Det kan være et utall ulike problemer som sender deg til psykologen:

Angst, personlighetsforstyrrelser, fobier, depresjon, posttraumatisk stress-syndrom, spiseforstyrrelser, rusbrukslidelse. Eller typisk – en blanding av flere plager og lidelser.

Samtidig finnes det også hundrevis av behandlingsformer, som psykodynamisk terapi, kognitiv adferdsterapi, EMDR-terapi, ACT-terapi, gestaltterapi, interpersonell psykoterapi, mindfullnessbasert terapi, psykodrama og så videre og så videre. 

Og det kan jo virke logisk. Det er lett å tenke at ulike terapiskoler brukes for å behandle forskjellige lidelser.

Men ofte er det ikke slik.

I noen tilfeller – som eksponeringsterapi mot fobier – har vi god dokumentasjon for at bestemte terapiformer virker spesielt godt for visse problemer.

Men i de fleste tilfeller er det helt tilfeldig hvilken behandling du kommer til hos psykologen.

– Ja, i dag er det ren lotto, sier psykologspesialist og forfatter Jørgen Flor, som skriver på en populærvitenskapelig bok om nettopp mangfoldet blant psykologiske retninger.

En person som kommer til et distriktspsykiatrisk senter, havner i praksis hos den første psykologen med ledig kapasitet, forteller han.

I listene over privatpraktiserende psykologer finnes det ofte ingen beskrivelse av hvilke terapiformer terapeuten bruker.

Men det kan være stor forskjell mellom disse behandlingene.

Fem hovedskoler

Henrik Berg er utdannet i psykologi og filosofi og jobber som professor ved Universitetet i Bergen.

Han forteller at de hundrevis av behandlingstypene som finnes, kan deles inn i fem hovedgrupper.

– Det er atferdsterapi, kognitiv terapi, psykodynamisk og psykoanalytisk terapi, eksistensiell humanistisk terapi og eklektisk terapi, som betyr at du blander litt fra ulike former.

Berg forteller at disse hovedskolene kan gi helt ulike svar, for eksempel på hva som er målet med terapien og hva som kjennetegner sykdom og tilfriskning.

Forsoning eller fjerne problemene?

– I eksistensiell psykoterapi ser man for eksempel på lidelse som en helt naturlig del av livet. Behandlingen handler om å forholde seg til lidelse og akseptere og forsone seg med livsbetingelsene sine, sier Berg.

– I kognitiv adferdsterapi tenker man mer på lidelse som noe som skal fjernes, slik at vi er i stand til å leve produktive liv.

To ulike terapeuter kan altså gi en pasient helt forskjellige forklaringer på hvorfor han eller hun sliter og hvordan behandlingen skal gjøre dem bedre.

Spørsmålet er hvor godt disse ulike tilnærmingene hjelper pasientene og ikke minst hvor effektive de er i forhold til hverandre.

Men fascinerende nok er det svært vanskelig å finne noe godt svar på dette.

For når forskere skal sammenligne effekten av de ulike retningene innen psykologien, kommer de til at alle virker like godt.

Dronte-dommen

Det er svært varierende hvor mye dokumentasjon det finnes for de ulike formene for behandling.

Noen av metodene er knapt undersøkt, mens andre – som kognitiv terapi – er utforsket i tusenvis av studier.

Men når forskningen oppsummeres og metodene sammenlignes i metastudier, kommer teknikkene ofte ut med like stor effekt.

Fenomenet omtales ofte som «the Dodo bird verdict» – eller dronte-dommen – fritt oversatt til norsk.

Navnet ble satt allerede i 1936 og var inspirert av barneboka «Alice i eventyrland».

Dronten er en fugl og en av karakterene i historien. Den arrangerer en konkurranse, men erklærer at alle deltagerne har vunnet og må få premie.

Diskusjonene går fortsatt om hvorfor det er så lite forskjell på helt ulike behandlingsformer.

Et annet betimelig spørsmål er:

Hvis alt virker like godt – hva skal vi med så mange metoder? 

Bare varianter av det samme?

Professor Ole André Solbakken ved Universitetet i Oslo argumenterer for at vi i virkeligheten ikke har så mange.

I motsetning til Berg fra UiB, mener Solbakken at metodene egentlig er det samme.

– For hva er psykoterapi? Det er å sitte sammen med et annet menneske, som dedikerer sin fulle oppmerksomhet til deg. Som forsøker å hjelpe deg til å lære å forholde deg til deg selv, til følelsene og reaksjonene dine og til andre mennesker på en hensiktsmessig måte.

I en serie artikler setter vi søkelyset på fagfeltet psykologi. Hvor godt virker det egentlig?

• Hvorfor er forskerne så uenige om hvor godt psykoterapi virker?
• Kan pasienter bli like friske av å snakke med en som ikke er psykolog?
• Hvorfor finnes det 500 ulike typer psykoterapi?
• Samfunnet bruker stadig mer penger på psykisk helse. Hvorfor blir vi ikke friskere?
• Er det mulig å forebygge psykiske helseproblemer allerede i barnehagen? 
• Dag Wollebæk gikk inn i teoriene bak psykologisk behandling: – Jeg har kastet bort nok tid på å gå i terapi
• Sexfantasier og satanist-panikk:
  – Noen av de psykologiske teoriene bygger mer på naiv tro og folklore enn på vitenskap
• Mellom 5 og 10 prosent blir sykere etter å ha snakket med psykolog
• Noe er galt i forskningen på psykologi
• Hva er problemet med venteliste-studier?

• Det teoretiske grunnlaget for psykologien vakler. Ingen vet om teoriene er riktige

• Psykologforeningen med klar beskjed til politikerne: Vil vite hvordan pasientene opplever terapien

Til lesere med psykiske problemer:

I denne serien stiller vi spørsmål rundt forskningen på psykoterapi. Flere forskere uttaler seg kritisk, og det er mye uenighet. Men forskerne er enige om en ting: Har du psykiske problemer, er det generelt større sjanser for å bli frisk dersom du går i terapi. Og får du behandling som du føler er bra for deg, er det ingen grunn til å slutte.

– Terapiskolene er jo bare varianter av måter å snakke om vanskeligheter på, sier han.

Mange teknikker kan virke på samme problem

Han argumenterer for at metodene slett ikke står i konflikt med hverandre.

Solbakken mener psykiske problemer er komplekse tilstander som kan angripes fra mange vinkler. Dersom man får til en forandring i tanker, følelser eller adferd på ett sted, så vil denne endringen igjen kunne påvirke andre deler av systemet.

Slik tenker han at mange ulike teknikker kan virke på de samme problemene. 

Solbakken forteller at det undervises i flere etablerte terapiformer på psykologutdanningen ved UiO.

Men i tillegg kan psykologer senere gå på private kurs i en rekke ulike teknikker. Det kan ligge både penger og prestisje i å utvikle en egen terapiskole.

Også økonomiske og personlige interesser.

– Jeg mener at skoleretningene ikke er framtiden for psykologi. Det var bare en avstikker. For å få en plass i dette feltet, har man kalt det en terapiskole, sier Solbakken.

– Det er fortsatt ganske lukrativt å drive med terapiskoler, og det er fortsatt det enkleste hvis du skal få et navn, sier han.

Også Berg fra UiB tror at personlige interesser kan spille inn.

– Mange har nok interesse i å fremme sin egen skole. Her er det både prestisje, økonomiske interesser og en og annen eksistensiell motivasjon som kan ligge bak, sier han.

– For lett å lage nye terapiformer

Sverre Urnes Johnson, professor og psykologspesialist ved Universitetet i Oslo og Modum Bad, mener det er for mange terapiformer.

– Vi har veldig mange terapiformer med lite dokumentasjon. Mange av dem er heller ikke godt avgrensede metoder, sier han.

– Det er for lett å komme opp med nye terapiformer uten klar struktur og forskjeller til andre terapier. Det forvirrer både pasientene og forskningen.

I utgangspunktet kreves det temmelig lite for å etablere en ny terapiskole.

Historien om EMDR-terapi er et godt eksempel.

Det hele begynte i 1987, med den amerikanske psykologen Francine Shapiro.

Ifølge henne selv, gikk hun tur i parken mens hun tenkte på ubehagelige minner. Hun mente at øyebevegelsene rundt i omgivelsene dempet de negative følelsene.

Dermed oppstod ideen til en ny terapiform – Eye Movement Desensitization and Reprocessing – forkortet til EMDR.

Den handlet om å få pasientene til å bevege øynene frem og tilbake mens de snakket om traumene sine.

Shapiro begynte å bruke teknikken på sine egne pasienter. I 1989 publiserte hun en studie hun hadde gjort på 22 personer.

Kanskje en korttidsvirkning

Deretter gikk det framover for EMDR. Metoden ble presentert, markedsført og tatt i bruk av mange terapeuter utover 1990-tallet. Etter hvert ble den ikke bare brukt mot traumatiske minner, men også mot depresjon, schizofreni og spiseforstyrrelser.

I dag får du denne terapien hos mange terapeuter i Norge.

Det er etter hvert gjort en god del studier av EMDR, men mange er av lav kvalitet. 

