– Den nordiske kolonialismen har operert på andre måter enn det vi vanligvis assosierer med den øvrige Europeiske kolonialismen. Den opplever vi som mer brutal, voldelig og massiv, sier Tone Huse. 

«Snill» kolonialisme?

Huse er samfunnsgeograf ved UiT Norges arktiske universitet og leder forskningsprosjektet UrbTrans i Nuuk på Grønland. Innbyggerne der kaller sitt eget land Kalaallit Nunaat.

Hun mener vi har en tendens til å undervurdere hvordan også den nordiske kolonialismen har brukt overgrep og overmakt.

Oppfatningen om en nordisk, «snill» kolonialisme har gått igjen i både historieskrivning og offentlig samtale på tvers av Norden.

– Vi stiller oss jo fortsatt det spørsmålet i dag, om vi egentlig har kolonialisert. Og om vi så har det, så mener vi at vi har vært snillere. At vi har vært bedre kolonisatorer enn resten av gjengen. 

Hun forteller at de i prosjektet prøver å stikke hull på noen av de forestillingene. De prøver å fange hva den nordiske kolonialismen faktisk er.

Viktig å etablere gode relasjoner

– I prosjektet har vi verken drevet på med konvensjonell historie eller konvensjonell samfunnsvitenskap. Men vi har prøvd å bevege oss på tvers av det historiske, nåtidige og fremtidige for å forstå koblingene mellom urbanisme, kolonialisme og dekolonisering. Fokuset har vært på Nuuk, forklarer Huse. 

Derfor har det vært viktig for både henne og de andre forskerne å få gode relasjoner og samarbeid i Nuuk. Målet er at forskningen kommer Kalaallit til gode. 

Hun trekker fram at vitenskap har spilt en viktig rolle i kolonisering.

– Geografifaget har for eksempel vært sentralt for kolonialismen. Man har brukt kart som verktøy for å erobre og beskrive verden. Vi kan ikke forvente at samfunn som har møtt vitenskapen på den måten gjennom flere århundrer, har en positiv oppfatning av hva forskning er, sier Huse.

Stikker av med forskningsdata 

Hun har reflektert mye over utfordringene ved å endre forskningspraksis og etikk for å sikre gode relasjoner med urfolkssamfunn. Forskningsmetodene må revideres, mener hun. Noen ganger krever det selvkritikk og ubehag. Ofte er det likevel avgjørende for å utvikle forskningsetikken i en positiv retning. 

For eksempel er det en utfordring at utenlandske forskere med store budsjetter henter ut data fra Kalaallit Nunaat. Det gjøres i stedet for at dataene blir lagret lokalt.

– Det er ikke gjort noe for å bygge opp en lokal database over for eksempel klimadata hentet ut herfra. Dataene forsvinner til tyske, franske, norske og amerikanske forskningslaber. 

Huse mener at hvis forskningsdata i stedet tilhørte de stedene de ble hentet fra, kunne de blitt en verdifull verdensressurs. Også UiT har en lang vei å gå, mener hun.

Startet med å bli kjent med folk

Hun understreker også hvor viktig det er å avlære stereotypier og fordommer. Det er viktig for å forstå kulturen og historien i Kalaallit Nunaat.

– Når jeg er i festlige lag og forteller hva jeg jobber med, møtes jeg ofte med kommentarer om at det er mye alkoholisme, overgrep og selvmord i Kalaallit Nunaat. 

I stedet for å snakke om isbjørn, isfjell, fangstkultur og ny musikk, fokuserer man ofte på negative historier. Det er typisk for tidligere kolonier. 

– Det var selvfølgelig også disse fortellingene jeg selv var utstyrt med da jeg kom dit første gang, sier Huse.

Derfor brukte både hun og de andre forskerne i prosjektet mye tid i starten på å bli kjent med ulike miljø i Nuuk.

Forskerne hadde egentlig tenkt til å sette i gang med feltarbeid to måneder etter prosjektet startet. Men så fikk de en tilbakemelding om at det ikke var godt nok forankret. 

– Det var en tilbakemelding jeg er takknemlig for at vi fikk. Vi tok den på alvor. Derfor sakket vi farten og startet med å bli kjent med folk, forteller Huse.

