Sesongen for gress er på hell og rundt omkring på jorder over hele landet kan man se spredte baller pakket i hvit eller farga plast. 

I dag brukes gresset stort sett direkte som dyrefôr til kyr og andre drøvtyggere. Disse har flere mager som er spesialisert på nedbryting av plantefiber.

Dyr med bare én mage klarer ikke å bryte ned gresset til et nivå hvor proteiner og energi frigis fra cellemembranen. 

Det er her grønn bioraffinering kommer inn som en slags tyggende medhjelper. 

I prosessen med bioraffinering får plantene en røff behandling i en skruepresse. Det gjør at de verdifulle næringsemnene fra plantecellene frigis. Da kan proteiner oppkonsentreres til proteinfôr, også for enmagede dyr som gris og fjørfe.

Grønn bioraffinering kan gjøre oss mer selvforsynte 

Tidligere denne måneden åpnet NIBIO Norges første pilotanlegg for grønn bioraffinering på Tuv forsøksgård i Steinkjer.

– Over 50 prosent av landbruksproduksjonen i Norge er gress. Samtidig har vi mye tang og tare langs norskekysten med opptil 30 prosent proteininnhold. Vi ser for oss å utvikle anlegget langs disse to sporene.

Det sa Audun Korsæth under åpningen av anlegget. Han er divisjonsdirektør for matproduksjon og samfunn i NIBIO.

Han fremhevet at kombinasjonen av gress og alger vil gjøre det mulig å utnytte anlegget en større del av året. Planen er å bruke vinteren til å teste og tilpasse anlegget til behandling av makroalger i samarbeid med forskere fra NIBIO Bodø.

– Det er et stort behov for nye råvarer til fôr fremover både innen fiskenæringa og i kylling- og andre husdyrproduksjoner, sier seniorrådgiver Gjermund Bahr i avdeling for biomarin verdiskaping i NIBIO. 

Bahr har bakgrunn fra havbruksnæringa. Han påpeker at det i bioraffineringsprosessen frigis mange næringsstoffer. De passer med behovene til havbruksnæringen for fôr.

Bygger på erfaringer fra Danmark

Anlegget er bygget opp i samarbeid med forskere ved Aarhus Universitet. De har etablert et demonstrasjonsanlegg og bidratt til å etablere og utvikle to kommersielle anlegg i Danmark. 

Forskerne der har allerede flere spennende resultater fra forsøk med dyrefôr til kylling og gris.

– I et fôringsforsøk på gris har vi testet et konsentrat basert på gras med 47 prosent råprotein. Forsøket viste at vi kan tilsette inntil 15 prosent av dette i grisefôret uten å få problemer med kvaliteten på kjøttet, sier forsker Lene Stødkilde-Jørgensen fra Aarhus Universitet.  

I nyere forsøk har de fått bekreftet at en kan skifte ut soya uten problemer.

Foringsforsøk med kylling og storfe

Forskere ved NIBIO gjennomfører også fôringsforsøk sammen med samarbeidspartnere i prosjektet One crop two diets. 

En kyllingbesetning i Ås får der tilsatt proteinkonsentrat i fôret. I tillegg har mjølkekyr på Mære landbruksskole fått smake på såkalt pulp. Det vil si pressrestene som blir igjen til slutt i prosessen med bioraffinering.

– Vi forventer at kuene produserer like mye melk uavhengig av om de blir fôret med pulp eller vanlig surfôr, sier forsker Haldis Kismul ved avdeling Fôr og husdyr i NIBIO.

– Men vi tror at kuene trenger å drøvtygge pulpen mindre, at det enten vil bli mindre behov for kraftfôr eller at dyra kommer til å rape mindre og dermed slippe ut mindre metan.

Utfordringene: volum, kvalitet, logistikk og økonomi

I etterkant av selve åpningen av anlegget ble det diskutert om grønn bioraffinering er en løsning som kan hjelpe oss å bli mer selvforsynte med protein i dette landet.

