I en serie artikler setter vi søkelyset på fagfeltet psykologi. Hvor godt virker det egentlig? 

• Hvorfor er forskerne så uenige om hvor godt psykoterapi virker?
• Kan pasienter bli like friske av å snakke med en som ikke er psykolog?
• Hvorfor finnes det 500 ulike typer psykoterapi?
• Samfunnet bruker stadig mer penger på psykisk helse. Hvorfor blir vi ikke friskere?
• Er det mulig å forebygge psykiske helseproblemer allerede i barnehagen? 
• Dag Wollebæk gikk inn i teoriene bak psykologisk behandling: – Jeg har kastet bort nok tid på å gå i terapi
• Sexfantasier og satanist-panikk:– Noen av de psykologiske teoriene bygger mer på naiv tro og folklore enn på vitenskap
• Mellom 5 og 10 prosent blir sykere etter å ha snakket med psykolog
• Noe er galt i forskningen på psykologi
• Hva er problemet med venteliste-studier?
• Det teoretiske grunnlaget for psykologien vakler. Ingen vet om teoriene er riktige
• Psykologforeningen med klar beskjed til politikerne: Vil vite hvordan pasientene opplever terapien

Til lesere med psykiske problemer:

I denne serien stiller vi spørsmål rundt forskningen på psykoterapi. Flere forskere uttaler seg kritisk, og det er mye uenighet. Men forskerne er enige om en ting: Har du psykiske problemer, er det generelt større sjanser for å bli frisk dersom du går i terapi. Og får du behandling som du føler er bra for deg, er det ingen grunn til å slutte.

Det er noe som ikke stemmer i psykologien.

Som pasient kan ulike terapeuter gi deg fullstendig forskjellige forklaringer på problemene dine. Ofte med stor overbevisning.

I en annen artikkel i denne serien forteller Dag Wollebæk hvordan han i sine år i psykoterapi fikk servert utallige teorier om hvorfor han hadde det vanskelig.

– Det spriker i alle retninger, forteller han.

Men hva legger psykologene egentlig til grunn for disse forklaringene?

Tolkningene springer ut fra et utall teorier om hvordan sinnet virker. Problemet er bare at ingen vet hvilke av teoriene – om noen – som stemmer med virkeligheten. 

Noen forskere mener psykologifaget er i en teoretisk krise. En krise som er mye dypere enn den såkalte replikasjonskrisen, som du kan lese mer om her.

Fundamentet vakler

Det teoretiske fundamentet for psykologien vakler, skriver forskerne Markus Eronen og Laura Bringmann i en artikkel fra 2021.

Og det kan jo høres litt akademisk og livsfjernt ut.

Men disse teoriene har stor innflytelse. Ikke bare på hva som skjer hos psykologen, men også hvordan vi tenker om oss selv og hva samfunnet oppfatter som normalt og sykt.

En gang i tida kunne for eksempel amerikanske kvinner risikere å ende på sinnssykeasyl hvis de var for frittalende og selvstendige, skriver Time Magazine. 

Samfunnet er gjennomsyret av ideer som stammer fra psykologisk teori. Men vi vet faktisk ikke om disse teoriene er sanne, sier flere fagfolk forskning.no har snakket med.

Overbyggende teorier som forklarer verden

Eronen og Bringmann sammenligner med andre grener av vitenskapen.

Hører du om teorier innen biologi eller fysikk, som evolusjonsteorien eller Einsteins relativitetsteori, kan du regne med følgende:

Det er gjort mange, gjerne tusenvis av studier som forsøker å teste om teorien virkelig stemmer. Studiene bygger på hverandre og gir en overordnet forklaringsmodell som blir stadig mer presis med tida.

Denne modellen forklarer de underliggende årsakene til fenomener, slik at du kan bruke teorien til å forutse hva som kommer til å skje.

Men i mange deler av psykologien er det ikke slik, skriver Eronen og Bringmann i det vitenskapelige tidsskriftet Perspectives of Psychological Science.

