Den berømte - og etterhvert noe beryktede - Franz Mesmer helbreder pasienter ved hjelp av mystisk magnetisme. Mesmer selv står i bakgrunnen med en metallstav i hånden. Seansene skulle føre til et viktig vendepunkt i medisinsk historie. Her foreviget av en fransk maler rundt 1780.
Den berømte - og etterhvert noe beryktede - Franz Mesmer helbreder pasienter ved hjelp av mystisk magnetisme. Mesmer selv står i bakgrunnen med en metallstav i hånden. Seansene skulle føre til et viktig vendepunkt i medisinsk historie. Her foreviget av en fransk maler rundt 1780.

Placeboeffekten:
Fra mystisk magnetisme til å utnytte kroppens egne evner

Kroppen har en bemerkelsesverdig innebygd evne til å behandle sine egne plager. Hva kan vi bruke den til?

Sent på 1700-tallet går et rykte blant borgerskapet i Paris:

Det finnes en mann som kan helbrede smerter, lammelser og alskens andre sykdommer.

Den karismatiske tyskeren Franz Anton Mesmer har oppdaget en usynlig kraft – animalsk magnetisme – som strømmer igjennom alt levende. Ubalanse i denne kraften gjør mennesker syke. Men med riktige redskaper kan de også helbredes igjen.

Ved hjelp av magneter kan balansen i kraften gjenopprettes, hevder Mesmer. Snart oppdager han også, beleilig nok, at han selv har magnetiske krefter, og kan helbrede mennesker bare ved å berøre dem.

Paris summer av historier om pasienter som er kvitt sykdommen sin. Det blir trangt om plassen på venterommet til Mesmer.

Så mange som ønsker hjelp. Bare én Franz Mesmer.

Franz Anton Mesmer, 1734-1815.
Franz Anton Mesmer, 1734-1815.

Mesmerized

Den geskjeftige tyskeren hyrer inn assistenter, og gjør enda en kjekk oppdagelse:

Han kan vifte med hendene over vann slik at det blir magnetisert. Mesmer designer en slags tønne hvor mange metallstenger stikker ut fra det magnetiserte vannet.

Så kan pasientene sitte rundt og berøre hver sin stang, så de kommer i kontakt med magnetismen. Mesmer går rundt fra pasient til pasient og tar på dem, for å styre den animalske magnetismen til riktig sted.

Pasientene – gjerne damer fra overklassen – reagerer voldsomt. De blir Mesmerisert – mesmerized på engelsk. De stønner, skjelver og besvimer. Og blir friskere.

Alt mens assistenten spiller overjordisk musikk på en glassharpe.

Blindstudien

Det er selvfølgelig for godt til å vare.

De forbløffende resultatene til Mesmer kommer kong Ludvig 16. for øre.

I opplysningstidens ånd – og muligens fordi noen av Mesmers tilhengere også er revolusjonære – stiller kongen spørsmål:

Finnes virkelig denne animalske magnetismen?

Ludvig 16. setter ned en kommisjon for å undersøke saken. Gruppa består av flere av tidas kjente vitenskapsfolk, og er ledet av amerikanske Benjamin Franklin, som da var diplomat i Paris.

Og så skjer et av medisinhistoriens største vendepunkter.

For Franklin og co beslutter at den beste måten å finne ut om animalsk magnetisme eksisterer, er å gi pasientene bind for øynene. Da kan de jo ikke se hvor behandleren har hendene sine.

Altså, en vitenskapelig blindtest.

Fant ingen magnetisme

En rekke ulike blindtester – altså undersøkelser der pasientene ikke vet om de får behandling eller ikke – viser at effekten av Mesmers behandling slett ikke henger sammen med magnetisme. Pasientene blir friske av vann som ikke er magnetisert eller de får null reaksjon selv når behandlerne retter magnetismen rett mot dem.

Det eneste som betyr noe, er hva pasientene tror. Når de tror at de får behandling, reagerer de. Og når de tror de ikke blir behandlet, reagerer de ikke. Helt uavhengig av Mesmers magnetisme.

En behandler helbreder en kvinne ved hjelp av animalsk magnetisme. Eller kanskje ikke. Blindtester viste at pasientene reagerte da de trodde behandleren rettet den mystiske magnetismen mot dem, uavhengig av om dette faktisk skjedde.
En behandler helbreder en kvinne ved hjelp av animalsk magnetisme. Eller kanskje ikke. Blindtester viste at pasientene reagerte da de trodde behandleren rettet den mystiske magnetismen mot dem, uavhengig av om dette faktisk skjedde.

Vitenskapens første placebokontrollerte blindstudie har dermed gitt to viktige svar:

At animalsk magnetisme ikke ser ut til å eksistere.

Og at mennesker på mystisk vis kan bli friskere av seg selv, hvis de tror de får behandling.

Hoderulling

Er det snakk om en form for innbilning?

Til og med Mesmers disippel, Charles d’Eslon, lot seg overbevise av blindtestene, men så resultatene som en mulighet: Styrt på riktig måte, måtte jo denne innbilningen være et fantastisk redskap for leger?

Kanskje ville forskerne ha gravd dypere i disse mulighetene, om tidene var annerledes.

Men ikke lenge etter ble Franklin kalt hjem til USA. Den franske revolusjonen rullet over Paris og Ludvig 16. og halve Mesmer-kommisjonen ble et hode kortere. Mesmer selv måtte stenge butikken og reise bort etter kommisjonens avsløringer.

Det som derimot hadde gjort inntrykk i vitenskapelige kretser, var hvilken betydning oppdagelsen hadde for medisinsk vitenskap.

Plagsom illusjon

Tanken var plantet:

Franklins eksperimenter antydet jo at et hvilket som helst godt behandlingsresultat, i virkeligheten kunne skyldes pasientenes innbilning!

Skulle man finne ut om noe virket, måtte man sammenligne med en narrebehandling - placebo.

Og det er nettopp slik de fleste av oss kjenner placebo den dag i dag: Som en litt plagsom illusjon vi må skrelle bort i medisinsk forskning, for å se hva som virkelig hjelper.

Så feil kan man ta.

I virkeligheten er placeboeffekten langt fra innbilning. Den er målbar kjemi i kroppen og elektrisitet i hjernen. I noen tilfeller står placeboeffekten kanskje for nesten hele virkningen av behandlingen du får. Selv i vanlig skolemedisin.

Likevel er det fortsatt mye vi ikke vet om hvordan vi kan utnytte denne bemerkelsesverdige evnen kroppen har til å helbrede seg selv.

Fra smerter til Parkinson

I årenes løp har det vist seg at placeboeffekten virker på en rekke plager: Kroniske smerter, angst, depresjon, astma, irritabel tarm, migrene, høyt blodtrykk, Parkinsons, schizofreni, allergi, epilepsi og multippel sklerose, for å nevne noen.

Den gjør seg til og med gjeldene i plager vi ofte behandler med kirurgiske inngrep.

I 2014 kom de tankevekkende resultatene av en finsk studie, publisert i NEJM.

Forskere hadde undersøkt en svært vanlig kneoperasjon. Halvparten av pasientene i studien hadde fått en standard operasjon av menisken. Hos resten gikk kirurgene inn, men endret ingenting i kneet.

Piller uten et eneste aktivt stoff kan likevel gi en virkning. Studier viser at effekten er avhengig av fargen, størrelsen og prisen på pillen.
Piller uten et eneste aktivt stoff kan likevel gi en virkning. Studier viser at effekten er avhengig av fargen, størrelsen og prisen på pillen.

Etter et år var pasientene bedre i gjennomsnitt. Men bedringen var like stor i begge gruppene. Narreinngrepet var altså like effektivt som en ordentlig operasjon.

I 2018 kom samme konklusjon fra en tilsvarende studie av verdens vanligste skulderoperasjon.

Og samme år publiserte medisintidsskriftet Lancet et hint om at til og med effekten av anginoplastikk – utblokking av trange blodårer – kan tilskrives placeboeffekten.

Det mest fascinerende eksemplet er kanskje likevel Parkinsons sykdom.

Plutselig som normal

Parkinsons er en lidelse som oppstår fordi de dopaminproduserende cellene i hjernen blir ødelagt. Etter hvert gir mangelen på dopamin stadig sterkere symptomer, som muskelstivhet, skjelving og bevegelseshemming.

