterapi?
Altså: Hvis teknikkene i profesjonsstudiet ikke er så viktige, kan kanskje hvem som helst med de rette egenskapene gi like god hjelp ved mindre alvorlige psykiske lidelser?
Dette spørsmålet blir enda mer interessant sett i lys av et annet pussig fenomen fra psykologiforskningen:
Erfaring hjelper ikke.
Terapeutene blir dårligere og dårligere
Vanligvis vil fagpersoner bli stadig mer kompetente, etter
hvert som de får mer erfaring. Men undersøkelser tyder på at dette ikke er
tilfelle med psykologer. Det kan i verste fall være tvert om!
– Terapeuter blir ikke bedre og bedre jo mer erfaring de
får. De blir dårligere og dårligere utover i karrieren, sier Berg.
Studier har altså vist at psykologer generelt får best
resultater når de er helt nyutdannet. Så blir de stadig verre, men får gjerne et
oppsving igjen helt på slutten av arbeidslivet.
– Vi har ikke klart å kultivere systematisk mer effektive
terapeuter. Det er en kjempestor utfordring, sier Berg.
Annonse
Fem års trening hadde ingen effekt
Også Røssberg har opplevd skuffende resultater. I en studie
brukte de fire år på å trene opp terapeuter som skulle bruke kognitiv terapi for å behandle pasienter
med schizofreni.
Men resultatet ble ikke slik de hadde trodd.
– Behandlingen hadde god effekt, men ikke bedre enn
kontrollgruppa, der terapeutene ikke hadde slik opptrening, sier han.
En nylig studie fra NTNU ga også et litt forstemmende
resultat. Forskerne undersøkte om psykologistudenter ble bedre til å
mentalisere i løpet av studiene.
Mentalisering er evnen til å forstå og forutsi følelser og
reaksjoner hos seg selv og andre.
Resultatene viste at psykologistudentene var flinkere til å
mentalisere enn ingeniørstudentene allerede da de startet studiene. Men evnen
ble ikke bedre i løpet av de tre årene de tilbrakte på studiet.
Som med de fleste temaer innenfor psykologien, er det uenighet
blant fagfolkene.
Men hva betyr egentlig alt dette?
Er modellene og teknikkene innen psykoterapien uvesentlige?
Og har psykologene minimal mulighet til å trene seg bedre?
Ikke nødvendigvis.
Svein Magnussen er professor i vitnepsykologi ved
Universitetet i Oslo. Han tror psykologenes manglende evne til å bli bedre med
erfaring, kan handle om hvordan mange psykologer har arbeidet.
– Det som gjør at du blir bedre med erfaring, er jo at du
får tilbakemelding, sier han.
Må se hvor ballene detter ned
– Jeg pleier å bruke golf som eksempel:
– Du kan stå i fem år og slå golfballer, men du blir ikke
noe bedre hvis du ikke vet hvor de detter ned. Du er altså nødt til å få
tilbakemelding.
Annonse
Men i mange yrker der psykologer bruker sin ekspertise, som
sakkyndige i rettssystemet, har det ikke vært noen tradisjon for systematiske tilbakemeldinger.
Dermed blir det også vanskelig å lære av egne erfaringer.
– Fallgruve
Alle fagfolk er heller ikke enige om at det viktigste er fellesfaktorene, altså relasjonen mellom terapeuten og pasienten eller egenskaper hos terapeuten.
– Kan du få hjelp bare ved å snakke med folk? Ja. Men det er
ikke nødvendigvis terapi og systematisk endringsarbeid, sier Sverre Urnes Johnson,
professor og psykologspesialist ved Universitetet i Oslo og Modum Bad.
– Jeg mener det er en fallgruve å tolke dataene vi har i dag
som at det eneste virksomme er fellesfaktorer.
For disse fellesfaktorene skapes jo nettopp i samspill med de spesifikke metodene terapeutene bruker.
– Alliansen mellom pasient og terapeut skapes i kontekst av en terapi, et enhetlig
teoretisk rasjonale som gir mening for pasienten.
Må ikke slutte å stille spørsmål
– Profesjonsutdanningen trengs ikke bare for å
lære metode basert på forskning, men også evnen til å forstå pasientens
preferanser og utvikle klinisk ekspertise, så psykologen kan ta gode valg.
Det er altfor tidlig å konkludere med hva som virker og ikke
i psykoterapi. Vi må ikke slutte å stille spørsmål eller legge
ned ambisjonene om å finne noe som virker bedre enn noe annet, mener Johnsen.
– Vi må nyansere det – ikke bare til fellesfaktorer og det
andre – men hvordan fellesfaktorene og de spesifikke teknikkene samspiller. Det
vet vi for lite om.
Vet ikke hva som er viktigst
Joar Øveraas Halvorsen, psykologspesialist og
førsteamanuensis ved NTNU, er heller ikke overbevist om at metodene er
uvesentlige.
– Vi har ikke kunnskap nok til å påstå at fellesfaktorene er
det viktigste i psykologisk behandling, sier han.
– Terapeutisk allianse er en viktig forutsetning, men det er
en logisk brist i å gå derfra til å si at det er den viktigste ingrediensen i
behandlingen.
– Vi vet at psykoterapi generelt har en liten til moderat
effekt, men vi vet ikke hvorfor det er slik. Det er lite sikker kunnskap om
mekanismene bak psykisk sykdom og veldig lite kunnskap om mekanismene bak effektiv
behandling, sier Halvorsen.
– Tenker på relasjonen
Uansett ståsted i denne debatten, er det likevel trolig
trygt å konkludere med at vi mangler mye kunnskap om hva som gjør at
psykoterapi virker.
Jonas Ressem har sluttet å tenke så mye på det når han møter folk
som sliter, i samtalene for det frivillige hjelpetilbudet.
– Jeg følte på usikkerhet i starten, at jeg ikke hadde de
samme rådene og teknikkene som dem med profesjonsutdannelse. Det har jeg begynt
å legge fra meg, selv om det sikkert er ting de kan som ikke jeg kan, sier han.
– Jeg tenker ikke diagnose og har ikke med meg det
perspektivet. I stedet tenker jeg på relasjon og samtale. Det er viktig å skape
den gode relasjonen.