Denne artikkelen er produsert og finansiert av Nord universitet - les mer.

For kvinner med spiseforstyrrelser kan fysisk aktivitet gi mestringsfølelse, men også bli tvangsmessig og destruktiv.
For kvinner med spiseforstyrrelser kan fysisk aktivitet gi mestringsfølelse, men også bli tvangsmessig og destruktiv.

Fysisk aktivitet er både bra og dårlig for kvinner med spiseforstyrrelser

Regelmessig aktivitet gir bedre helse, men for personer med spiseforstyrrelser kan fysisk aktivitet også bli et symptom på lidelsen.

For kvinner med spiseforstyrrelser kan fysisk aktivitet gi mestringsfølelse, men kan også bli tvangsmessig og destruktiv.

Men det er for snevert å utelukkende definere fysisk aktivitet som et symptom på lidelsen hos pasienter med spiseforstyrrelser. Fysisk aktivitet kan også bli en av flere veier ut av sykdommen, går det fram av en ny studie gjennomført ved Klinikk for psykisk helsevern og rus, Sykehuset Levanger og Nord Universitet

Forskerne har undersøkt hvordan kvinner med spiseforstyrrelser selv opplever dette paradokset. Dosent Arve Almvik ved Nord universitet sier at et av de viktigste funnene i studien er at kvinnene opplever og beskriver fysisk aktivitet som en mestringsstrategi for å håndtere uro og vanskelige følelser.

Ida Aarmo, tidligere masterstudent ved Nord universitet.
Ida Aarmo, tidligere masterstudent ved Nord universitet.

Studien er en del av et prosjekt i regi av Helse Nord - Trøndelag, psykiatrisk klinikk Levanger. Den er utført av Arve Almvik i samarbeid med blant annet Ida Aarmo, tidligere masterstudent ved Nord universitet.

Indre uro dempes av fysisk aktivitet

Et gjennomgående tema er at kvinnenes beskrivelse av indre uro og kroppslig ubehag, som gjør at de er i fysisk aktivitet. Opplevelsen av indre uro er framtredende og gjør at de må bevege seg. Alle hadde den erfaringen.

«Jeg har ikke sjanse til å sitte i ro, det er så intenst og ekkelt. Du må bevege deg for å bli kvitt det», sa en av kvinnene i studien.

Studien er basert på intervjuer med seks kvinner over 18 år med spiseforstyrrelser. De hadde alle fysisk aktivitet som en del av sykdomsbildet. Det er vanlig hos 39 -54 prosent av pasienter med ulike spiseforstyrrelser.

Kvinnene som er intervjuet i studien, har enten anoreksi eller bulimi. Dette er lidelser som i Norge har en utbredelse mellom en halv og to prosent av befolkningen.

Trening kan være både mestring og tvang

«Det å være godt trent» beskriver flere som en viktig årsak til å være i aktivitet.

– Utfordringen oppstår når treningen tar overhånd og dominerer dagliglivet på en destruktiv måte. Men det må ikke være den eneste forståelsen i et behandlingsopplegg.

– Problemet med en slik forståelser av fysisk aktivitet er at den blir for dominerende. Personene bak symptomene blir utydelige eller forsvinner, sier Almvik. Han mener studien gir økt innsikt i hvordan kvinner med spiseforstyrrelser erfarer fysisk aktivitet.

Dosent Arve Almvik ved Nord universitet.
Dosent Arve Almvik ved Nord universitet.

– For å ivareta den enkeltes erfaringer trengs et mer helhetlig perspektiv på sykdom og helse, sier Almvik.

Han mener at behandlingen må ta hensyn til at fysisk aktivitet både kan være bra men også føre til en forverring av tilstanden.

Kan føre til god eller dårlig helse

Kvinnenes erfaringer med fysisk aktivitet framstår som motstridende og komplekse. Dette er i tråd med tidligere kvalitativ forskning, der erfaringer med fysisk aktivitet beskrives som paradoksale og motsetningsfulle.

– Studien illustrerer hvordan fysisk aktivitet hos personer med spiseforstyrrelser kan forstås langs et kontinuum, med god helse i den ene enden og uhelse i den andre, sier medforfatter Ida Aalmo.

Ulike former for fysisk aktivitet kan dermed føre til god eller dårlig helse.

Almvik er opptatt av at dette er individuelt.

Aktiviteten må tilpasses

– Et helhetlig perspektiv vil si at behandlingen må ta hensyn til begge mulige utfall og tilpasses hvert enkelt tilfelle, sier Almvik.

Studien nevner at fysioterapeuter kan bidra med tiltak for hvilken fysisk aktivitet som den enkelte kan gjøre. Det vil bidra til at pasientene bedre forstår hva som er bra og hva som er dårlig med aktiviteten, og kanskje blir de i stand til å regulere dette bedre selv.

– Fysioterapeuter vil også kunne gi tilbud om tilpasset fysisk aktivitet for denne gruppen, hvor det å være i bevegelse kan gi tydeligere fornemmelse av egen kropp, og bidra til helsemessige gevinster og fremme glede og mestring gjennom aktivitet, sier Almvik.

Referanse:

Ida Aarmo mfl.: Erfaringer med fysisk aktivitet blant kvinner med spisefortstyrrelser: En intervjustudie. Fysioterapeuten, 2021.

Powered by Labrador CMS