– Selv om den likestilte mannen er norm, forsvinner ikke menns vold mot kvinner. Den bare usynliggjøres, og utdefinerer voldelige menn, sier mannsforsker Lucas Gottzén.

– Menn som har utøvd vold mot kvinner er ofte tause om det. De har dessuten vanskelig for å se sine handlinger i termen vold, og enda mindre som kvinnemishandling. Heller ikke vennene deres klarer å se det som dét.

Slik presenterte Gottzén, fra Institutionen för samhälls- och välfärdsstudier ved Linköpings Universitet, og medredaktør for NORMA, funnene fra sin studie om menns vold mot kvinner. Hvordan forklarer han disse funnene?

Likestilt mannsideal

– I Sverige påpeker vi at vi ikke har en nasjonalistisk tradisjon. Vi heiser flagget og feirer nasjonaldag, men vi kjenner oss likevel ikke igjen i mange andre lands nasjonalisme.

– Vi har derimot andre ting vi bruker som substitutt for å skape fellesskap. Det er likestillingen, og den likestilte mannen. I Sverige hylles den likestilte mannen som norm, påpeker mannsforskeren.

Gottzén, som presenterte sin forskning både for forskerne tilknyttet kjønnsforskningsprogrammet, og under konferansen Maskuliniteter i bevegelse – menn, likestilling og livskvalitet i Oslo på forsommeren, mener at det er en fare i det paradokset som oppstår mellom svenske menns selvforståelse – og deres atferd.

Ulikestilt realitet

– Svenske politikere har vært flinke til å framføre og eksportere Sverige som verdens mest likestilte land. Men i realiteten er vi ikke så likestilte, sier forskeren.

– I realiteten usynliggjør statistikkene det faktum at svenske menn ikke er så likestilte som vi tror. I dag tar foreldre ut foreldrepermisjon, men lite sies om at fedre tar ut mindre permisjon enn mødre.

– Dessuten er det menn som utsetter kvinner og barn for en rekke problemer som pedofili, vold, voldtekt osv. Disse realitetene går parallelt med en selvforståelse om at vi som vesen er for likestilling, og at vi oppfatter oss som svært likestilte.

Gottzén har intervjuet menn som går i terapi ved behandlingssteder i Sverige for å ha begått vold mot kvinner. Flere av institusjonene er influert av Alternativ til Vold, et behandlings- og kompetansesenter som den norske psykologen Per Isdal og Per Nørbech startet i 1987.

Vanlige menn

Mennene i studien går frivillig til behandling, men noen kommer fordi de har en anmeldelse på seg, og er blitt informert av politiet om denne terapiformen.

Flere av dem er oppfordret av sine partnere, eller de har funnet fram til behandlingsstedet på egen hånd. Men hvem er de?

– De fleste er helt vanlige, svenske menn. Et lite antall har etnisk minoritetsbakgrunn, noen få har kriminell bakgrunn eller rusproblemer, men majoriteten er hvite, arbeider- og middelklassemenn med vanlige jobber som ingeniør, lærer, journalist, fabrikkarbeider, arbeidssøkende eller lignende, forteller Gottzén.

Mengden vold de har begått varierer også fra ett tilfelle, til flere ganger. Det kan ha vært alt fra dytt, slag og kvelertak til materiell vold. Når volden er materiell slår man i stykker ting, gjerne noe den andre liker, eller kaster telefonen i veggen, eller slår en neve i veggen, foran partneren.

Vil være født sånn

– De færreste har vanskeligheter med å fortelle om volden, forteller mannsforskeren.

Slik kan det høres ut: «Jeg har vært fysisk voldsom, men jeg tar ansvar for det. Det spiller ingen rolle hva hun gjør, men hvordan jeg gjør det». «Jeg var full den første gangen». «Jeg var i en psykisk/økonomisk presset situasjon, og hun var bitchy».

– Ikke så sjelden forklares volden med substanser i hjernen, ADHD, problemer med stoff, impulskontroll eller aggressivitet. Ofte avslutter de med at «jeg tar medisin nå, og så lenge jeg tar den så blir jeg ikke voldsom», forteller Gottzén, og utdyper;

– Mange vil at volden skal kunne forklares med at de er født sånn. Det blir mer og mer vanlig å forlate forklaringen om dårlig barndom, og heller finne forklaringer som handler om ulike nivåer av serotonin i hjernen, eller andre nevropsykologiske eller fysiologiske faktorer.

For å forklare uttalelser som dette bruker Gottzén poststrukturelle perspektiver fra Gilles Deleuze og Félix Guattari, og deres ideer om hvordan vi forholder oss til kategoriseringer.

Hvordan kategoriene blir som en magnet som man hele tiden forsøker å argumentere seg vekk fra. Hva kan forklare slike tendenser i materialet? For å svare på dét går Gottzén til Roland Barthes teorier om myter.

Myten om mannen

– Den svenske, likestilte mannen som slår, oppfatter aldri seg selv som en kvinnemishandler som kontinuerlig driver med systematisk, kontrollert og grov vold.

– En vanlig, svensk mann forstår seg selv som pappa, eller partner, ektemann eller kjæreste – men noen slår også. Dermed ser de ikke sin egen vold som uttrykk for kvinnemishandling, forklarer mannsforskeren.

På bakgrunn av dette resonnementet sier forskeren at den svenske, likestilte mannen blir en myte. Ifølge Roland Barthes mytebegrep usynliggjør mytene de faktiske bildene. Mytene blir selv til faktum.

Myter om den svenske likestilte mannen virker slik; den usynliggjør det faktiske, mens den opprettholder utestengingen av alle som ikke passer, alle som utdefineres som de andre.

Å gjøre godt, eller ei

– Barthes mytebegrep avdekker flere ting, utdyper Gottzén.

– Blant annet utpeker den de andre som undertrykkende. Myten kan erkjenne enkelte brister, men den skjuler alt som ligner på systematiske problemer.

– Alt som handler om kvinneundertrykking blir for eksempel gjort til noe som er historie, noe som ligger bak oss. Og gjennom vår moderne selvbevissthet plasserer vi som menn oss utenfor undertrykkingen.

– Oppfatningen er også at om man slår en kvinnemishandler eller en pedofil, da stiller man seg på «det godes side». Da beskytter man kvinner. Det samme finner jeg i middelklassen. En del av mine respondenter sier at de heller vil arresteres for å ha slått en hvilken som helst annen, enn en kvinne.

«Stygge» saker må bort

– Denne ideen om ikke å slå en kvinne kan ses som likestillingsspørsmål, men det kan også ses som et patriarkalsk argument: Ettersom jeg som mann er fysisk sterkere, så bør jeg ikke slå en kvinne. Disse to ideologiene går svært dårlig sammen, poengterer Gottzén.

– Hva gjør disse mytene med selvoppfatningen til svenske menn?

– For å opprettholde vår selvforståelse som likestilte, må alle «stygge» saker bort. Derfor, hvis vi ser dette opp mot vold, så tenderer den til å forklares i etniske eller kulturelle termer.

– Vi ser for eksempel at vold begått av menn fra andre land forklares med at de er innvandrermenn, og derfor er voldsomme og patriarkalske i sin natur. Etnisk svenske menns voldsomhet derimot, den forstås ikke som kultur, men forklares som patologi og sykdom, eller det gis sosioøkonomiske forklaringer eller årsaker på et individuelt plan, forklarer forskeren.

Vanlig fenomen

– Er dette et spesielt svensk fenomen?

– Likestillingsmytens omfang er omtrent lik for menn i Skandinavia. Det samme gjelder i relativ stor grad for andre vestlige menn, som de britiske og amerikanske, sier Gottzén.

– Ser vi på ulike kulturer i Sverige finner vi også få forskjeller. Uansett om mennene er kriminelt belastet, om de bruker vold i andre sammenhenger, som innenfor en gjengkultur, eller om de har sittet inne for ran eller voldshandlinger eller slår andre menn, så oppleves det uansett som galt å slå sin kvinnelige partner og sine barn, understreker forskeren.

– Like fullt er vold mot kvinner langt vanligere enn man tror i Vesten, og Skandinavia. En slik erkjennelse kan kanskje hjelpe menn til å erkjenne sin egen vold raskere, avslutter han.