En rekke av våre kjæreste kulturminner befinner seg nettopp på landbrukseiendommer: Stabbur, låver, våningshus, seterstuer, naust og uteløer fra 1000 år tilbake og fram til i dag.

Bygningene representerer kulturhistorie og byggeskikk, og som til dels fremtredende landemerker setter de også sitt preg på landskapet.

- Utfordringen er å vite hva vi har av bevaringsverdige bygninger og hvordan vi velger ut hvilke vi ønsker å bevare, forklarer geograf og forsker Sebastian Eiter ved Norsk institutt for skog og landskap.

- Målet med kulturminnevern er å ta vare på de riktige bygningene for å kunne fortelle kulturhistorien, forklarer Eiter.

Han har deltatt i arbeidet med det nasjonale utviklingsprogrammet «Landbruksbygg og kulturlandskap», som nylig leverte sluttrapport til Landbruks- og matdepartementet.

Mens to andre arbeidsgrupper jobbet med henholdsvis innpasning av nye bygninger i kulturlandskapet og ny bruk av ledige bygninger, var oppdraget for arbeidsgruppen der Sebastian Eiter var sekretær å utrede en best mulig måte å registrere de bevaringsverdige bygningene.

- Hvis vi ønsker å bevare kulturarven må vi vite hva vi har, ellers blir det jo veldig tilfeldig hva som eventuelt blir tatt vare på. Og ikke minst, når det er offentlige midler som benyttes, så er det viktig at vi får mest mulig ut av hver krone, og det må kunne dokumenteres hva pengene brukes på, forklarer Eiter.

Forskerne har undersøkt hvilke metoder som vil fungere best for norske kommuner. For det er i kommunen de mener at selve utvelgelsen vil måtte foregå.

- Sannsynligvis er det landbruksmyndighetene i kommunen som kjenner kommunens landbrukseiendommer best. Vi tror veien til godt vern går gjennom kommunens etater, og i samarbeid med grunneiere, fagfolk og andre kulturverninteresserte, forteller Eiter.

Mange bygninger er ikke lenger i bruk

En av de største utfordringene for bevaring av eldre bygninger er at mange av dem ikke lenger er i bruk. Det er ofte slik at bygninger som er i bruk blir tatt vare på, mens det som ikke lenger er i bruk, det forfaller.

- Ja, dette er ofte situasjonen. Nye driftsformer krever nytt utstyr og nytt utstyr krever ofte nye, større bygninger for å få plass til det nye utstyret, forklarer Eiter.

Med over én million bygninger på i alt 170 000 landbrukseiendommer er det potensielt mange bygninger å bevare på norske gårder, også der hvor driften er lagt ned og arealet eventuelt er leid ut.

- Det er en betydelig byrde som ikke bare kan hvile på de knapt 45 000 gårdsbrukene som fremdeles er i aktiv drift, sier Eiter.

Mange bygninger er allerede fredet ved lov, og alle bygninger fra før 1650 er automatisk vernet. Den såkalte Sefrak-databasen inneholder informasjon om mange bygninger fra tidsrommet 1537–1900.

- Men når det gjelder informasjon om yngre bygninger av kulturhistorisk betydning, så er ikke dette systematisert, forteller Eiter.

Med så mange bygninger på landbrukseiendommer og når tre fjerdedeler av disse ikke lenger er i drift, så er det muligens illusorisk å få til en heldekkende registrering.

- Ingen har en illusjon om å ta vare på alt. Bare en landsdekkende utvalgsregistrering i hver av Norges 428 kommuner vil kunne kreve opp mot 150 000 arbeidstimer, sier Eiter.

Kunnskap, opplevelse og bruk

Forskerne har nylig presentert sine forslag til hvordan norske kommuner best kan registrere kulturverdiene i landbruksbebyggelsen.

«Kunnskap, opplevelse og bruk» er verdiene som Riksantikvaren har satt opp som ledende for hva som er bevaringsverdig.

- Kulturhistorien faller inn under kunnskapsverdi. Denne verdien vurderes etter kriteriene representativitet, sammenheng og miljø, autentisitet, og fysisk tilstand. Dette er kriterier vi har fulgt i vårt arbeid, forklarer Eiter.

Ønsker å engasjere kommunene

For å kunne gi så gode og allmenne råd som mulig valgte arbeidsgruppen ut fire pilotkommuner fra henholdsvis Østlandet, Midt-Norge, Vestlandet og Nord-Norge.

Anbefalingene i rapporten er blant annet basert på erfaringer som ble gjort nettopp i kommunene Askim i Østfold, Melhus i Sør-Trøndelag, Luster i Sogn og Fjordane og Hemnes i Nordland.

Når det gjelder selve registreringen og dataforvaltningen er anbefalingen å benytte Riksantikvarens «Håndbok for lokal registrering» og databasen «Kulturminnesøk», med visse tillegg og tilpasninger.

I tillegg finnes det en rekke andre oversikter over bevaringsverdige bygninger som med fordel kan benyttes i registreringsarbeidet, blant dem Sefrak og ikke minst Askeladden, som inneholder alle fredete kulturminner.

- Det var viktig at oversikten over bevaringsverdige bygninger i landbruket også kan komme inn i en av de nasjonale databasene. «Kulturminnesøk» imøtekommer blant annet ønsket om et lavterskelsystem som kan betjenes av alle, også dem med noe begrensete fagkunnskaper, forklarer Eiter.

- Om prosjektet vi arbeidet med, «Kulturhistorisk viktige landbruksbygninger», opprettes som et prosjekt innenfor rammen av «Kulturminnesøk», så vil det være veldig positivt.

Ekspertgruppen foreslår å gi en engangssum til kommunene slik at de kan gjennomføre kartleggingen på utvalgte eiendommer.

Grunneiere som har gitt tilsagn til å få sine bygninger registrert skal kunne følges opp med veiledning fra fagpersoner og ved å kunne bli prioritert under tildeling av midler gjennom for eksempel ordningen med spesielle miljøtiltak i jordbruket (SMIL) eller Norsk kulturminnefond.

Klar til vårens jordbruksforhandlinger

Målet med arbeidet har vært å få rapporten klar til årets jordbruksforhandlinger.

- Rapporten viser at registreringen er gjennomførbar, og at registerdataene vil kunne komme til nytte. Vårt håp nå er at rapporten blir fulgt opp meg bevilgninger for et nasjonalt registreringsprosjekt, avslutter Eiter.

Referanse:

Sluttrapport Landbruksbygg og kulturlandskap (pdf), 2013.