Se for deg et kumlokk på et fortau eller i en gate. Det ligger rolig nede på bakken. En ting så hverdagslig at vi knapt enser det der vi hastig beveger oss gjennom bylandskapet. 

Kumlokket dekker over en åpning som gir tilgang til sinnrike underjordiske systemer for håndtering av vann og avløp skapt av mennesker. 

Den ukjente verdenen under bakken

Men, vi vet fint lite om landskapet og livet under kumlokket og føttene våre.

Den ukjente verdenen under føttene våre har inspirert forfattere og filmskapere til å skape både drama og skremsler. 

Den franske forfatteren Victor Hugo lar eksempelvis Jean Valjean, hovedpersonen i De elendige, flykte gjennom kloakksystemet under Paris. Xavier Gens i skrekk- og katastrofefilmen Under Paris fra 2024 fremstiller katakombenes forbindelser til Seinen som et gunstig økosystem for monsterhaier som går til angrep på mennesker.

Fra rør og deponi til bekk og landskap

Arkitekt og landskapsarkitekt Elisabeth Sjödahl ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO) har utforsket forbindelsene mellom landskapet over og under bakken.

På Kjørbekk i Skien ble i sin tid en naturlig bekk lagt i rør under bakken. Rørene lå og hvilte seg på et gammelt avfallsdeponi. Deponiet hadde begynt å bevege på seg, og de hadde mistet kontakten til rørene gjennom kumlokkene. Rørene var ikke lenger egnet til å håndtere kraftig regnskyll og flom.

Skien kommune besluttet derfor for noen år siden å åpne opp bekken igjen som et tiltak for flom og klimatilpasning (Miljødirektoratet.no).

Som en del av prosjektet ønsket kommunen å etablere en park langs bekken med et større nettverk av blågrønne stier.

Rør og søppeldeponi skulle altså forvandles til en sildrende bekk og idyllisk landskap vi kan bevege oss gjennom. 

Men det skjer ikke uten utfordringer.

Krever samarbeid

– Å gjøre dette på en god måte krever samarbeid mellom flere ulike fagområder, forteller Sjödahl. 

Det omfatter blant annet eksperter på geologi, deponi, ingeniørfag, hydrologi, fisk, økologi, urbanisme og landskapsarkitektur.

Urbanisme og landskapsarkitektur er ifølge Sjödahl fag som hjelper oss til å zoome ut og tenke i større skala for å se alternative løsninger for utvikling av landskap. Da kan vi for eksempel se at vi kan føre bekk og stier rundt avfallsdeponiet på annen offentlig grunn i stedet for over og gjennom det.

Den usynlige delen av landskapet

Sjödahl har brukt designet av prosjektet som åpnet opp bekken på Kjørbekk som case i sin forskning.

– Skal vi utvikle landskap, må vi aktivt ta hensyn til den usynlige andre halvparten av landskapet, landskapet under bakken, fremholder Sjödahl. Vi kan simpelthen ikke lenger lukke øynene for det som skjer under bakken.

Når vi gjør inngrep på overflaten av landskapet, får det ringvirkninger for landskapet under bakken. På samme måte vil landskapet under bakken kunne spille inn på endringene vi ønsker å gjøre på overflaten, ifølge forskeren.

– Det som skjer under bakken, skaper like mye klimaavtrykk som det som skjer over bakken, sier Sjödahl.

Skal vi forebygge flom, er det ikke tilstrekkelig å studere overflaten. Vi må ta hensyn til de naturlige prosessene som skjer over og under bakken og mellom overflaten og undergrunnen, fortsetter hun. 

Eksempelvis vil regnet som faller fra himmelen ned på bakken, naturlig infiltreres inn i grunnen. 

«Det dype landskapet»

– Men, er det fjell nær overflaten, vil vannet fortsette å renne videre på overflaten, forklarer Sjödahl.

Og hvis grunnvannet står høyt, suger ikke bakken opp regnet like bra.

Hun fastslår at det er helt nødvendig å ta hensyn til hele dybden av landskapet, både over og under føttene våre, for å skape gode, bærekraftige løsninger.

Hun har utviklet begrepet «det dype landskapet» som et konsept og en strategi for å designe landskapsprosjekter i menneskeskapte omgivelser.

– Det dype landskapet vektlegger sammenhengen mellom landskapet over og under bakken. Det kan hjelpe oss til å trekke inn det underjordiske når vi skal designe og planlegge landskapsprosjekter, fremholder Sjödahl.

Stadig mer ombruk av byrom og landskap

Elisabeth Sjödahl mener studien av åpningen av bekken på Kjørbekk gir kunnskap som er anvendelig på langt flere områder.

– Mange av de beste tomtene i byene våre er for lengst utbygd. Det er grenser for hvor mye mer vi kan ta for oss av uberørt natur. 

I tidligere tider etablerte vi avfallsdeponier i utkanten av byene, i byens bakland. Etter hvert som byene vokser, blir baklandet en del av byen. 

– Vi møter på avfallsdeponiene fra fordums tider når vi skal gjennomføre nye prosjekter.

Hun fastslår at vi i større grad må satse på gjenbruk og ombruk av komplisert menneskeskapt infrastruktur både over og under bakken dersom vi skal utvikle byer og landskap videre.

– Skal vi unngå overraskelser, forsinkelser og kostnadssprekk, må vi aktivt inkludere innsikt om undergrunnen i prosjekter for by- og landskapsutvikling. Vi må altså tenke dypere når vi ønsker å gjøre endringer på overflaten, sier Sjödahl.

Referanse:

Elisabeth Sjödahl: Deep landscape. Doktorgradsavhandling 127. Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO), 2024.

Artikkelen er produsert og finansiert av Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

AHO er én av 78 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff. Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo:

• 

  Tre ting på én gang: Kan en ny bygning være både vakker, funksjonell og klima­vennlig?

• 

  Slik kan du lage din unike designlampe med 3D-printer

• 

  Slik kan vi planlegge for beredskap som skaper gode hverdagsliv

• 

  På sporet av Kringkastingshusets hemmeligheter

• 

  Fotballstadionene eser ut: – De som husker den gamle fotballen, inkludert Ullevål og Parken, kjenner på skuffelse når de ser den nye arkitekturen

• 

  Fem grep for strategisk ledelse av byer