Dette er blant funnene i doktorgraden til forsker og psykolog Solveig Vatnar. Hun har intervjuet 157 kvinner som har overlevd partnervold og oppsøkt hjelp på grunn av volden.

– Våre analyser viser at vold fra partner varer lenger for kvinner med barn, selv kontrollert for parforholdets varighet, forteller Vatnar.

Det å være mor gir altså ikke beskyttelse mot vold. Det har ikke noen betydning for hvor grov volden er, hva slags skader kvinnen får, hyppigheten av voldsepisodene, eller om volden oppleves som livstruende.

Felles barn øker også risikoen for at volden fortsetter etter brudd.

– Dette skaper utfordringer knyttet til for eksempel henting og bringing av barn. Det er blant de situasjonene der partene ofte må møtes og der volden kan fortsette, forteller Vatnar.

– Det er et problem at vi har tillit til at foreldre oppfører seg ordentlig igjen bare fordi kjæresteforholdet er over. Dette er noe vi ser i for eksempel domsavsigelser, at denne tilliten gis. Her er vi ikke ferdig med å utarbeide et godt nok hjelpetilbud.

Vatnar disputerte nylig med oppgaven An Interactional Perspective on Help-Seeking Women Subject to Intimate Partner Violence ved Universitetet i Oslo. Avhandlingen består av fire forskningsartikler hun har skrevet sammen med professor Stål Bjørkly.

Vitne til vold gir risiko

Mange av kvinnene som går tilbake til sine partnere på tross av at de har blitt utsatt for vold, oppgir felles barn som en viktig årsak til dette.

Men Vatnars studie viser at selv om barnet ikke er utsatt for vold, kan det å være vitne til vold mellom foreldrene utgjøre en risiko for at barnet havner i liknende forhold selv.

– Det å være vitne til foreldres fysiske vold øker risikoen for å havne i gjentatte forhold med partnervold i større grad enn det å selv ha blitt utsatt for fysisk vold fra foreldre.

At barna rammes så hardt av vold mellom foreldrene, fordrer et bedre beskyttelsestilbud, mener Vatnar.

– Det er forbudt i Norge å utøve vold mot barn, men dersom det er vel så skadelig for barna å være vitne til foreldres vold, er dette en utfordring i forhold til Lov om barn og foreldre.

– Dersom våre funn støttes av flere studier, bør det få konsekvenser for hvordan vi tenker om behandlingstilbud, samvær og omsorgsrett, meklingsordningen og rettspraksis, sier Vatnar.

Incest øker risiko for gjentakelse

Å bli utsatt for vold i opprinnelsesfamilien har også tydelig effekt på faren for å ha havne i gjentatte forhold preget av partnervold, viser Vatnars studie.

– Dette gjelder særlig kvinner som har blitt utsatt for seksuelle overgrep fra foreldre i sin barndom. Her fant vi 25 ganger høyere risiko for gjentakelse.

– Dette er et veldig høyt tall, og funnet gir utfordringer til hjelpeapparatet, både i forhold til at behandlere må være spesielt oppmerksomme overfor denne gruppen kvinner, og at de må få et bedre behandlingstilbud, forteller Vatnar.

– Når en kvinne avbryter sitt behandlingsopplegg og for eksempel forlater krisesenteret, bør behandlingsapparatet være mer oppmerksomt dersom hun har vært utsatt for vold i opprinnelsesfamilien, fordi gjentakelsesfaren er så stor.

– Dessuten bør en også være ekstra oppmerksom overfor barna hennes, sier Vatnar.

Hun mener det vil være hensiktsmessig å gi et utvidet tilbud til kvinner som er ofre for partnervold, som har barn og som har vært utsatt for incest, på grunn av fornyet risiko for å havne i lignende forhold.

Samtidig mener hun det kan være uhensiktsmessig å plassere disse kvinnene i samme behandlingsgruppe som kvinner som ikke har vært utsatt for incest. Her kan det være behov for å differensiere behandlingstilbudet.

Rus mindre viktig

Tidligere forskning på partnervold har vektlagt rus som en viktig årsak til volden. Vatnar bekrefter at i forhold der en eller begge er rusavhengige forekommer det oftere vold, men hun framhever at denne årsakssammenhengen ikke nødvendigvis går den andre veien.

Det er nemlig ikke slik at de fleste overgripere eller ofre for partnervold er rusavhengige.

– Minimum 75 prosent av volden skjedde uten at verken utøver eller overgriper var ruset. Dette gjaldt den fysiske volden, og for psykisk og seksuell vold var det enda mindre rus involvert.

– Dette betyr at selv om vi blir kvitt den rusrelaterte volden, står vi igjen med minst tre fjerdedeler av voldsepisodene, hevder Vatnar.

Ser variasjonene i volden

– Det som er viktig med denne avhandlingen er at vi får fram flere nyanser både når det gjelder kvinnene og hvor ulik volden kan være.

– Mye av den tidligere forskningen har vært basert på enten-eller-tenkning: utsatt for partnervold - ikke utsatt for partnervold, men i denne studien har vi vært opptatt av forskjeller mellom ulike situasjoner og personer, som for eksempel mellom ulike typer vold, forklarer Vatnar.

Forskerne har brukt statistiske metoder for å måle forskjellene i voldsepisoder og forskjeller mellom personer. De tre typene vold Vatnar så på i studien er fysisk, psykisk og seksuell vold. I tillegg ser studien på variasjoner i voldens varighet, frekvens og grad.

– Kvinnene selv vurderte disse tre kategoriene av vold; fysisk, psykisk og seksuell, som veldig forskjellige og hadde ikke problemer med å skille mellom hendelser i forhold til denne inndelingen.

– Dermed fikk vi for eksempel tydeligere resultater i forhold til vold under svangerskap enn annen forskning, forteller Vatnar. Tidligere forskning på partnervold har vist sprikende resultater: noe forskning har vist at volden minsker under svangerskap, mens annen forskning har vist at den øker.

Vatnar fant at den fysiske volden avtok under svangerskapet, mens frekvensen av den psykologiske volden og alvorlighetsgraden, skadene og frekvensen av den seksuelle volden var stabil under svangerskapet.

Denne nyanseringen kan være en årsak til sprikende funn i annen forskning, ifølge Vatnar.

Henvendelser til hjelpeapparatet

– Et annet interessant funn i undersøkelsen vår er at immigrantkvinner har levd med volden i kortere tid før de søker hjelp enn etnisk norske. Vi har ikke funnet noen forskjell når det gjelder volden de er utsatt for, hverken i type, varighet eller grad.

– Jeg tror kanskje de oppsøker hjelpeapparatet raskere fordi de har større tiltro til at de faktisk kan få hjelp. Min erfaring er at etnisk norske kvinner er mindre optimistiske i forhold til hvilken forskjell det vil gjøre å be om hjelp, sier Vatnar.

Studien undersøkte om det var forskjeller i hvordan kvinnene henvendte seg i hjelpeapparatet, og sammenlignet derfor henvendelser til fastlege, politi og psykiater/psykolog. Det var liten forskjell i alvorlighetsgrad av volden mellom tilfellene som ble rapportert til de tre etatene.

– Vi fant at det stort sett var den aktuelle volden som forutsa hvor de henvendte seg for å få hjelp. For eksempel henvendte de seg oftest til politiet dersom det var snakk om drapstrusler. Mens hvis det var alvorlige fysiske skader, var det fastlegen de gikk til, forteller Vatnar.

Hun framhever at det er en utfordring for hjelpeapparatet at kvinnene bare presenterer ett aspekt ved voldsbildet.

– For å danne et helhetlig bilde av situasjonen bør behandlingsopplegget gå grundigere til verks. For eksempel er det relevant for politiet dersom noen anmelder drapstrusler at det også har skjedd tilfeller av voldtekt, sier Vatnar.

Trusselbilde

Vatnar mener at et bredere bilde av volden kan være avgjørende i forhold til en anmeldelse og i en oppbygging av eventuell rettssak. Samtidig er dette viktig for å vurdere hele trusselbildet.

– Studier viser for øvrig at kvinnene selv bedømmer trusselbildet sitt på nivå med de beste trusselmålingsinstrumentene. I den grad kvinnene bommer, undervurderer de trusselen.

Dette betyr at når noen kontakter politiet, er det i hovedsak en reell situasjon som må tas på alvor, sier Vatnar.

– Jeg sammenligner dette med hjerteinfarkt. Vi slutter ikke å sende ambulanse når noen har symptomer som ligner på hjerteinfarkt bare fordi vi har hatt tilfeller av ”falsk alarm”.

Vatnar har planene klare for videre forskning.

– I min neste studie skal jeg se på partnerdrap og undersøke om det har vært forvarsler hos politiet, i hjelpeapparatet og om det har vært iverksatt beskyttelsestiltak, forteller Vatnar.

– Målet er å se om vi kan systematisere risikovurderingsarbeidet og kontakten med hjelpeapparatet bedre for å forebygge slike tragiske hendelser.