Inger Synnøve Johnsen har 700 griser på gården i Hotvedt i Vestfold. Hun fôrer opp i alt 2.100 griser hvert år.

På vei inn i fjøset, stopper Johnsen ved en stor pose sjokoladebiter.

– De får litt hver dag. Da blir det god stemning.

Johnsen får lass med godis fra en smågodtleverandør. Det er sjokolade som det er feil på eller julemarsipan som det er for mye av.

– De får bare litt. Det er sysselsetting, ikke næring, forklarer grisebonden.

I Norge har vi lover og regler som skal sikre dyrevelferden. Men hvordan har de norske husdyrene det innenfor regelverket?

For grisene skal aktiveres. Det er lovbestemt.

 
Grisen roter i flokk

Lov om dyrevelferd slår fast at dyr skal ha et miljø som gir god velferd ut fra artstypiske og individuelle behov. Dyrene skal ha mulighet til aktiviteter, bevegelse, hvile og annen naturlig atferd.

Men hva er naturlig adferd for et husdyr? 

Det har blitt beskrevet i en offentlig utredning om dyrevelferd.

Der står det at purker og unger lever i familieflokker. Unge hanner har sin flokk, mens eldre hanner lever alene. 

Griser bruker mesteparten av tiden sin på å rote i bakken etter mat. De spiser alt de kommer over: gras, røtter og små dyr de fanger selv. 

Det er altså denne adferden som skal gjenskapes for de 1,5 millioner grisene som fôres opp til slakt hvert år. Er det mulig? 

Forsker: Dyr og mennesker er ganske like

– Dyrene skal få leve i så gode omgivelser at de får utvikle sine naturgitte egenskaper. Om dyr blir forhindret fra å gjøre ting de er sterkt motivert for, blir de frustrerte, aggressive og har det dårlig, sier Cecilie Mejdell. Hun er seniorforsker ved Veterinærinstituttet.

De siste tiårenes forskning har gitt mye kunnskap om husdyrs kognitive evner og følelser. 

– I dag er det åpenbart for de aller fleste at dyr har følelser, sier Mejdell til forskning.no.

– Om et dyr er sykt, vil det ofte ha smerter, føle seg kvalm og kjenne seg dårlig. Det er akkurat som vi har det. Når vi er syke, går det ut over hvordan vi føler oss.

Den mentale helsen til dyrene er like viktig som den fysiske, ifølge Mejdell. 

– De er som barn

I grisefjøset på Våle bor 10-12 griser sammen i binger. I den ene delen av bingen kan de gjøre fra seg over en rist. Den andre delen er dekket med halm der de kan leke og hvile. Mat kommer i et trau, vann kommer fra selvbetjeningskran.

Vegger og gulv er av betong, men hviledelen er dekket med strø og halm.

Grisene er tre måneder gamle når de kommer til gården. Der blir de fôret opp i tre måneder før de blir sendt til slakt.

Da veier de over hundre kilo, men er fortsatt ungdyr, nysgjerrige og lekne.

– De er som barn, sier Johnsen.

Grisene hennes har flere tilbud enn sjokolade. Maten er viktig sysselsetting. Grisene får mat fem ganger i døgnet: kraftfôr blandet med vann.

– Griser er jo sånn at de glemmer at de spiste for to timer siden, så når maten kommer, er de fornøyd, sier Johnsen.

Hun ser ut over bingene.

– Det virker jo som om de trives. De er glade og blide. De har krøll på halen, alle sammen.

Sparker fotball

En grisebonde må forholde seg til mange detaljerte krav. 

I forskrift om hold av svin er arealet nøye regulert med kilo gris per kvadratmeter. Gulvene i bingen er spesifisert på millimeteren. 

Men når det gjelder velferd, er kravene generelle og åpne. Det står at grisene til «enhver tid» skal ha «tilstrekkelig mengde» materiale som de kan undersøke, rote i og sysselsette seg med. Det kalles miljøberikelse og er der for at grisen skal få utøvd sine naturlige behov.

Halm og høy er anbefalt. Sagflis, grønnsaker, papirstrimler og tau kan brukes i tillegg. Men mengden er ikke spesifisert.

– Ja, hva er tilstrekkelig? Vi samrår med veterinær, men det skal alltid ligge litt rotemateriale i bingen, sier Johnsen.

I den ene grisebingen på Våle ligger en stor, gul ball. Blå plastleker ligger i flere av de andre.

– De sparker fotball med ballen. Vi bytter på lekene, slik at de ikke går lei, sier Johnsen.

Griser er ikke like

I loven står det også at dyr skal ha et miljø som gir velferd ut fra individuelle behov.

– Hvordan skal man løse det? Hva betyr det egentlig? spør Johnsen.

Grisene på gården er ikke like.

Én er bedagelig, to står alltid først i matkøen, andre er mer lekne. Alle er nysgjerrige.

– Slaktegrisene er avlet for rask vekst. Det har gjort noe med lynnet deres. De er mer nysgjerrige enn griser var før. Vi må ha glatte overflater overalt, for får de tak i noe, så tygger de det i stykker, sier Johnsen.

Hun følger med på mobbing og plaging.

– Grisene er ikke alltid snille mot hverandre. Hvis en er puslete, går de andre på den. Da tar jeg taperen ut av bingen, sier Johnsen.

Om grisene har nok å gjøre, blir det mindre biting og mobbing.

– De må ha noe å drive med. Halebiting er et mindre problem nå som velferden har økt, enn da vi startet opp med gris, sier Johnsen.

– Vanskelig å vurdere velferden

Henrik Domino har jobbet med landbruk i 35 år. Som landbruksrevisor inspiserer han gårder, men har også jobbet i praktisk drift med sau, storfe og gris.

Han mener dyrevelferdslovens paragraf 23 er uvanlig tydelig om dyrs behov.

– Men forskriftene er ofte vage. Det brukes ord som tilfredsstillende, nok eller forsvarlig. Og de enkelte paragrafer tar verken loven eller dyrs behov på alvor, sier Domino. 

Cecilie Mejdell ved Veterinærinstituttet jobber med å finne måter å måle velferd på.

– Før tenkte vi at fravær av dårlig velferd betydde at velferden var god. Nå skal vi finne måter å måle den positive velferden på. Dyrevelferd kan måles på en skala fra veldig dårlig velferd til kjempegod velferd. Grensen for hva samfunnet anser som akseptabelt, går et sted mellom der.

Skapt for å rote i bakken

Henrik Domino har et særlig hjerte for grisen:

– Grisetrynet er en av naturens mest geniale konstruksjoner. Øverst er den harde brusken - selve graveredskapet. Så har du stikk-kontakten som lukter og skiller det som er interessant fra det uinteressante. Og nederst - kjeften som smaker på alt.

Grisen er skapt for å rote i bakken. Den løfter på torv og stein.

– Den trenger mer enn å ligge tørt og ha det trekkfritt. Grisen er et skogsdyr, men velferden deres har blitt redusert til litt halm eller flis og kanskje en ball.

– Halm er fint, men stimulerer ikke luktesansen, som er så viktig for grisene, sier Domino.

Skogsdyr bør få skog

Grisene må ut, mener Domino.

– Har du en gang sett en flokk med griser som springer over et jorde, så glemmer du det aldri. Det er kraft og energi. Det er så åpenbart at de har det veldig gøy, og det er like viktig for grisen som for oss. Det burde være lett å forstå, sier han. 

– Tilskuddene bør vris i retning av å stimulere til mer dyrevennlig drift, sier Domino.

Han kjenner mange grisebønder som mer enn gjerne vil komme tidsånden i møte.

– Det koster ikke nødvendigvis så mye å rigge til et godt uteareal eller få inn noe halm på en platting sånn at grisene kan kjenne på sol og vind og får beveget seg mer. Små endringer krever minimale investeringer, samtidig som det løfter dyrevelferden vesentlig, sier Domino. 

Trivelig, men krevende med utegris

Inger Synnøve Johnsen har hatt rundt 50 av sine griser ute i noen somre. 

– Det var trivelig å se dem holde på, rote og grave og styre. De ble alltid svarte i fjeset fordi de hadde gravd seg ned, sier hun.

Johnsen skulle gjerne hatt alle sine griser ute. Men det krever tid, gjerder, ekstra fôr og plass.

– Jeg tror de fleste som driver med gris, er villige til å bygge om fjøsene og gjøre jobben med utedrift, men noen må betale for det. Slik det er i dag, er det rett og slett ikke økonomi til det, sier Johnsen.

Hun forteller at hun vil måtte legge ned griseproduksjonen hvis det blir krav om at alle grisene skal få gå ute.

Alle liker sol og vind

Hjemmeblindhet kan også være en utfordring, mener Domino. 

– Det rammes vi alle av. Vi er vant til at ting er som de er. Hvis man fra barnsben av har vært vant til kun å se grisene inne, så er det ikke så lett å se alternativer, langt mindre behovet for alternative driftsformer.

– Alle verdsetter en god sommerkveld eller en klar høstmorgen. Hvorfor unner vi ikke våre husdyr det samme? Jeg synes det er smålig, sier han.

Det er dessverre enkelte som mangler omsorgsevne for dyra sine, mener Domino.

– Vi har alle sett bildene av skitne og skadde dyr som åpenbart ikke har det bra. Til tross for gjentatte pålegg, kommer ikke drifta opp på et minimumsnivå. 

Han mener man må våge å stenge ned slike produsenter. 

– Først og fremst av hensyn til dyra, men også av hensyn til de som har omsorg for dyrene sine, som tar den ekstra kveldsturen i fjøset for å se til syke dyr, sier Domino. 

Cecilie Mejdell ved Veterinærinstituttet ser at det har gått framover.

– Tidligere var domstolene mer opptatt av fysiske skader i rettsaker som handler om overgrep, vanskjøtsel og vold mot dyr. I dag er de også opptatt av den mentale siden, det vil si smerte, frykt, frustrasjon, sult og ubehag ved å være skitten. 

– Når jeg kommer inn i rettsaker som sakkyndig, kan det være for å fortelle at også ei høne har disse følelsene, sier Mejdell.

Foto i starten av artikkelen: Siv Dolmen

Opptatt av hva som skjer i samfunnet?

Utdanning, familie, økonomi, politikk og ledelse er bare noe av det du blir oppdatert på i nyhetsbrev fra forskning.no.

Meld meg på