– Å gud, tannlegetimen! Den har jeg helt fortrengt!

I en serie artikler setter vi søkelyset på fagfeltet psykologi. Hvor godt virker det egentlig? 

• Hvorfor er forskerne så uenige om hvor godt psykoterapi virker?
• Kan pasienter bli like friske av å snakke med en som ikke er psykolog?
• Hvorfor finnes det 500 ulike typer psykoterapi?
• Samfunnet bruker stadig mer penger på psykisk helse. Hvorfor blir vi ikke friskere?
• Er det mulig å forebygge psykiske helseproblemer allerede i barnehagen? 
• Dag Wollebæk gikk inn i teoriene bak psykologisk behandling: – Jeg har kastet bort nok tid på å gå i terapi
• Sexfantasier og satanist-panikk:– Noen av de psykologiske teoriene bygger mer på naiv tro og folklore enn på vitenskap
• Mellom 5 og 10 prosent blir sykere etter å ha snakket med psykolog
• Noe er galt i forskningen på psykologi
• Hva er problemet med venteliste-studier?
• Det teoretiske grunnlaget for psykologien vakler. Ingen vet om teoriene er riktige
• Psykologforeningen med klar beskjed til politikerne: Vil vite hvordan pasientene opplever terapien

Til lesere med psykiske problemer:

I denne serien stiller vi spørsmål rundt forskningen på psykoterapi. Flere forskere uttaler seg kritisk, og det er mye uenighet. Men forskerne er enige om en ting: Har du psykiske problemer, er det generelt større sjanser for å bli frisk dersom du går i terapi. Og får du behandling som du føler er bra for deg, er det ingen grunn til å slutte.

Mange ideer og teorier fra psykologien er blitt en del av dagligspråket. En del av hvordan vi tenker om oss selv.

Men hva når disse ideene viser seg å være dårlig funderte?

Noen av de psykologiske teoriene som har spredt seg og blitt til sannheter i kulturen vår, bygger mer på naiv tro og psykologisk folklore enn på vitenskap, mener Svein Magnussen.

Da kan de lede oss på ville veier.

Magnussen er professor emeritus ved Universitetet i Oslo og en av Norges fremste eksperter på vitnepsykologi.

Fortrengte minner

En idé som har fått store konsekvenser i samfunnet, er teorien om fortrengte minner.

Som mange ideer innen psykologien, kan den spores tilbake til Freud, psykoanalysens far.

I sin bok «Drømmetydning» fra 1899 skrev den østerrikske psykoterapeuten at vi mennesker fortrenger forbudte tidlige fantasier.

Som vanlig handler det om sex.

Fantasier forvist til underbevisstheten

– Freud har for eksempel en idé om at små gutter er erotisk tiltrukket av mora si, sier Magnussen.

– Så skjønner guttene at dette er forbudt og vil få sosiale konsekvenser. Og så fortrenger de disse forbudte fantasiene.

Freud mente at drømmene ved en eller annen ubevisst prosess ble forvist til underbevisstheten, en del av sinnet som vi ikke normalt har tilgang til. Ideen har vært debattert siden den gang.

Men på 1980-tallet skjer det noe rart.

Fantasier blir til reelle minner

– Plutselig er det ikke lenger snakk om fantasier, men faktiske erfaringer, sier Magnussen.

Han mener startskuddet for denne nye ideen gikk med et foredrag av psykologen Judith Herman i 1980. Hun argumenterte:

Hvis minnene våre er vonde og traumatiske nok, kan de rett og slett bli fortrengt, slik at vi ikke aner at de er der.

Seksuelle overgrep

Ideen om fortrengte minner sammenfalt med et viktig skifte i samfunnet. Rundt dette tidspunktet hadde det endelig vokst fram en bevissthet om at mange barn har opplevd seksuelt misbruk.

Og det var typisk slike minner psykologene trodde ble fortrengt til underbevisstheten. 

Men terapeutene mente opplevelsene likevel tøt til overflaten, i form av en rekke ulike psykiske og fysiske plager.

Behandlingen gikk ut på å hente minnene fram igjen ved hjelp av psykoterapi. Gjerne i form av teknikker som hypnose, psykodrama eller drømmetydning.

les også

Blir vi noe særlig friskere av å gå til psykolog?

Satanist-panikk

– Ideen dukket opp fra intet og spredte seg som ild i tørt gress, sier Magnussen.

I USA spesialiserte mange psykoterapeuter seg på å hente fram fortrengte minner om overgrep, og snart begynte historiene å florere både i terapirommene og i mediene. 

De framkalte minnene var ofte svært detaljerte og klare. Og skrekkelige.

Det handlet ofte ikke bare om misbruk, men om marerittaktige hendelser med satanistiske ofringer, tortur og rituelle overgrep.

Hekseprosesser

Dette utviklet seg til en moralsk panikk med tusenvis av påståtte tilfeller av satanisme og organisert misbruk. Familier ble revet i stykker av anklager og mistro.

Fenomenet spredte seg også til andre land. Fagfolk argumenterte for at de fortrengte minnene kunne være så uutholdelige at pasientens personlighet splittet seg i mange deler. 

– Det var en farsott på 90-tallet, nærmest som hekseprosesser, sier Magnussen.

Men det vokste samtidig fram en stor skepsis, særlig hos forskerne som nettopp studerer hvordan hukommelsen virker.

– Stemmer ikke

Det er selvfølgelig svært viktig å ta meldinger om overgrep på alvor. Ofte kan det være vanskelig å komme fram med slik informasjon, og tradisjonelt ble ofrene gjerne mistrodd.

Likevel er det grunn til å være skeptisk til krystallklare minner som plutselig dukker opp, gjerne i en situasjon hvor man nettopp graver etter slike erindringer.

– Det stemmer jo ikke med noen empiri, sier Magnussen.

Ideene om fortrengte minner var ikke tuftet på forskning og vitenskapelig dokumentasjon, mener Magnussen.

– Det var basert på psykologenes fortolkning av hva som skjer i terapirommet.

– All forskning viser jo at du tvert imot har en særlig god hukommelse om ubehagelige, dramatiske og traumatiske minner. 

Vonde minner sitter godt

I 2019 skrev Magnussen og to kollegaer om dette temaet i Tidsskriftet for Den norske legeforening.

Studier av krigsveteraner og ofre for tortur, terrorangrep og overgrep viser at traumatiske minner sitter godt og at vonde opplevelser huskes bedre enn hverdagslige hendelser, skriver de.

– Det er ikke nødvendigvis slik at man går og tenker på slike minner hele tiden, men dersom man blir spurt, vet man at de er der, ifølge Magnussen.

Han forteller at det for eksempel er gjort studier blant personer med bekreftede overgrep i barndommen. Når de blir spurt om ulike barndomshendelser i voksen alder, så husker de aller fleste overgrepene. 

Falske minner

Magnussen mener det ofte var helt andre forklaringer på minnene som ble framkalt i terapirommene.

– I mange tilfeller var det nok snakk om falske minner, sier han.

Forskning har vist at hukommelsen vår lar seg kna og endre i ettertid. Det er ikke så vanskelig å få mennesker til å huske hendelser som aldri har skjedd.

Noen av metodene som ble brukt for å hente fram glemte minner, er spesielt effektive for å skape slike falske minner.

Kan glemme og huske igjen på vanlig måte

Selv i tilfeller der virkelige minner faktisk dukker opp senere, finnes det andre forklaringer enn ubevisst fortrengning.

I noen tilfeller kan barn for eksempel ha opplevd hendelser som de den gangen ikke skjønte var overgrep. Når minnet tilfeldig dukker opp senere i livet, ser personen saken med voksne øyne og innser at det var snakk om overgrep. 

Det er også naturlig å glemme detaljer eller å bevisst prøve å glemme deler av vonde hendelser.

Ideen lever videre

En oppsummering av forskning fra 2021 konkluderer med at det mangler vitenskapelig dokumentasjon for at ubevisst fortrengte minner finnes. 

Men til tross for dette, lever ideen stadig videre blant både psykologer og folk flest, skriver forfatterne i en annen artikkel. 

Magnussen bekrefter at dette også gjelder i Norge.

Han og kollegaene har gjort flere spørreundersøkelser blant norske psykologer. I 2012 og 2015 mente nesten halvparten at fortrengte minner eksisterte. Det samme viser internasjonale oversiktsstudier.

Noen forskere, som Chris Brewin fra University College London, mener slike undersøkelser gir et misvisende bilde. Det er fordi mange terapeuter i dag har en annen forståelse av hva fortrengning betyr og mange er enige om at man ikke skal bruke fantasifremmende teknikker for å framkalle glemte minner. 

Andre forskere argumenterer imidlertid for at mye av den gamle forståelsen fortsatt henger igjen.

Vi vet ikke om folk lyger

Magnussen mener slik tro på dårlig funderte ideer kan få uheldige konsekvenser, blant annet innen rettssystemet, som er hans eget fagfelt.

Han forteller for eksempel at både dommere og sakkyndige i rettssaker har trodd på teorier om at adferden vår viser om vi lyger eller snakker sant.

– Det er en lang tradisjon med naive psykologiske teorier om at løgnere opptrer på bestemte måter. At de er unnvikende i blikket og urolige i kroppen.

– Men det er bare tull. Vi har 50 år med forskning som viser at det ikke stemmer. Det foreligger ingen pålitelige ikke-verbale atferdstegn på løgn og bedrag.

Oppførsel sier lite om troverdighet

Likevel lever slike ideer videre og påvirker trolig avgjørelsene våre.

En norsk studie undersøkte for eksempel hvordan politietterforskere oppfattet et vitneutsagn fra et voldtektsoffer. Det viste seg at de vurderte offeret som mer troverdig dersom hun uttrykte de forventede følelsene, som sorg og fortvilelse. 

Samtidig viser andre studier at det slett ikke er slik at voldtektsofre oppfører seg på spesielle måter under avhør.

– Det er ingen sammenheng mellom hvordan du framtrer og hva som faktisk har skjedd, sier Magnussen.

– Vi har ideer om hvordan du skal framtre som ikke stemmer med virkeligheten.

Trøbbel i rettssaker

Også ideen om fortrengning har ført til problemer, ifølge Magnussen.

– Politiet får fortsatt inn anmeldelser fra folk som husker noe de skal ha blitt utsatt for da de var ett år gamle. Det er helt meningsløst, sier han.

Ideen om fortrengte minner spilte også en betydningsfull rolle i den sterkt kritiserte Birgitte Tengs-etterforskningen.

Den mistenkte fetteren holdt på at han ikke kunne huske å ha drept kusinen sin. Men etterforskerne forklarte at hjernen kunne forme en barriere mot vonde minner.

– De tilbyr som forklaring at du kan jo ha fortrengt det, sier Magnussen.

Til slutt ble fetteren overbevist om at det var dette som måtte ha skjedd og avla en tilståelse som senere viste seg å være falsk. I dag er en annen mann dømt for drapet som fetteren ble beskyldt for. Mannen har anket dommen.

Terapi kan også skade

Jørgen Flor er psykologspesialist og forfatter av boka «Skadelige samtaler».

Han mener det er viktig å være klar over at terapi kan ha sterk virkning, også i negativ retning. Da kan man skade i stedet for å hjelpe, for eksempel i forsøk på å framkalle glemte minner.

– Jeg tenker at hvis du har glemt seksuelle overgrep, så er det jo fint. Det er ingen grunn til å hoste det opp igjen hvis man ikke har plager eller symptomer.

———

Denne saken kan du også lese på engelsk på sciencenorway.no