Hun mener dette har påvirket hva forskerne er opptatt av i prosjektet og på hvilken måte:

– Det er noe av det som har vært veldig viktig og veldig givende for min egen del. Hva er det jeg skriver om? Hvor er det jeg står når jeg skriver og produserer kunnskap? Hvem gjør jeg det for? Og hvem er det jeg snakker til? 

Ikke bare et glansbilde 

I sin forskning utfordrer Huse også koblingen mellom den moderne, sosialdemokratiske velferdsstaten og den nordiske kolonialismen.

Glansbildet av Norden preges av en kombinasjon av sosiale goder og kapitalisme. Det får en annen betydning når man ser på områder og samfunn der velferdsstaten har blitt brukt ikke bare for å gi velferd. Den har også blitt brukt for å assimilere og kontrollere.

Huse nevner spiralsaken i Kalaallit Nunaat på 1960- og 1970-tallet. Der fikk unge grønlandske kvinner tvangsinnsatt spiral for å unngå at de skulle bli gravide.

– Denne saken har, sammen med dokumentaren Grønlands hvite gull, skapt mer debatt i det offentlige rom rundt kolonialismen og dekoloniseringen enn det man har hatt tidligere, sier Huse.

Hun forteller videre at det likevel lenge har vært snakket om det rundt kjøkkenbordene i Kalaallit Nunaat. 

– Det å ta del i de samtalene har vært viktig for meg – for at jeg skulle forstå. Det har formet hvordan jeg stiller spørsmål og hva jeg leter etter i arkivene. 

Må bygge på gjensidig tillit 

Hun mener reaksjonene i Danmark etter de to sakene viser at det danske samfunnet ikke er klare til å ta innover seg at de har vært en kolonimakt som har hatt utbytte av Kalaallit Nunaat. 

– De har ikke tatt et oppgjør med sin egen koloniale fortid og identitet. Og de er derfor heller ikke i stand til å møte det som skjer nå på en god måte, sier Huse.

Hun viser da til den økende spenningen etter at også USA har vist en økende interesse for landet.

Hun ønsker ikke å slå fast hva som er det beste for et fremtidig Kalaallit Nunaat. Men slik hun ser det, er det nødvendig å bygge gjensidige og likestilte relasjoner. I både politikken, næringslivet, forskningen og andre områder. 

Da må man anerkjenne behovet for investering som landet har, men også de store økonomiske mulighetene som finnes.

– Dessuten må man slutte å behandle Kalaallit Nunaat som en affære der danskene har forrang i beslutninger før Norge og resten av Europa kan delta. 

I stedet må det etableres samarbeid som bryter med kolonialistiske mønstre og legger grunnlaget for nye veier fremover.

Kunst og forskning hånd i hånd 

Prosjektet avsluttes med to konferanser: en i Nuuk og en i Tromsø. Her vil kunstverk spille en sentral rolle. Tone Huse ser kunst som en viktig metode for å nå et bredere publikum og skape intuitiv kontakt.

– Kunst og forskning kan samarbeide for å formidle komplekse temaer til et bredere publikum. Jeg håper at prosjektet vil bidra til en bedre forståelse av Kalaallit Nunaats historie og fremtidige muligheter. Og at jeg får fortsette arbeidet med å undersøke den nordiske kolonialismens virke og vesen, sier hun.

For å dekolonisere må vi også endre oss, mener hun.

Hennes posisjon som forsker har utviklet seg betydelig de siste ti årene. Huse går nå inn i forskningsfeltet med nye forventninger og uten de tidligere selvfølgelighetene. 

– Dette er en reise som alle involverte i urfolkssamfunn må delta i uavhengig av posisjon. Spørsmålet er hvordan vi kan realisere dette i praksis. 

Artikkelen er produsert og finansiert av UiT Norges arktiske universitet

UiT er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse artiklene fra UiT Norges arktiske universitet?

• 

  NAD og aldring: Dette skjer i cellene når vi blir eldre

• 

  8. mars: Derfor fungerer KI dårligere på kvinner

• 

  – Å snakke flere språk forsinker aldringen og holder deg mentalt frisk lenger

• 

  Utdanning gir bedre helse. Også når du blir eldre

• 

  Kan knøttsmå databrikker hindre at oppdrettsfisk får sår?

• 

  Rundt denne undervannsvulkanen i Barentshavet er vannet 11,5 grader

Les flere saker fra UiT Norges arktiske universitet her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER