– Farmor tenker mye på dyrevelferd, sier Samuel Steinsvik om damen som står ved siden av han, Astrid Steinsvik.

– Ja, jeg gjør det, sier hun. 

– Men jeg tenker jo på pris og kvalitet også.

De to skal kjøpe pinnekjøtt sammen på Rema 1000 på Torshov i Oslo.

Astrid Steinsvik pleier å kjøpe økologiske egg fra frittgående høner. Men når det gjelder kjøtt, synes hun det er vanskeligere å velge.

– Jeg synes ikke kjøttprodukter er spesielt godt merket med hvordan dyrene har hatt det, sier hun.

Hvor mye ekstra må vi betale for at grisene får gå ute, hønene gå fritt og kuene få være sammen med kalven sin? Hvor dyrt er egentlig god dyrevelferd?

 
Koster større plass 12 kroner?

Jo bedre dyret skal ha det, jo mer koster det bonden. Dyret trenger mer mat, mer pleie og større plass. Bonden må derfor både jobbe mer og kanskje ha færre dyr.

Da blir også kjøttet dyrere for oss som skal kjøpe det.

La oss ta kyllingfileten.

I kyllingfjøset står de tett. Det er lov å ha opptil 20 kyllinger – 36 kilo kjøtt – på én kvadratmeter i norske fjøs.

La oss si at bonden gjør plass til 13 kyllinger i i stedet, det vil si 25 kilo kjøtt per kvadratmeter.

Dette betyr at bonden får færre kyllinger og mindre kjøtt å selge. Et alternativ er å bygge om fjøset slik at hun får plass til flere kyllinger, men dette vil også koste en god slump penger.

Hilde Wærp, forsker og veterinær ved AgriAnalyse har regnet på det.

Hun har funnet ut at prisen bonden tar for kjøttet, må øke med 12 prosent for å dekke tapet.

Betyr det da at en 400 grams kyllingfilet vil koste 112 kroner i stedet for 100 kroner kiloen i butikken?

Hadde det bare vært så enkelt.

Prissetting er et svart hull

Ann-Kristin Ansteensen er forsker ved Forbruksforskningsinstituttet SIFO.

Hun vet ikke hvordan matvarekjedene setter priser på varene sine.

– Jeg forstår det ikke, verken som forsker eller forbruker, sier hun til forskning.no.

Flere andre forskning.no har snakket med, sier det samme. Få vet hvorfor prisene blir som de blir i butikkene.

Vi vet heller ikke om de ekstra kronene går til bonden, matvarebutikkene eller leddene imellom.

– Bonden får betalt bare en liten andel av det varen koster ute i butikkene. Det gjelder både for kylling, gris, sau og storfe, sier Wærp.

Hvem som sitter med de største marginene på veien fra bonden til butikk, er det altså få som har oversikt over.

Det er konkurransen som styrer pris

Vi spør Kine Søyland, kommunikasjonssjef i Norgesgruppen, hva som skjer med kjøttet fra bonden til butikk. Norgesgruppen er dagligvarekonsernet som eier butikkene Kiwi, Meny, Joker og Spar.

Søyland sier at vi ikke kan sette likhetstegn mellom kostnader for bonden og prisen i butikken.

– Det som skjer i denne prosessen, er sammensatt, og det er ikke noe direkte samsvar, sier hun.

Det er flere ledd mellom bonden og forbrukeren som er med på å bestemme prisen. Det er for eksempel slakteren, foredleren, distributører, grossistene og matvarekjedene, og alle skal ha betalt.

– Det er konkurransen i markedet som styrer pris, sier Søyland.

Gris som får løpe, koster mer

Bonde Astrid Staurheim har utegris. De får beite og rote i søla. Det er naturlig adferd for grisen og noe den skal ha mulighet til å gjøre, ifølge dyrevelferdsloven.

Staurheim selger kjøttet sitt både privat og via Rema 1000s økologiske satsning, Kolonihagen.

Hun er nødt til å ta høyere pris for kjøttet sitt. Utegris krever mer jobb, større arealer, mer tid og fôr, forteller hun.

Når hun selger svinekjøttet på det private markedet, styrer hun prisen selv. Kundene er folk som er spesielt interessert i økologisk kjøtt.

Da selger hun kjøttet for 160 kroner kiloen.

Til sammenlikning koster Rema 1000s eget strimlet svinekjøtt, som ikke er økologisk, 140 kroner kiloen på Oda. Ikke-økologisk ytrefilet av svin fra Nordfjord koster 165 kroner samme sted. 

Den økologiske juleribben fra Strøm-Larsen koster 326 kroner kiloen.

Sammenliknet med disse prisene, er Staurheims svinekjøtt faktisk billigere enn økologisk kjøtt i butikken.

Kylling som vokser raskt eller sakte

Hva med kyllingen, hvor store er prisforskjellene der?

På Hovelsrud gård er kyllingen både økologisk, saktevoksende og frittgående. Gården var den første norske kyllingprodusenten i Norge som fikk tildelt Dyrevernmerket av Dyrevernalliansen.

En økologisk lårfilet fra Hovelsrud gård selges for 356 kroner kiloen på Oda.

Til sammenlikning koster en vanlig kyllingfilet fra Prior 228,24 kroner per kilo på Meny. Prior bruker fremdeles en hurtigvoksende kyllingrase som får helseproblemer fordi den vokser for raskt.

Her er kyllingen fra Hovelsrud gård vesentlig dyrere enn en vanlig kyllingfilet i butikken.

Etterspør et system

Et annet sted på Rema 1000 på Torshov står Morten Sørum. Han er mest opptatt av kvalitet når han handler kjøttprodukter i butikken. 

Kvalitet inkluderer også dyrevelferd, mener han. 

– Men dyrevelferd vet du jo ikke så mye om når du kjøper i butikken, sier han.

– Det burde vært et system som ga bedre informasjon, men jeg tror ikke det finnes.

Bryr vi oss egentlig om dyrevelferd?

Ifølge forsker Alexander Schjøll ved OsloMet er betalingsviljen blant nordmenn lav.

– Interessen for dyrevelferd er høy generelt, men i Norge mener vi at det er staten som skal ordne dette for oss, sier han.

Vi vil heller sørge for god dyrevelferd ved å stemme på riktig parti enn ved å gjøre valg som forbrukere, ifølge Schjøll.

Han har selv forsket på forbrukere i Norge og nylig publisert en studie som viser at seks av ti forbrukere er bekymret for dyrevelferden. Det er altså stadig flere av oss som tenker på dyrevelferd og bærekraft når vi velger hva vi skal ha til middag.

Men holdning og handling er to forskjellige ting, påpeker Schjøll.

– Her slår politisk korrekthet hardt inn, sier han.

Det er nesten ingen som vil si at de ikke er opptatt av hvordan dyrene har det. Men når de faktisk står i butikken og skal velge, er det andre ting som veier tyngre, som for eksempel pris og sunnhet.

Slutter ikke å spise kjøtt etter skandalene

De fleste forskning.no har snakket med, enten det er forskere, bønder eller næring, tviler på forbrukerens vilje til å betale mer for bedre dyrevelferd.

Etter at en NRK-dokumentar i 2019 avslørte forferdelige forhold i enkelte norske grisefjøs, sluttet ikke folk å kjøpe svinekjøtt av den grunn.

– At avsløringene ikke påvirket salget, var kanskje et tegn på at norske forbrukere har en spesielt god evne til å vende blikket bort fra ubehageligheter, skriver forskerne Karen Lykke og Kristian Bjørkdahl i boken sin «Hva vi spiser når vi spiser kjøtt».

Vi har distansert oss fra dyrene

Vi holder husdyr fordi vi skal spise dem, og det er et premiss de fleste av oss aksepterer, ifølge Lykke.

– Men siden det er så få av oss som jobber med landbruk, blir distansen mellom dyr og forbruker så stor, sier hun til forskning.no.

Det er lettere å spise dyr når vi ikke tenker på hva vi faktisk spiser.

Det er vanskelig å forstå at kyllingnuggets, som ser ut som små, flate kjøttboller, egentlig er deler av kyllingkroppen, ofte inkludert indre organer, skinn og bein.

Og det er nettopp her kjøttforbruket vårt vokser, ifølge Lykke. Kjøtt som er blitt bearbeidet og prosessert til det ugjenkjennelige, slik som kjøttdeig, pølser, burgere og nuggets.

– Kjøtt har blitt til en ingrediens og er ikke lenger en del av dyret, sier Lykke.

Bør butikkene ta ansvar?

Kunne butikkene tatt mer ansvar for å holde prisene nede for dyrevelferdsprodukter, altså Norgesgruppen, Rema 1000 og Coop? 

Forsker Alexander Schjøll tror det er en dårlig idé.

– Vi kan ikke pålegge butikkene å ta et ansvar for dyrevelferd på den måten. Dyrevelferd er bare ett av mange viktige aspekter ved matproduksjon.

Hvorfor skal dyrevelferd være viktigere enn klima eller menneskerettigheter, for eksempel? spør han.

– Dessuten vil alle slike pålegg være veldig kostnadsdrivende. Økte priser på mat er politisk helt uspiselig for tiden. Dermed kan man ikke foreslå noe slikt, sier Schjøll.

Ser en betalingsvilje

Vi spør Kine Frøyland fra Norgesgruppen om produkter med god dyrevelferd kan lokke folk inn i butikken.

Hun sier at lave priser fremdeles er den viktigste måten å få kunder inn i butikken på.

– Men vi ser samtidig en betalingsvillighet blant dem som er opptatt av dyrevelferd når de gjør valg i butikk. Vi jobber hele tiden for å gjøre god dyrevelferd aktuelt for flere, gjennom både pris, kvalitet og utvalg, sier hun.

Søyland peker også på at dyrtid påvirker betalingsviljen.

– Vi ser at i dyrtiden vi har vært inne i, har pris blitt mer og mer viktig for forbruker og det klart viktigste parameteret i valg av både butikk, men også produkt i hylla. Det betyr at tilleggsverdier, som for eksempel dyrevelferd, kvalitet og utvalg, har blitt mindre viktig for forbruker, sier hun.

Opptatt av hva som
skjer i samfunnet?

Utdanning, familie, økonomi, politikk og ledelse er bare noe av det du blir oppdatert på i nyhetsbrev fra forskning.no.

Meld meg på