I en serie artikler setter vi søkelyset på fagfeltet psykologi. Hvor godt virker det egentlig? 

• Hvorfor er forskerne så uenige om hvor godt psykoterapi virker?
• Kan pasienter bli like friske av å snakke med en som ikke er psykolog?
• Hvorfor finnes det 500 ulike typer psykoterapi?
• Samfunnet bruker stadig mer penger på psykisk helse. Hvorfor blir vi ikke friskere?
• Er det mulig å forebygge psykiske helseproblemer allerede i barnehagen? 
• Dag Wollebæk gikk inn i teoriene bak psykologisk behandling: – Jeg har kastet bort nok tid på å gå i terapi
• Sexfantasier og satanist-panikk:– Noen av de psykologiske teoriene bygger mer på naiv tro og folklore enn på vitenskap
• Mellom 5 og 10 prosent blir sykere etter å ha snakket med psykolog
• Noe er galt i forskningen på psykologi
• Hva er problemet med venteliste-studier?
• Det teoretiske grunnlaget for psykologien vakler. Ingen vet om teoriene er riktige
• Psykologforeningen med klar beskjed til politikerne: Vil vite hvordan pasientene opplever terapien

Til lesere med psykiske problemer:

I denne serien stiller vi spørsmål rundt forskningen på psykoterapi. Flere forskere uttaler seg kritisk, og det er mye uenighet. Men forskerne er enige om en ting: Har du psykiske problemer, er det generelt større sjanser for å bli frisk dersom du går i terapi. Og får du behandling som du føler er bra for deg, er det ingen grunn til å slutte.

En studie viser at en type terapi har stor virkning mot depresjon.

Men hvor godt stemmer disse resultatene med det pasientene vil oppleve i virkeligheten?

Det er mange ulike faktorer som bestemmer svaret på det spørsmålet.

En av dem er hvilken kontrollgruppe forskeren har valgt å ta med. Det siste tiåret har flere studier vist at en veldig vanlig kontrollgruppe i psykologiske studier – venteliste – kan få behandlingen til å framstå som overdrevet effektiv. 

Men hvordan skjer det?

Hvorfor kontrollgruppe?

Når forskere skal undersøke en type behandling på mennesker, er det viktig å ha noe å sammenligne med. Altså en kontrollgruppe.

Det er flere grunner til dette.

For det første er det ofte slik at sykdom varierer med tida.

I en del tilfeller – for eksempel ved moderat depresjon – blir mange pasienter bedre av seg selv. I andre tilfeller kan pasientene være verre i noen perioder og bedre i andre. Det er ikke uvanlig at folk oppsøker lege – og blir med i studier – når de er i en dårlig periode.

Hvis de da blir bedre i løpet av studien, er det altså ikke sikkert det var behandlingen som virket. De kan ha blitt bedre av seg selv.

Placeboeffekt

For det andre vet vi at det å få behandling i seg selv ofte fører til bedring. I medisinen er dette kjent som placeboeffekten.

• Les mer om placeboeffekten og dens viktige rolle innen medisinen her: Placeboeffekten: Fra mystisk magnetisme til å utnytte kroppens egne evner

Dersom du tester en behandling og pasientene blir bedre, er det altså ikke nødvendigvis selve behandlingsmetoden som hadde effekt. Resultatet kan også skyldes en generell placeboeffekt som ville kommet med en hvilken som helst behandling.

Men begge disse problemene kan unngås ved å ta med en kontrollgruppe i studien.

Ved å sammenligne pasientene som får behandlingen du undersøker, med en gruppe som ikke får den, vil du kunne avgjøre hvilken effekt selve behandlingen har.

Men det finnes flere typer kontrollgrupper. Og hvilken du velger, er avgjørende for hvor sikre svar du får.

Ventelistekontroll

Det som ofte gir best svar, er når kontrollgruppa får noe som minner om behandling, for eksempel støttende samtaler med helsepersonell.

Men de fleste studier innen psykologien bruker ikke denne typen kontrollgruppe.

Det absolutt vanligste er å sammenligne pasientene som får behandling, med personer som står på venteliste for behandling. Du sammenligner altså det å få behandling mot det å ikke få behandling.

Det kan gi interessant informasjon.

Du kan for eksempel finne ut om pasientene bare ble bedre av seg selv. Dersom du ser omtrent samme bedring i behandlingsgruppa og ventelistegruppa, skyldes det trolig bare en naturlig bedring.

Problemet er at ventelistekontrollen ikke kan si noe om placeboeffekten.

Vet ikke om virkningen er bare placeboeffekt

De som står på venteliste, vil jo ikke få noen behandling og dermed heller ingen placeboeffekt.

Når en slik studie viser at behandlingsgruppa blir friskere enn ventelistegruppa, kan du altså ikke vite om bedringen skyldes behandlingen eller om den bare skyldes placeboeffekten.

Det kan dermed tenkes at et hvilket som helst tiltak, som å synge i kor eller snakke med en venn, ville gitt bedring i forhold til ventelistegruppa.

Overdreven effekt

Dette betyr at det er stor sannsynlighet for at gruppa som får behandling, blir bedre enn ventelistegruppa, uansett om behandlingen faktisk virker. Denne typen studier kan også vise overdrevent stor effekt av en behandling som i virkeligheten bare virker litt.

På denne måten er det mulig at ventelistestudier forvrenger bildet av hvor godt ulike behandlinger virker, skriver forfatterne bak en forskningsoppsummering for Cochrane Library i 2022. 

De siste årene har noen forskere til og med argumentert for at problemet kan være enda større. Det finnes nemlig studier som antyder at det å stå på venteliste faktisk kan ha en negativ virkning på pasientene. Det kan virke som nocebo. 

Enten ved at pasientene på venteliste opplever mindre naturlig bedring med tida eller at de faktisk blir verre mens de venter.

Venteliste som nocebo

– Vi har flere gode metaanalyser som peker mot at de som står på venteliste, har dårligere utfall enn å ikke få noen behandling, sier Joar Øveraas Halvorsen, psykologspesialist og førsteamanuensis ved NTNU.

– Dette kan bidra til kunstig oppblåste resultater, sier han.

For hvis pasientene i kontrollgruppa i verste fall blir dårligere i løpet av studien, vil enhver annen behandling se ut til å virke. Også behandling som egentlig ikke har effekt.

Halvorsen påpeker at det fortsatt er usikkerhet rundt venteliste som kontrollgruppe, men mener det er svært viktig at forskere er klar over disse problemene.

– Å legge lista for lavt

Jan Ivar Røssberg, professor i psykiatri ved Universitetet i Oslo og overlege i psykiatri ved Oslo universitetssykehus, mener også det er grunn til å mistenke at pasientene blir dårligere mens de står på venteliste.

– Jeg mener ventelistekontroll er å legge lista litt for lavt. Med den kunnskapen vi har i dag, vil jeg anbefale at andre kontrollgrupper brukes, sier han.

Et annet problem er at det er uetisk å la pasienter stå på venteliste i lang tid. Det betyr at slike studier bare kan vare 10-12 uker, før også ventelistepasientene får terapi.

Dermed vil studien heller ikke kunne si om behandlingen hadde virkning over lengre tid. 

Uenige om ventelistestudier

Dette er noe av grunnen til at fagfolkene er så uenige om hvor godt psykoterapi egentlig virker. Du kan lese mer om denne uenigheten i denne saken: Hvorfor er forskerne så uenig om hvor godt psykoterapi virker?

På grunn av svakhetene mener noen forskere at ventelistestudiene ikke bør tas med i forskningsoppsummeringer som skal avgjøre hvor stor effekt psykoterapi har. 

Men dette er andre uenige i. 

Å ta ut ventelistestudiene vil kunstig svekke effekten man finner for psykoterapi, skrev åtte norske forskere i Psykologtidsskriftet i 2022.

Uenig i at folk blir dårligere på venteliste

Noen forskere er også uenige i at pasienter i gjennomsnitt blir verre av å stå på venteliste.

– Det er ikke riktig, sier Ole André Solbakken, professor i psykologi ved Universitetet i Oslo, og en av forfatterne bak artikkelen i Psykologtidsskriftet.

Han mener dataene vi har, sier noe annet:

– Hvis du ser på metaanalysene på feltet, så vil du se at det vanligste er å bli bedre på venteliste.

Sverre Urnes Johnson, professor og psykologspesialist ved Universitetet i Oslo og Modum Bad, sier også at han kjenner til studier fra Norge som viser at pasienter blir bedre av å stå på venteliste.

Må være bevisst på hvordan resultatene tolkes

– Venteliste som kontrollgruppe har svakheter, men det avgjørende er at man sammenligner med noe, sier Johnson.

Det viktigste er at forskerne er bevisste på hvordan de bruker og tolker slike studier, mener han.

Ventelistestudier er greie å gjennomføre og kan for eksempel passe som en første undersøkelse av en ny behandling. Resultatene kan gi en indikasjon på om det er verdt å sette i gang mer grundige undersøkelser.

– Men vi kan ikke stoppe der og hevde at vi har funnet løsningen, sier Johnson.

– Neste skritt er å sette teorien på spill – å sette opp en større studie der vi sammenligner effekten med de best dokumenterte behandlingsformene på feltet. Altså at aktive behandlingsformer sammenlignes mot hverandre.

Ofte basert mest på ventelistestudier

Problemet er at dette trolig skjer i mindre grad enn det burde.

I virkeligheten er vurderingen vår av ulike behandlingsformer nettopp basert på resultatene fra ventelistestudier, skrev Beth Patterson fra McMaster University og hennes kollegaer i en studie i 2016. 

Oppsummeringer fra året før viste at over 70 prosent av studiene på behandling av depresjon og angst nettopp var gjort med ventelistekontroll.

Dette betyr at noen av behandlingsformene vi tilbyr, i virkeligheten kan være langt mindre effektive enn studiene tilsier, skrev Patterson og kollegaene.

Dette bekrefter to studier fra 2022. 

I forskningsoppsummeringen fra Cochrane Library antyder forfatterne det samme som Johnson:

Kanskje bør ventelistekontroll bare brukes i de første utforskende studiene av en ny behandling.

———

Denne saken kan du også lese på engelsk på sciencenorway.no