Det var den unge læreren Jakob Kobberstad som i 1868 snublet borti en opprydning på en gård i Volda på Sunnmøre, hvor gammelt skrot og papirer var i ferd med å brennes.

Da han så det eldgamle dokumentet med sirlig håndskrift som var på vei inn i flammene fikk han reddet det ut akkurat i tide til at skriften var vel bevart.

Dokumentet, som viste seg å være balladen «Friarferd til Gjøtland» fra 1612, ble sendt videre til folkeminnesamleren Sophus Bugge. I dag er balladeoppskriften trygt plassert i et klimatemperert rom som en del av Norsk Folkeminnesamling ved Universitetet i Oslo.

Med brennmerker i kantene bærer den preg av å ha vært farlig nært tilintetgjørelse. Ifølge Line Esborg, førsteamanuensis ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk er balladen den eldste norske av sitt slag og derfor spesielt verdifull.

Magi og trolldom

– Balladen gir oss et verdifullt innblikk i tro og tanke i middelalderen. Det vi i dag kaller overnaturlig var en selvsagt del av verdensbildet. Balladens kontekst er en magisk forestillingsverden, sier Esborg.

Balladen handler om herr Peder som gjerne vil gifte seg, men han kjenner ingen kvinne i dette landet som er hans like, eller sjelefrend.

Stemoren hans råder ham til å dra på frierferd til kongsdatteren i det hedenske riket Gøtland, som skal være rik og vanskelig å få. I det hedenske landet må Peder slåss mot ville dyr og klarer seg på hengende håret ved hjelp av runemagi.

Men kongsdatteren har drømt om den kristne frieren som skal komme og historien ender med bryllup.

• Les balladen her

Ifølge Esborg er balladen en såkalt troll-og kjempeballade, som er særlig typisk for Færøyene og Norge. Det er en episk folkevise med sans for romantisk-fantastiske eventyr med magiske innslag og en forkjærlighet for dramatiske overdrivelser.

Det er en arv som på ingen måte er særnorsk.

– Vi har lokale varianter, men det å forestille seg fenomener og historier er noe alle mennesker gjør på tvers av kulturer. Det er viktig å være klar over at det vi tenker på som typisk for norsk kultur gjerne har vært viktig også i andre deler av verden, sier Esborg.

Del av norsk kultur

Folkeminnesamlingen omfatter i hovedsak nedtegnelser av folkediktning – blant annet eventyr, sagn gåter og ordtak i tillegg til ballader – og opptegnelser som beskriver skikker, trosforestillinger og folkemedisin.

Ifølge Esborg er samlingen som helhet er den største nedtegnelsen av norsk muntlig folkediktning.

– Dette er norsk kulturarv. I disse dager når vi diskuterer hva som egentlig er norsk kultur er det viktig å ha kulturarven i minnet. Dette var bakgrunnen når det norske ble definert og konstruert, sier hun.

Samlet i blikkbokser

Grunnstammen i Norsk Folkeminnesamling var opprinnelig de etterlatte samlingene til Moltke Moe, Nordens første professor i folkloristikk.

Disse bestod blant annet av opptegnelser av tradisjonsmateriale og brev etter Peter Christen Asbjørnsen, Jørgen Moe og Moltke Moe selv, i tillegg til samlingene etter Sophus Bugge og Magnus Brostrup Landstad.

Moltke Moe var i hele sin voksne alder opptatt av å sikre kulturminner, som han samlet i 17 blikkbokser som han oppbevart i sitt hjem. Så høyt verdsatte han kulturminnene at han visstnok skal ha erklært at i tilfelle brann skulle blikkboksene reddes først og deretter ham selv.

Les også: Folkets kulturminner i fare

– Folkeminnene ble samlet inn som del av et nasjonalpolitisk prosjekt, hvor man var veldig opptatt av norsk autonomi og å definere det norske. Samtidig var de store samlerne av folkeminner internasjonalt orienterte personligheter som høstet stor anerkjennelse i utlandet, sier Esborg.

For eksempel hadde Peter Christen Asbjørnsen et stort internasjonalt nettverk, noe en tykk bunke med sirlig utførte internasjonale diplomer i Folkeminnesamlingen vitner om. Han var æresmedlem i flere europeiske vitenskapsakademi.

En omfattende tradisjonsinnsamling i mellomkrigstiden gjorde at Norsk Folkeminnesamling vokste i omfang. I dag inneholder samlingen materiale fra hele landet, og over 300 samlere er representert.

I tillegg til balladeoppskriften til «Friarferd til Gjøtland» inneholder folkeminnesamlingen mange kjente og ukjente skatter, som blant annet Asbjørnsen og Moes notatbøker fra sine reiser rundt i Norges land på jakt etter eventyr.

Lenke:

Norsk Folkeminnesamling