En utøver av partnervold vil, med 65 prosent sannsynlighet, fortsette med voldskriminalitet dersom han ikke mottar behandling. Med behandling reduseres sannsynligheten for tilbakefall kun til 60 prosent.

– Forskningen finner altså ikke bevis for at den mest utbredte type gruppebehandling har effekt, eller at den er mer virkningsfull enn annen behandling, sier forsker Paul Johansson ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, NKVTS.

Han har gjennomgått internasjonal forskning der ulike behandlingsformer mot partnervold er studert og vurdert.

Forskjellige typer behandling

De tre vanligste formene for behandling er gruppebehandling, parterapi og individuell behandling. Gruppebehandling er den mest utbredte typen.

Nesten all forskning er også basert på denne typen behandling. Kunnskapsstatusen tar kun utgangspunkt i behandling av voldelige menn, siden det er dem det er forsket mest på.

– Mesteparten av forskningen som er gjort, stammer fra Nord-Amerika. Til forskjell fra Norge, er de fleste deltakerne i studiene voldsmenn som av en domstol er dømt til kortvarig gruppebehandling under ledelse av mennesker uten psykoterapeutisk utdanning.

– Å påvise at behandlingene har en effekt i tillegg til effekten av det å bli arrestert, satt under overvåkning og så videre, er vanskelig. Og å gjennomføre studier som isolerer effekten av ulike tiltak, er etisk problematisk, særlig av hensynet til det juridiske.

– Det at volden er en straffbar handling og at det alltid er en annen part, et offer involvert, bidrar til å skille behandlingen fra øvrig psykoterapi, sier Johansson.

I Norge er det nesten utelukkende frivillig behandling, og det er ikke gitt at forskningsresultatene fra USA er overførbare til det norske samfunnet.

Problematisk felt å undersøke

– Å måle effekten av behandling av voldelige atferd, er langt mer komplekst enn å måle effekt av annen psykoterapeutisk behandling, siden det man måler ikke er direkte observerbart, sier Johansson.

Det gjør det vanskelig å skille dem som har hatt effekt av behandling fra dem som ikke har hatt det.

For på hvilket tidspunkt etter behandlingen skal man ha slått igjen for at det skal regnes som tilbakefall? Hvordan skal man måle effekt av behandling dersom overgriper på tidspunktet ikke lenger har en partner å utøve vold mot? Eller man er i et nytt forhold der de samme konfliktene ikke oppstår?

Det er også et problem at det å være voldelig vurderes som en dikotom variabel; enten har du slått eller så har du ikke gjort det. Andre psykiatriske lidelser vurderes med kontinuerlige variabler, for eksempel på en skala fra null til 100.

Feilslått behandling

– Til forskjell fra det øvrige psykoterapeutiske feltet er fremveksten av behandlingsmodeller for partnervold ikke basert på empiri, men på ideologi og politikk.

– Behandlingen tar ofte ikke utgangspunkt i klientens opplevelse av hva voldsutøvelsen handler om, eller klientens egen beskrivelse av virkeligheten, sier Johansson.

Han sier videre at personene som går til behandling for partnervold, ikke nødvendigvis hører hjemme i samme behandlingstype. Bortsett fra at de er voldelige mot sin partner, trenger de ikke ha så mye annet felles.

Og det er slett ikke sikkert at det er samme årsak til at de slår. Omkring halvparten av dem som er dømt til behandling, dropper dessuten ut underveis. Og dette er ofte de mest voldelige.

– Det er betimelig å spørre om slik gruppeintervensjon kan ventes å ha effekt. Etter min mening er behandlingen feilslått.

– Det ser ut som at behandlingen bør dreies inn mot mer langvarig behandling, med individualterapi som en komponent, men den typen behandling er ennå ikke undersøkt i særlig omfang, sier Johansson.

Referanse:

Johansson: Behandlingsforskning - utøvere av vold mot partner. Oversikt over forskning på feltet, kunnskapsstatus fra NKVTS.