Vi har fortsatt ingen medisiner som kurerer sykdommen. Men det finnes flere typer behandling som lindrer symptomene. En av dem er dyp hjernestimulering. Dette innebærer at legene opererer inn elektroder i hjerneområdet med de dopaminproduserende cellene.

Elektrisk stimulering får cellene til å lage mer av det viktige stoffet. Resultatet kan være slående: Når strømmen skrus på, kan pasientene gå fra stiv og bevegelseshemmet til nesten normal i løpet av få minutter.

Det utrolige er imidlertid at det samme kan skje når pasienten bare tror at strømmen slås på.

– Jeg har sett videoopptak av slike pasienter. Det er ganske dramatisk, sier Magne Arve Flaten fra OsloMet og NTNU. Han har selv forsket på placeboeffekten.

Spørsmålet er så klart: Hvordan er dette mulig?

Det er fortsatt mye vi ikke vet. Men noe begynner å bli klart:

Det handler om forventning. Men ikke om innbilning. Vi vet at kroppens eget medisinskap er involvert. Og at effekten ikke lik for alle.

Forventning

Det sier seg i grunnen selv:

En placebomedisin mot hodepine ville ikke ha noen effekt dersom du ikke visste at du tok den. Definisjonen av en placebopille er jo nettopp at den ikke inneholder noe som kan virke.

– Det er viktig å huske at placeboeffekten ikke er effekten av placeboet – altså av den uvirksomme pillen. Det er effekten av alt det andre, sier professor emeritus Arnstein Finset fra Universitetet i Oslo, som også har forsket på placeboeffekten.

Eller som Ted Kaptchuk ved Harvard Medical School sa i sitt TED-foredrag i 2015:

– Placeboeffekten er en måte å måle alt som omgir piller og behandlingsprosedyrer – både konvensjonelle og alternative.

– Det handler om ritualene, ordene, engasjementet, klesdraktene, diplomene og de spesielle tingene du får når du går til en healer.

– Det handler om hvordan helsetilbudets drama kan linde symptomer og endre utviklinga i en sykdom selv uten medisiner.

Legen er alfa og omega

Forventningen om å bli bedre kan altså gjøre at vi virkelig blir det. Derfor er størrelsen på effekten avhengig av hvor mye forventning situasjonen faktisk skaper.

Legen spiller ofte en nøkkelrolle.

– Forskningen viser at placeboeffekten kan være avhengig av kommunikasjonen mellom lege og pasienten. Av hvilket budskap legen formidler, men også hvor mye trøkk han eller hun legger i det. Hvor stor overbevisning de har, sier Finset.

Nylig viste en studie publisert i Nature at effekten faktisk var avhengig av om den som behandlet selv trodde på medisinen.

Når behandleren var overbevist om at midlet virket, ble placeboeffekten av en ellers uvirksom smertestillende krem større. Pasienten oppfattet også behandleren som mer empatisk.

– Forskning har vist at fargen og størrelsen på placebo-piller kan ha betydning, sier Finset.

Samtidig ser det forbausende nok ut til at effekten ikke er avhengig av lureri.

Frykt kan nulle ut effekten

– Det mest oppsiktsvekkende er studier gjort av Kaptchuk fra Harvard. Han sier rett ut til pasientene at de får et placebomiddel, og likevel oppnår de effekt av behandlingen, sier Finset.

Andre studier viser at en negativ forventning virker i motsatt retning. Også norske studier.

– Peter Lybys doktorgrad viste at frykt spiller en viktig rolle. Hvis pasienten var redd, ble placeboeffekten nullet ut, sier Finset.

En annen norsk studie viste at lav tiltro til at en behandling virker, faktisk kan fjerne effekten av ordentlige medisiner, forteller Flaten fra OsloMet og NTNU.

Deltagere i et forsøk fikk høre at kremen de fikk påført bare var en vanlig salve uten noen effekt på smerte. Deltagerne opplevde heller ikke noen smertestillende effekt, selv om de i virkeligheten hadde fått lokalbedøvende salve.