Den siste store oppsummeringen, fra 2020, konkluderte med at metoden kanskje har en korttidsvirkning mot posttraumatisk stressyndrom, men at studiene var av for lav kvalitet til å gi sikre svar. 

Men denne mangelen på god dokumentasjon har lite å si. For innen psykoterapien kreves det ikke dokumentasjon for at metodene virker.

– Ingen regulering av psykoterapi

Det er svært lite regulering av metodene som brukes innen psykoterapi, sier Joar Øveraas Halvorsen, psykologspesialist og førsteamanuensis ved NTNU. Han setter psykoterapien i kontrast til legemiddelbehandling.

– Legemidler er strengt myndighetsregulert, sier han.

Legemiddelfirmaene må dokumentere at medisinene har effekt og at de ikke er skadelige, før de får tillatelse til å markedsføre dem.

– Innen psykoterapien finnes det ingen regulering overhodet. Det eneste som reguleres, er autorisasjonen min. Når jeg først har fått den, kan jeg gjøre nærmest det jeg finner for godt, sier Halvorsen.

les også

De fleste av oss rammes av psykisk sykdom i løpet av livet, ifølge dansk forskning

– Kan tilby hva som helst

Det er altså ikke slik at myndighetene forteller hvilken behandling som har gitt best effekt eller hvilke terapier som regnes som kunnskapsbaserte og hvilke som ikke har nok dokumentasjon til å brukes.

– Jeg kan sitte på psykologkontoret mitt og tilby en hvilken som helst behandling, med eller uten evidens fra forskning.

Halvorsen synes det er underlig at psykoterapi ikke reguleres mer.

Må bruke kunnskapen vi har

Også psykologspesialist Jørgen Flor mener at teknikkene som brukes, må være vitenskapelig funderte. Han synes imidlertid ikke det er problematisk at det finnes så mange typer behandling.

Problemet er heller at vi ikke bruker den kunnskapen vi allerede har og at vi ikke setter mer inn på å finne ut hva som virker på individnivå.

– Vi har masse studier på gruppenivå, men altfor få som undersøker hva som virker for hvem, sier Flor.

Ingen forsøk på å matche terapeut, terapi og pasient

Altså: Hvilken type terapi og hvilken type terapeut passer til hvilken type pasient?

Undersøkelser har vist at resultatene av behandlingen ofte blir bedre når terapeuten og pasienten får en god allianse og er enige om en forståelse og behandlingsplan som gir mening.

Men i dag gjøres det ingen forsøk på noen slik matching. Pasientene fordeles i stedet helt tilfeldig.

– Veldig mange av tingene vi vet er viktige, blir ikke tatt hensyn til når vi utformer psykiske helsetjenester, sier Flor.

– Vi trenger mangfold

Han forteller at han har skiftet mening når det gjelder antallet metoder.

– Før plagdes jeg litt av dette mangfoldet, men nå tenker jeg at vi trenger det.

Med verktøykassen full av verktøy i alle fasonger, er det lettere å finne det riktige. Et som passer godt både til terapeuten og pasienten.

Flor tror rett og slett det handler om at terapeuten trenger å ha en metode som føles meningsfull og passer til ens eget syn. Det gir trygghet i terapisituasjonen, noe som igjen er viktig for at behandlingen skal virke.

Håper å finne et mønster

Et ubesvart spørsmål er hvordan man skal finne ut hvilken terapi som passer til hvilke pasienter.

Jan Ivar Røssberg er professor i psykiatri ved Universitetet i Oslo og overlege i psykiatri ved Oslo Universitetssykehus. Han er helt enig i at vi bør matche pasienter og terapier.

Men det kan være lettere sagt enn gjort.

– Vi klinikere er dårlige til å velge. Forskningen viser stort sett at vi ikke gjør det bedre enn tilfeldig gjetning, og vi aner ikke hvorfor, sier Røssberg.

Han og kollegaene forsøker å finne ut mer. 

De bruker kartlegginger og statistiske metoder for å se om det går an å finne et mønster i personligheten, symptomene, sosiale relasjoner og andre faktorer. Et mønster som kan forutsi hvilken terapiform som vil virke best for hvilke pasienter.

– Vi håper å kunne få til en mer persontilpasset psykoterapi, sier han.

———

Denne saken kan du også lese på engelsk på sciencenorway.no

Bilder:

Foto av Jørgen Flor: Paal Audestad

Illustrasjonsfoto av psykolog: Galina-Photo/Shutterstock/NTB

Illustrasjon av mann i labyrint: Alphaspirit.it/Shutterstock/NTB

Bilde av Alice og dronten fra historien «Alice i eventyrland»: Oleg Golovnev/Shutterstock/NTB

Bilde av trær i en park: Antstang/Shutterstock/NTB