Flyter bare rundt

I psykologien utvikles det stadig nye teorier, men de bygger ikke på hverandre, og de blir verken bekreftet eller avkreftet. I stedet flyter de bare rundt en stund, til de med tida blir forlatt eller glemt, skriver forskerne.

Lignende kritikk har dukket opp i flere vitenskapelige artikler de siste årene. 

Andreas Høstmælingen er psykologspesialist og forskningssjef ved Nasjonalt Utviklingssenter for barn og unge (NUBU).

Han bekrefter at teoriene innen psykologi skiller seg fra mange andre fag.

Hauger av teorier – ingen vet om de er riktige

– Psykologiens tenkere formulerte aldri teorier som kunne integreres til en sammenhengende helhet, skrev han i Psykologtidsskriftet tidligere i år.

I stedet vokste det fram en haug ulike retninger, som kognitiv eller psykodynamisk teori. Alle hadde sine ulike, og ofte uforenlige, forklaringer på hvordan sinnet virker.

– Men vi har ikke klart å forene disse teoriene, sier Høstmælingen til forskning.no.

Forskerne har heller ikke klart å avgjøre om noen av dem er objektivt riktige.

– Ingen har vist at noen av teoriene er mer gyldige enn andre, skriver Høstmælingen.

Fortellinger i terapirommet

Likevel brukes disse teoriene svært aktivt i terapirommet. 

Det er nettopp dette som skiller psykoterapi fra andre samtaler: Terapien inneholder en spesifikk teoretisk forklaring for hvorfor pasienten har psykiske plager og en bestemt modell for hvordan behandlingen skal virke.

Teoriene brukes altså for å skape en meningsfull fortelling om hvordan problemene fungerer og hvordan de skal løses.

Men – som Wollebæk erfarte – disse fortellingene kan sprike i alle retninger, alt etter hvilken psykolog du går til.

Manglende selvrealisering – eller forsvarsmekanismer?

Høstmælingen beskriver et eksempel i Psykologtidsskriftet:

En av teoriene - humanistisk-eksistensiell teori - sier at vi mennesker er motivert av selvrealisering. Og psykiske problemer oppstår når vi opplever at vi ikke er slik vi synes vi burde være.

Behandlingen handler om å skape en situasjon der pasienten bedre kan skape personlig vekst.

I psykodynamisk teori oppstår psykiske lidelser derimot når sunne følelser – som sinne eller seksuell lyst – utløser negative følelser som angst, skam og selvbebreidelse. Teorien sier at vi utvikler forsvarsmekanismer for å unngå indre konflikt, skriver Høstmælingen.

Behandlingen består i å håndtere forsvarsmekanismene og hindre at negative følelser følger med de positive.

Men det er altså ikke opplagt at noen av disse forklaringene er den egentlige årsaken til de psykiske problemene.

Kjenner ikke sykdomsmekanismene

– Det er på mange måter bare metaforer, sier forfatter og psykologspesialist Jørgen Flor.

– Vi kjenner jo ikke sykdomsmekanismene bak psykisk sykdom.

Vi har ganske god dokumentasjon for at psykoterapi gir god hjelp til en del av pasientene, men vi vet lite om hvorfor.

Ofte ser vi på psykisk sykdom gjennom medisinske briller: I medisinske tilstander er det ofte underliggende sykdomsmekanismer som gir symptomer. Målet er å behandle disse mekanismene, om vi kan.

Men i psykologien har ikke forskerne klart å finne slike underliggende årsaker. Vi vet ikke hva behandlingen egentlig virker på.

– Kvalifiserte gjetninger

Flor beskriver teoriene i psykologi som kvalifiserte gjetninger.

Det gjør også Joar Øveraas Halvorsen, psykologspesialist og førsteamanuensis ved NTNU.

– Det finnes jo så mange teorier. I noen tilfeller er det en god del grunnforskning som ligger til grunn for dem. Men jeg tror en god del teorier bare er en god idé eller kvalifisert gjetning.

Han minner imidlertid om at dette ikke nødvendigvis bare gjelder i psykologien. Også innen medisinen finnes det teorier det ikke er spesielt god dokumentasjon for.

Men er det så farlig, da? Altså, spiller det noen rolle om forklaringene og teoriene er riktige, hvis de hjelper folk?

Nyttige historier

I mange tilfeller kan teoriene være nyttige, helt uavhengig av om de er riktige.

En sterk tro på teorien og metoden kan gjøre terapeuten tryggere og mer overbevisende, noe som igjen påvirker pasienten. Forskning har vist at behandlingssuksessen avhenger av at pasientene har tillit til terapeuten og tiltro til metoden. 

Terapeuten vil høre på det pasienten forteller og bruke sin teoretiske forståelse til å gi en forklaring på hva som skaper og opprettholder plagene, sier Høstmælingen.

– Psykologen tilbyr en tolkning av situasjonen og en strategi for å løse problemet, sier han.

Teorien kan altså være med på å skape en meningsfull fortelling som pasienten og terapeuten kan bruke til å stake ut veien framover.

Men hva hvis pasienten tenker: Nei, dette føler jeg ikke stemmer for meg?

Ikke som diabetes-diagnose

Hvis legen din ser på målinger av blodsukkeret ditt og sier at du har diabetes type 2, så har du trolig det, uavhengig av hvordan du føler deg. Også dersom funnet er paradoksalt fordi du er slank og har en sunn livsstil.

Da vet du at det sirkulerer for mye glukose i blodet fordi cellene ikke klarer å ta opp nok blodsukker etter et måltid.

Dette er objektive faktum, bygd på en stor mengde forskning som har etablert, finpusset og bekreftet teorier om virkningsmekanismene bak diabetes.

Men på psykologkontoret er det ikke slik.

Pasientene bestemmer om teoriene er sanne

– Teoriene i psykologi er ikke objektivt sanne. De blir sanne idet en pasient kan bruke dem til å skape endring, sier Høstmælingen.

Verdien i teoriene oppstår altså først når teorien skaper en meningsfull fortelling for pasienten.

– Det er en helt sentral del av praksisen å sjekke: Gir dette mening for deg? Kan vi enes om denne forklaringen og prøve strategier basert på det?

Må endre behandling som ikke gir mening

Ofte vil pasienten si: Ja, la oss prøve, forteller Høstmælingen.

Og hvis dette fungerer og pasienten opplever framgang, så er det en god strategi.

Men hvis pasienten føler at dette ikke treffer, at det ikke stemmer med ens egen oppfatning av verden eller de psykiske plagene, da bør noe endres.

– Mange behandlingsmetoder er ikke så rigide. De har masse muligheter til tilpasninger som man kan prøve, sier Høstmælingen.

Men det kan også hende at hele metoden ikke gir mening. Da må man som terapeut tenke: Kanskje skal pasienten prøve en helt annen type terapi.

– Verken feilbehandling eller behandlingsresistens

– Det er et paradoks, sier Høstmælingen.

– Som psykolog må du lære deg teori for å bli god til å forholde deg til mennesker og lage en forklaring på de psykiske plagene deres. Men samtidig må du være klar til å forlate metoden du kan og liker dersom den ikke gir mening for pasienten.

Høstmælingen mener psykiske helsetjenester burde være bygd slik at det var gode muligheter for å prøve seg fram til pasienten fant en behandling som føltes riktig.

– Vi må slutte å tenke at det er feilbehandling hvis en metode ikke virker for en pasient. Det er heller ikke slik at pasienten er behandlingsresistent. Det er snakk om å starte en prosess for å komme fram til noe som virker, sier han.

– Makt-ubalanse

Høstmælingen tror ikke en slik strategi er typisk i dagens tilbud til psykisk syke.

Det er ikke sikkert pasientene har så stor innflytelse på hvordan sykdommen skal tolkes som de burde.

Dag Wollebæk uttaler i en annen sak i denne serien at han tror pasientene ofte ikke er i en posisjon til å stille spørsmål ved forklaringene til terapeuten.

– Det er en makt-ubalanse hvor du som pasient er der på ditt mest sårbare. Du er stilt overfor en med stor autoritet, som gir deg en forklaring, sier han.

Kan behandlingen noen ganger mislykkes fordi pasientene ikke vet at de kan og bør utfordre denne autoriteten når teoriene ikke gir mening?

Psykologiens makt

Teoriene i psykologi har også innflytelse langt utover terapirommet.

Begreper og teorier fra psykologien lever aktivt i dagligspråket vårt, og vi ser ofte på dem som sannheter.

Vi kan for eksempel tenke at andres handlinger er uttrykk for ubevisste ønsker eller si at noens adferd skyldes at de er i forsvar. Helt uten å reflektere over at «ubevisste ønsker» og «å være i forsvar» er teorier fra psykologifaget.

Vi tenker heller ikke over at disse ideene slett ikke trenger å være objektivt sanne.

Det finnes mange historiske eksempler på at ideer som har fått stor innflytelse, senere har vist seg ikke å holde vann. Noen har gjort mye skade.

Spektakulære overgrep

For noen tiår siden ble for eksempel en rekke amerikanske pasienter og familiene deres påført traumer av terapeutene sine.

I psykologtimene «husket» pasientene plutselig spektakulære overgrep fra barndommen som de skulle ha fortrengt.

Ideen lakk snart ut av terapirommet og spredte seg raskt i samfunnet i både USA og Europa.

Glemt mord?

Plutselig visste vi at alle i prinsippet kunne ha opplevd grusomme ting uten å huske noe. Eller vi kunne selv ha begått barbariske handlinger. Disse forestillingene fikk i noen tilfeller store konsekvenser.

Som i den etter hvert beryktede Birgitte Tengs-saken. 

Her insisterte fetteren på at han ikke kunne huske å ha drept kusinen sin. Men etterforskerne fortalt at han kunne ha fortrengt det. Til slutt klarte de å overbevise gutten om at han måtte ha begått mordet, men så glemt hendelsen.

Senere har det vist seg at dette fenomenet etter all sannsynlighet ikke eksisterer. Dette kan du lese mer om i en annen sak i denne serien, Sexfantasier og satanist-panikk:– Noen psykologiske teorier bygger mer på naiv tro og folklore enn på vitenskap.

Teoriene lager virkeligheten

Henrik Berg er utdannet i psykologi og filosofi og jobber som professor ved Universitetet i Bergen. 

Han mener vi bør være svært bevisste på at psykologien har en helt spesiell rolle i samfunnet:

– Den representerer ikke bare verden, den intervenerer, sier Berg.

Altså: Teoriene i psykologi er ikke bare en beskrivelse av det vi tror er virkeligheten. De skaper virkeligheten.

For når vi oppfatter teoriene som sannheter, er de med på å bestemme hvordan vi ser oss selv og tolker det som skjer rundt oss.

– Det gjør at man må være ekstra påpasselig med hvilke typer beskrivelser av mennesker og lidelser som man aksepterer og sender ut i samfunnet, sier Berg.

Mødrene fikk skylden

Dårlig funderte teorier kan ha store, negative konsekvenser.

– Du kan få fantasirike beskrivelser og antagelser om sykdomsmekanismer som kan være kjempeskadelige, sier Berg.

– Innenfor den psykodynamiske skolen, som lenge var dominerende, tenkte man for eksempel at autisme var forårsaket av kalde og ufølsomme mødre. Det har selvsagt påført mødre utrolig mye vondt.

Går vi enda lenger tilbake i tiden, finnes det graverende eksempler på hvordan ideer fra psykologien var med på å opprettholde og rettferdiggjøre grusomheter i samfunnet.

Rømmesyke slaver

På slutten av 1800-tallet verserte en psykisk lidelse kalt drapetomani – eller rømmesyke – i sørstatene i USA. Sykdommen fikk slaver til å rømme fra plantasjene, skriver Berg i sin bok «Evidens og etikk».

Hypotesen bak diagnosen var at slaveriet var en slik forbedring i slavenes liv at de måtte være mentalt syke for å ønske å rømme.

Ideen falt nok i god jord hos plantasjeeierne som kjempet for slaveriet og som sikkert benyttet seg av behandlingen mot den påståtte sykdommen: Pryl for slaver som virket rastløse.

I dag kunne man le godt av denne absurde ideen, om den ikke var så tragisk.

Speiler tidens kultur

Går man igjennom gamle sannheter på ulike fagfelter, finner man mye rart. Dette gjelder selvfølgelig ikke bare i psykologien.

Likevel må vi kanskje være ekstra på vakt her.

Teoriene i psykologi er i større grad bygd på ideer og kvalifiserte gjetninger enn på objektive fakta og dokumenterte virkningsmekanismer, hvis man sammenligner med en del andre fagfelt, mener Eronen og Bringmann.

Slike teorier er mer sårbare overfor trender og strømninger i tidsånden. De blir til en viss grad speilbilder av tidens kultur og moral. Slik kan de også forsterke fordommer og rettferdiggjøre uheldige holdninger.

I Norge var for eksempel homofili klassifisert som en psykisk sykdom helt fram til 1977. 

Begreper vi ikke vet hva er

Jan Ketil Arnulf er psykolog og professor ved Handelshøgskolen BI.

Han mener psykologien har kommet skjevt ut.

– Vi har innført en hel rekke begreper og ideer som vi egentlig ikke aner hva er: Motiver, tanker, holdninger, innstillinger og drømmer – kort sagt alt det som befolker sjelen.

– I dag tar vi dette som en selvfølge, men vi vet ikke hva det er. Det er ingen dokumentasjon for at dette er riktig, sier han.

Arnulf bruker et eksempel fra fortida for å illustrere.

Fant fadermord og fedrelandskjærlighet

– I psykologien på 1800-tallet fantes det noe som het det frenologiske hjerneatlaset, sier han.

Frenologien er en utdatert idé om at formen på hjernen kunne fortelle noe om menneskers egenskaper og evner. Forskerne målte humper og groper i hodeskallen til ulike mennesker og koblet formen til mentale trekk.

Psykologene kunne eksempel undersøke en som hadde myrdet sin far og dermed finne senteret for fadermord. På samme måte fant de ulike sentre for kjærlighet til barn, til ektefelle og til fedrelandet.

Projiserer inn beskrivelse

– Men det du ser i dag, er at de egentlig bare har tatt datidens beskrivelse av et 1800-talls, borgerlig, tyskspråklig menneske og projisert det inn på hjernen.

– I dag virker det komisk. Men det som ikke er så komisk, er at vi fortsetter å projisere inn ting som vi ikke er sikre på at er der.

Arnulf mener mye av forskningen innen psykologi har stagnert. I 2022 publiserte han og kollegaene en studie som viste nettopp det. 

I virkeligheten deler forskerne bare inn verden i nye kategorier de har skapt, uten å komme nærmere svarene på hva som virkelig foregår i sinnet, mener Arnulf.

Viktig med kritisk sans

Berg fra Universitetet i Bergen mener de som forsker, må være bevisste på hvilke usikkerheter som finnes i de psykologiske teoriene.

For hvilke blinde flekker har vi i dag?

Hvilke ideer er det vi nå betrakter som naturlige og sanne, men som i framtida vil bli tilbakevist og forlatt?

Det kan det være nesten umulig å se fra vårt ståsted midt i vår samtid. Likevel må vi forsøke å skjelne dem, mener Berg.

– I vitenskapen, og kanskje særlig i psykoterapiforskningen, er det utrolig viktig at man utvikler en kritisk sans.

Han vil ansvarliggjøre ekspertene.

– Viterne må ta kritisk avstand til standpunktene som de til enhver tid har, sier han.

———

Denne saken kan du også lese på engelsk på sciencenorway.no