Erfaring avgjør effekten

En annen viktig faktor er hvilke erfaringer du har fra før, forteller Flaten.

Hvis du tidligere har opplevd at paracetamol hjalp mot hodepine, er det mer sannsynlig at du får en placeboeffekt når du tror du får dette stoffet. Eller at forventningen forsterker effekten av neste tablett.

På denne måten er virkningen du får av de fleste medisiner i virkeligheten en blanding av placeboeffekt og virkelig effekt.

– Placeboeffekten er en del av nesten all behandling, sier Flaten.

For noen lidelser, som migrene, kan placeboeffekten utgjøre mesteparten av virkningen av medisinene. Dette er godt dokumentert.

Det som imidlertid er langt mer usikkert, er hvordan i forventninger kan forvandles til en effekt i kroppen.

Kroppens medisinskap

Da Franklin og co avslørte sannheten bak mirakelbehandlingen til Franz Mesmer, konkluderte de med at effekten måtte skyldes innbilning. En ren psykologisk effekt.

Men det ser ikke slik ut.

Altså, effekten involverer helt klart psykologi. Den virker for eksempel ikke på mennesker i koma eller med alvorlig demens. Men den handler verken om å ignorere smerte, å ta seg sammen mentalt, eller å kaste av seg en innbilt lidelse.

I løpet av de siste tiåra har forskere sett at placeboeffekten skaper biologiske forandringer i kroppen. Kan forventningene på en eller annen måte åpne døra til kroppens eget medisinskap?

Den levende haugen av celler, vev og organer som utgjør deg, har nemlig et forbløffende arsenal med medikamenter til rådighet.

Den har for eksempel opiumlignende stoffer som demper smerte. Den har cannabis-aktige endocannabinoider som styrer følelse av velvære. Og den har dopamin som påvirker alt fra bevegelse til smertefølelse.

Opioider i årene

– En svært interessant studie kommer fra Fabrizio Benedetti ved Universitetet i Torino i Italia, forteller Finset fra UiO.

Italieneren stilte seg spørsmålet: Kan placebobehandling mot smerte utløse kroppens opioider, som gir samme virkning som morfin og lignende medisiner?

Benedetti satte opp et finurlig forsøk for å teste om dette var en av mekanismene bak placeboeffekten.

Mange steder i kroppen har cellene reseptorer (de grå klumpene) som kan binde til seg opioider (røde klumper). Når dette skjer, opplever vi smertelindring. Opioidene kan enten være molekyler kroppen selv lager, eller molekyler fra en medisin, som morfin.
Mange steder i kroppen har cellene reseptorer (de grå klumpene) som kan binde til seg opioider (røde klumper). Når dette skjer, opplever vi smertelindring. Opioidene kan enten være molekyler kroppen selv lager, eller molekyler fra en medisin, som morfin.

Forskeren påførte mennesker smerter under eksperimentelle betingelser. Så sa han til deltagerne at de fikk et smertestillende middel, som de i virkeligheten ikke mottok. Resultatet var – ikke uventet – at deltagerne rapporterte at smerten dempet seg.

Men så kom den virkelige testen:

Midt i eksperimentet fikk noen av deltagerne en såkalt opioidantagonist. Det er et middel som gjør kroppen ufølsom for opioider.

Resultatet var slående: Gruppa som hadde fått opioidantagonisten, begynte å rapportere om mer smerte igjen. De mistet altså effekten av placebobehandlingen.

Dermed er det god grunn til å tro at den smertedempende effekten av placebobehandlingen skyltes at kroppen skilte ut naturlige opioider.

Og her har vi også en kobling til forventninger, forteller Finset.

– Det finnes strukturer sentralt i hjernen som blir aktivert av positive forventninger, og den har også betydning for naturlige opioider, sier han.

Dopamin og mindre stress

Også når det gjelder Parkinson, handler det om kroppens egne medisiner. Elektrodene i dyp hjernestimulering får cellene i hjernen til å produsere mer dopamin, som pasientene mangler. Og akkurat det samme skjer når pasienten opplever placeboeffekten.

Men hva med placeboeffekten av kirurgiske inngrep?