– For kraftfôr så mangler vi protein, særlig til kylling. Det er den eneste produksjonen som er i vekst. Utfordringen er at fabrikkene for kraftfôr trenger store volum med jevn kvalitet. Vi må derfor lage fôr som er økonomisk lønnsomt for bonden å bruke, sa Kari Ljøkjel.

Hun er daglig leder i Felleskjøpet Forutvikling. De er en av deltagerne i prosjektet One crop two diets.

Utfordringene med volum, kvalitet, logistikk og økonomi ble fremhevet av flere. 

I Danmark er det fortsatt to til tre ganger så dyrt med fôr fra grønn bioraffinering som importert soya. 

Forskerne ønsker å se på hvordan det kan være mulig å skape nye høyverdiprodukter ut fra det som blir igjen etter at det mest verdifulle proteinkonsentratet er hentet ut av bioraffineringsprosessen. Det kan være en av flere muligheter for å få grønn bioraffinering til å lønne seg.

Steffen Adler er forsker i avdeling Fôr og husdyr og prosjektleder for One crop two diets. Han ser frem til å bidra med mer forskning for å finne løsninger.

– Dette anlegget vil være viktig for nasjonale og internasjonale forskningsprosjekter. Det kan også være et demonstrasjonsanlegg for samarbeid med industrien. Jeg er veldig spent på hva vi kan få ut av dette i de kommende årene, sier han.

Om grønn bioraffinering

Bioraffineringsprosessen kan ha ulike hovedprodukter og flere sidestrømmer. Grønt proteinkonsentrat er et av hovedproduktene.

Grønt proteinkonsentrat utvinnes fra presset gressaft. Ett kilogram gress gir cirka 600 gram juice. Juicen inneholder om lag 10 prosent tørrstoff. Den vanligste metoden for utfelling av protein er å varme opp gressaften til 70-85 °C. Deretter separerer en to fraksjoner i en sentrifuge: grasproteinkonsentrat og grasmyse. Konsentratet må sluttørkes for å bli lagringsstabilt.

Proteinkonsentrat har et stort potensial som proteinkilde for gris, fjørfe og muligens også til fisk. Det kan også bli råstoff for kosttilskudd eller nye medisiner. Det er dette som er det mest verdifulle bioraffineringsproduktet.

Den første sidestrømmen som oppstår, er fiberpulp. Den kan ensileres og brukes til fôr for drøvtyggere. Forskerne ser også for seg alternative bruksområder innen byggevare, tekstil eller papirindustri. Pulp er også en aktuell råvare i biogassproduksjon. I volum er dette den største fraksjonen. Utnyttelse av denne vil kunne gi en betydelig verdiskapning, til tross for relativt lav enhetsverdi.

Gressmyse er væsken som blir igjen etter at det grønne proteinkonsentratet er skilt ut. Dette er en næringsrik væske, som kan sammenlignes med mysefraksjonen som blir igjen etter osteproduksjon. Den inneholder lettløselige sukkerarter, vitaminer, mineraler og litt fett. Per i dag brukes dette enten som gjødsel eller råstoff til biogassproduksjon. For å styrke økonomien i grønn bioraffinering og bedre utnytte reststrømmen leter forskerne etter nye bruksområder, for eksempel innen produksjon av encella protein, kosmetikk, kosttilskudd eller farmakologi.

Artikkelen er produsert og finansiert av NIBIO

NIBIO er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra NIBIO:

• 

  Hvordan blir hjortedyr på­virket av klima­endringene?

• 

  Ny undersøking: Nordmenn verdset jordbrukslandskapet

• 

  Sjøørret trives selv om veibygging gir grumsete vann

• 

  Dette er insektenes 10 på topp-blomster

• 

  Gransnutebilla får ofte skylda for bredsnutebillas herjinger

• 

  Før i tida hogde bøndene på Vestlandet toppen av treet for å gi dyra mat. No er styving kulturarv

Du finner flere artikler fra NIBIO her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER