Mange kvinner lever med vold fra partner eller ekspartner. Samfunnets vanligste reaksjon mot menn som begår vold, er dom og straff.
Men en strafferettsprosess gir ikke nødvendigvis kvinnene det de trenger.
– Kvinner som utsettes for vold fra partner ønsker først og fremst fred og ro i livet. Deretter ønsker de at mannen skal påta seg skylden og ansvaret for volden han har utøvd, sier kriminolog Yngvil Grøvdal ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.
Hun har i sin doktorgradsavhandling undersøkt voldsutsatte kvinners møter med straffesakskjeden.
Straffeprosessens funksjon
Den norske strafferettsprosessen er vårt samfunns viktigste institusjon for plassering av skyld. Blir man funnet skyldig, følger det gjerne med en straff, som er samfunnets sanksjon mot den uretten som er begått.
Straffen er et påført onde som er ment å virke både individualpreventivt og allmennpreventivt.
– All forskning og erfaring viser at straffens individualpreventive virkning er svært begrenset. Det gjelder også saker om vold i nære relasjoner. Det er liten grunn til å tro at det å sette en mann som utøver vold i fengsel, vil føre til at han slutter å utøve vold, sier Grøvdal.
– Når straffen er ferdigsonet slipper han ut igjen, og om han ikke har fått hjelp til å endre sin atferd, vil han i mange tilfeller fortsette å begå vold, enten mot den samme, eller mot ny partner.
– Kvinnene jeg intervjuet følte seg ikke tryggere enn før, når mennene ble løslatt. Snarere vert om, og ofte med god grunn, sier hun.
For lite fokus på kvinnenes behov
Grøvdal har intervjuet kvinner utsatt for vold fra ektefelle eller partner, som har fått sine saker opp for retten. De færreste av dem ønsket rettssak, og forholdet til mennene som begikk volden, ble ikke bedre i løpet av rettsprosessen.
– I stedet for å dempe konflikter mellom partene, kan vi si at strafferetten «lever av» konfliktene. De iscenesettes som en slags kamp mellom aktoratet og forsvarer, og det er om å gjøre å finne best mulig argument for å «bekjempe» den andre parten, sier Grøvdal.
– Kvinnene som utsettes for vold, blir bare statister i denne sammenhengen, og deres behov er i mange tilfeller irrelevante for strafferettsaktørene. Strafferetten er da heller ikke til for dem, men har som mål å straffe den som har begått overgrepet.
Grøvdal sier at strafferettsprosessen i stedet for å bidra til at kvinnene gjenvinner kontrollen over egne liv, reduserer dem til et slags redskap for prevensjonstenkning.
– Dette er et tankekors, ikke minst fordi kvinnene sjelden beskriver utfallet av sakene som vellykkede.
Forsoningsmøte
Noen saker om vold i nære relasjoner blir overført til Konfliktråd i Norge. I Trondheim er et prosjekt med bruk av et forsoningsmøte (engelsk: restorative justice) blitt gjennomført de siste årene og prosjektet har nå blitt en permanent ordning.
Prosessen går ut på å legge til rette for samtaler mellom partene og å gi hjelp og bistand til å rydde opp i egne liv.
– Noen hevder at restorative justice er en mer skadelig og belastende prosess for en kvinne som er utsatt for vold i nære relasjoner, enn en strafferettsprosess vil være. Erfaringene fra prosjektet i Trondheim gir ikke grunn for å hevde det.
– Begge prosessene er belastende for kvinnene, av ulike årsaker. Det er fordeler og ulemper ved begge disse måtene å håndtere volden på, sier Grøvdal.
Ulikt fokus
Grøvdal sier at kvinner som utsettes for vold ofte er opptatt av hvordan fremtiden vil bli, særlig om de har barn.
Deretter er de opptatt av at skylden for voldshandlingene blir plassert og helst at mannen som har utøvet volden, erkjenner sitt ansvar for handlingene.
– Hverken strafferetten eller konfliktrådet dekker disse behovene. Strafferetten er bakoverskuende og opptatt av å plassere skyld, men ivaretar ikke kvinnens og barnas fremtid. Konfliktrådet fokuserer på hvordan partene skal få en bedre fremtid, men har ikke til oppgave å plassere skyld.
– Uansett hvordan samfunnet velger å håndtere vold i nære relasjoner, bør spørsmålet om hva som gjør de involverte partenes fremtid bedre, være det sentrale. Å ivareta alle parter, også den som har utøvd volden, vil være et bidrag til å trygge fremtiden for kvinnene som er blitt utsatt for vold og deres barn, sier Grøvdal.
Trenger alternativer
Grøvdal sier at det er viktig å bidra til større åpenhet rundt problemene med vold i nær relasjoner. Mange føler skam over å være i et forhold der det utøves vold, og tør ikke søke hjelp.
Mange kvier seg også for å anmelde en de har et nært forhold til, eller de ønsker ikke straffesak. Det er sjelden vitner til volden som foregår i nære relasjoner, og de fleste anmeldte saker henlegges på grunn av manglende bevis.
– For mange kvinner som utsettes for vold kan denne realiteten bety at ingenting skjer. I slike tilfeller er det viktig å ha alternativer. En bør ikke kunne utøve vold uten at det reageres, sier Grøvdal.