Kanskje handler det om midlertidig smertelindring, slik at pasienten klarer å bruke leddet mer. Noe som i sin tur kan være med på å gjøre leddet bedre?

Vi har ikke alle svarene. Det er også sannsynlig at flere mekanismer opererer parallelt.

Professor Per Aslaksen fra Uit Norges arktiske universitet, som også har forsket på placeboeffekten, tror for eksempel at stress kan virke inn hos noen.

– Jo mer negativt stress en pasient opplever, jo større vil responsen være på en behandler som skaper positive forventinger, sier han.

Flaten fra OsloMet og NTNU er enig.

– Stress henger sammen med økt smerte og ubehag. Hvis noe demper stress, reduseres også smertene, sier han.

En annen sak er at det er store forskjeller fra person til person. Ikke alle responderer på alle typer placebo, og noen mennesker får mye større effekt enn andre.

I de siste åra har nye studier antydet at genene våre kan være med på å bestemme hvor stor placeboeffekt vi opplever.

Alternativ behandling

Uansett hva framtidas forskning kommer til å vise, er det lite tvil om følgende: Leger og annet helsepersonell har tilgang på to ulike virkemidler som kan hjelpe pasienten:

Legemidler og medisinske teknikker med dokumentert effekt.

Og det andre.

Det som kompliserer saken en smule, er at leger slett ikke er de eneste som har tilgang på det andre.

Både Aslaksen, Flaten og Finset mener det nettopp er placeboeffekten som gjør at mennesker kan oppleve virkning av alternativ behandling.

Placeboeffekten gjør at flinke alternative behandlere kan hjelpe noen pasienter, selv om selve behandlingen de tilbyr ikke har noen effekt.
Placeboeffekten gjør at flinke alternative behandlere kan hjelpe noen pasienter, selv om selve behandlingen de tilbyr ikke har noen effekt.

For selv om ingenting tyder på at krystaller eller kopping har noen virkning, kan en flink behandler likevel utløse placeboeffekten.

Dette er kanskje forklaringa på at mange oppsøker alternativ behandling til tross for at forskning på mange typer komplementær medisin har gitt skuffende resultater, sier Flaten.

Han mener legestanden burde være mye mer bevisst på hvilken effekt positive forventninger gir.

Legen kan svekke effekten

– Leger er forskjellige. Noen klarer å skape trygghet, mens andre ikke er like gode.

Leger som demper stress og øker pasientens positive forventninger vil kunne få medisinene til å virke bedre, fordi placeboeffekten er med på toppen av den farmasøytiske virkningen.

På den annen side kan en lege også svekke effekten av en ellers virksom behandling, ved å vekke negative forventninger og gjøre pasientene utrygge.

Dermed kan man faktisk komme i en situasjon hvor et menneske ikke blir særlig bedre hos legen, til tross for behandling med medisiner. Men i stedet opplever pasienten kanskje effekt hos en alternativ behandler, som ikke har noen virksom behandling, men er god til å utløse placeboeffekten.

I motsetning til legen, har alternative behandlere ofte mer tid per pasient. Noen bruker også virkemidler, som krystaller eller tarmskyllinger. Forskning har vist at placeboeffekten ofte øker, jo mer oppsiktsvekkende behandlingen er.

Mer show er ingen løsning

Likevel er det ingen løsning å lage mer show i skolemedisinen, mener Aslaksen fra UiT Norges arktiske universitet.

– Placeboeffekten oppstår når legene er dyktige og skaper positive forventninger. Det handler om å møte folk, ikke om skuespill, sier han.

– Legestanden burde bruke dette mer.

Vi har trolig langt fra utløst potensialet som ligger i forventningseffekten. Og vi er langt fra en full forståelse av hva placeboeffekten egentlig er.

Det dypeste spørsmålet har vi ikke engang begynt å grave i.

Hvis kroppen har et innebygd potensiale til å helbrede seg selv – hvorfor venter den med å bruke denne evnen før legen eller sjamanen dukker opp?

Hvorfor er vi avhengige av disse sosiale samspillene med andre mennesker for å sette prosessen i gang?

– Jeg har lurt mye på dette selv, sier Flaten fra NTNU.

Men her finnes ingen gode svar.

Powered by Labrador CMS