Nye beregninger viser at pukkellaksen mest sannsynlig vil spre seg til stadig nye elver, og at vi nok ikke blir kvitt den helt. 

– Vi må finne bedre måter å utnytte denne ressursen på samtidig som vi beskytter den stedegne atlanterhavslaksen, sier NIBIO-forsker Simo Maduna.

Alvorlig trussel

De siste årene har forekomsten av pukkellaks i norske elver eksplodert. Både fiskere og forskere er bekymret for at den introduserte arten kan utgjøre en alvorlig trussel mot stedegne arter og økosystemer.

I Alaska, Canada og Russland har pukkellaksen lenge vært en økonomisk viktig art. Dersom den fiskes i havet, eller straks den har kommet tilbake til elven, er den nemlig en svært god matfisk.

– I havet, når den er spiselig, minner pukkellaksen egentlig mye om atlanterhavslaksen. Det er først etter oppgangen i elvene at den gyteklare fisken blir gråbrun og hannene utvikler den karakteristiske pukkelen, sier Maduna.

Maduna og kolleger har nylig publisert en studie på norsk ikke-stedegen pukkellaks. De har brukt avansert modellering til å undersøke hvilke forhold pukkellaksen trives i og hva det er som gjør at den sprer seg til stadig nye områder.

Til å spise opp

– De viktigste forholdene som påvirker hvor pukkellaksen etablerer seg, synes å være temperatur og nedbørsmengde. I tillegg ser det ut til at pukkellaksen foretrekker lavereliggende strøk, sier forskeren.

Studien tyder på at den økologiske tilstanden i de best egnede elvene sannsynligvis ikke vil endre seg i noen særlig grad de neste 30 årene. Maduna har dermed liten tro på at vi klarer å bli kvitt pukkellaksen helt.

– Vi må heller finne langsiktige metoder for å holde den i sjakk. Blant annet bør vi undersøke hvordan vi kan ta pukkellaksen i bruk som en ressurs, sier forskeren.

– I tillegg til lokale tiltak som garn og feller i elvemunninger, kan vi begynne å fiske etter den som mat. Det kan gagne både miljøet og økonomien vår.

Modellering som verktøy

Modellene Maduna har brukt til beregningene, er såkalte artsdistribusjonsmodeller. I disse inngår miljødata, spesielt vær- og klimadata, fra elver over hele Norge der det forekommer pukkellaks. Data fra elver der pukkellaksen ennå ikke er oppdaget, er også inkludert.

Med avanserte algoritmer kan modellene beregne hvilke elver og områder som er egnet for pukkellaksen.

– Modellene hjelper oss med å forutsi hvor pukkellaksen kan komme til å etablere seg i årene som kommer. Dette er nyttig med tanke på at det kan bli nødvendig å sette inn tiltak som forhindrer at den etablerer seg i nye områder, sier Maduna.

Finnmark er kjerneområde for spredning

Maduna og kollegene fant ut at Finnmark er det viktigste området for spredning av pukkellaks, men at det finnes egnede elver for arten i hele Norge.

– Norge har mange områder hvor klimaforholdene passer godt for pukkellaksen. I dag er det imidlertid elver i Finnmark som utgjør ekspansjonens kjerneområder, eller «hotspots». Dette er elver der pukkellaksen har etablert seg godt og sprer seg videre fra, forteller forskeren.

I tiden som kommer, vil vi mest sannsynlig se nye kjerneområder andre steder, også utenfor Norges grenser.

– Pukkellaksen er allerede observert i Storbritannia og på Island. Modellene våre viser at klimaendringer kan føre til at pukkellaksen også sprer seg enda lenger sør i Europa, sier Maduna.

– Når det er sagt, må vi være litt forsiktige med å konkludere helt sikkert. Det finnes nemlig andre faktorer som spiller inn, som modellene foreløpig ikke tar høyde for.

Genetikk som verktøy

I tillegg til å finne ut hva slags miljø og klima pukkellaksen trives under, har forskerne utviklet en ny genetisk metode for å studere pukkellaks i fremmed miljø. De fant blant annet ut at individene i slike områder er nærmere beslektet med hverandre enn fisk i artens opprinnelsesområde.

Ved å analysere DNA fra prøver av pukkellaks fra 2019 avdekket forskerne genetiske mønstre som var spesifikke for bestemte elver. De kunne også se i hvilken retning pukkellaksens gener sprer seg.

Nå håper forskerne å få integrert genetikk i artens spredningsmodeller. Slik kan de fastslå tidspunkt og rekkefølge i spredningsforløpet fra nåværende og fremtidige kjerneområder.

Fungerer tiltakene?

– Dataene vi har samlet inn, kan også bli brukt i fremtidige studier, blant annet for å finne ut om tiltakene som har blitt iverksatt for å bekjempe spredningen, fungerer som de skal, sier Maduna.

– I tillegg kan de brukes for å få mer kunnskap om artens liv og genetiske oppbygging i både stedegne og ikke-stedegne områder.

Forskeren tror at det pågående forskningsarbeidet ved NIBIO Svanhovd kan være nyttig for den fremtidige forvaltningen av norsk pukkellaks. Maduna er takknemlig for det lokale engasjementet.

– Vi har fått god hjelp fra mange engasjerte mennesker i Øst-Finnmark som støtter og bidrar til arbeidet vårt. Uten dem hadde ikke dette vært mulig, sier forskeren.

Referanse:

Simo Njabulo Maduna mfl.: Ecological niche modelling and population genomics provide insights into the geographic and demographic ‘explosion’ of a non-indigenous salmonid. Diversity and Distributions, 2024. Doi.org/10.1111/ddi.13811

Pukkellaks (Oncorhynchus gorbuscha)

Pukkellaksen er en lakseart opprinnelig fra Stillehavet. Den ble introdusert til Russland på 1950-tallet og har siden spredt seg til Norge. Pukkellaksen er nå en etablert art i mange norske elver, spesielt i Finnmark. Den er klassifisert som en fremmed art og er svartelistet.

Pukkellaksen har en toårig livssyklus. Den returnerer til fødeelven for å gyte hvert andre år. Fisken råtner og dør i løpet av gyteperioden. Dette kan bidra til forurensning av elvene.

Forekomsten i norske elver er særlig stor i oddetallsår. I Norge observeres gyting fra midten av juni til slutten av juli, med hovedgyting i august og september.

Vanlig størrelse på kjønnsmoden fisk er cirka 2 kilo, men lengden kan bli opptil 75 centimeter og vekten opptil 6,5 kilo. Under gyting utvikler hannene en karakteristisk pukkel på ryggen. Fargen endrer seg fra sølvblank i havet til olivengrønn i elvene når gytingen nærmer seg.

For å begrense spredningen av pukkellaks i norske elver blir det blant annet satt opp fiskefeller og brukt garn. Tidspunktet for disse tiltakene er viktig for å hindre både tidlig og sen gyting. Det pågår også kontinuerlig forskning for å finne de mest effektive tiltakene for å bekjempe denne fremmede arten.

Kilde: Store norske leksikon

Artikkelen er produsert og finansiert av NIBIO

NIBIO er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra NIBIO:

• 

  Nye beregninger: Skogens CO2-opptak fortsetter å falle

• 

  Ny metode gjør at også gris, kylling og fisk kan spise gress og alger

• 

  Hvordan blir hjortedyr på­virket av klima­endringene?

• 

  Ny undersøking: Nordmenn verdset jordbrukslandskapet

• 

  Sjøørret trives selv om veibygging gir grumsete vann

• 

  Dette er insektenes 10 på topp-blomster

Du finner flere artikler fra NIBIO her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER