Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.
Kraterne på Jamalhalvøya i Sibir kan bli opp mot 50 meter i diameter. Krateret på bildet er 7 meter i diameter.(Foto: Felton Davis / flickr.com / CC BY 2.0 DEED)
Enorme kratre i Sibir skyldes eksplosjoner i permafrosten
– Kraften er så stor at den kan slenge ut isblokker på størrelse med en buss, sier professor Helge Hellevang.
Russiske eksperter sier at kratrene er forårsaket av selvantenning av metan og gasseksplosjoner. Andre har foreslått at de skyldes meteornedslag.
Professor Helge Hellevang ved Universitetet i Oslo (UiO) har kommet med en ny hypotese.
Hull på 50 meter
For cirka ti år siden begynte enorme kratere å dukke opp på Jamalhalvøya i Sibir. Da Helge Hellevang, professor i miljøgeovitenskap, så en dokumentar om dette, stusset han.
Kunne virkelig slike spektakulære hull på opp mot 50 meter være dannet fra gasseksplosjoner?
Helge Hellevang lanserer en ny hypotese, men får ikke de dataene han trenger fra Sibir.(Foto: Privat)
Han og andre forskere ved Senter for Biogeokjemi i Antropocen, CBA-senteret, begynte å undersøke saken nærmere.
– Vi gjennomgikk alt som var publisert om dette, og vi fikk det ikke til å stemme. Derfor fant vi en alternativ hypotese: At dyp gass tar med seg varme fra dypet og tiner permafrosten nedenfra, forklarer Hellevang.
Får ikke data fra Sibir
Likevel understreker Hellevang at dette er en hypotese.
– Vi må ha data fra Sibir. Det får vi ikke i dag, sier han.
Hellevang forklarer at forskerne har kommet fram til den nye hypotesen ved å lage modeller og matematiske analyser basert på data fra området. Dette er data som er offentlige i andre forskningsrapporter.
Oppdaget ganske nylig
– Kratrene er oppdaget ganske nylig, for om lag ti år siden. Men de kan fylles med vann. Da ser de likere ut andre fenomener. Hvis du ser satellittbilder fra området, ser du tusenvis av små runde tjern. Det er vanskelig å si hva som skyldes dette gassfenomenet og hva som kan være andre ting, sier Hellevang.
Han forteller at de likevel ikke tror det er helt tilfeldig at disse kratrene dukker opp nå:
– Vi tror de dannes i varmeperioder. Det er mange forskere som er enige om at dette kan skyldes klimaendringer som svekker den øverste delen av permafrosten. Derfor tror vi de fleste av disse kratrene har blitt dannet i nyere tid. Men de kan også ha blitt dannet i varmeperiodene for flere tusen år siden.
Satellittbildet viser flere runde tjern på Jamalhalvøya i Sibir.(Foto: Nasa / Wikimedia commons)
Slenger ut isblokker
Dette er saken:
Russiske eksperter mener kratrene skyldes at det dannes metan inne i permafrosten. Når metanet siver ut, oppstår et tomrom, og permafrosten over kan kollapse. Kollapsen kan frigjøre et overtrykk som igjen slynger ut det som ligger over.
Hellevang mener derimot at varm gass tiner opp permafrosten nedenfra. Dersom øverste del av permafrosten er svekket på grunn av varmere klima, klarer den ikke å stå imot trykket fra gassen under. Dermed kan gassen presse seg oppover og til slutt eksplodere dersom permafrosten er for svak til å stå imot trykket.
Gasseksplosjonene det er snakk om, befinner seg på Jamalhalvøya i Sibir. Området er rikt på gassforekomster. Det bor få mennesker der, og ifølge Hellevang kan det godt være flere kratre enn det som er oppdaget til nå.
Han mener at det er gode grunner til at slike gasseksplosjoner har skjedd akkurat her:
Annonse
– I dette området har du bergarter som kan transportere både varme og gass. Det er spesielt å ha permafrost over en så stor forekomst av petroleum. Denne permafrosten vil da virke som et slags lokk for gassen. Men noen steder, langs forkastninger, får du gass som transporterer varme mot overflaten. Det oppstår en slags tining, forklarer han.
På denne måten kan det dukke opp piper gjennom isen hvor varm gass kan transporteres opp.
Hellevang mener at disse områdene stort sett vil være stabile. Men dersom de er svært nær overflaten og overflaten er svekket på grunn av varmere klima, kan en eksplosjon skje.
Bør være mulig å forutse
Han forteller at han og de andre forskerne har bekreftet dette ved å gjøre beregninger. De viser at gasstrykket er nok til å skape så store krefter.
Heldigvis er det svært få mennesker som bor i området.
– Det er snakk om enorme områder. Bredden på Jamalhalvøya er på størrelsen med avstanden Oslo–Bergen. Hele området er større enn Sør-Norge, sier han.
På grunn av de ekstreme kreftene vil det være risikabelt å oppholde seg der. Så langt har ingen klart å forutsi hvor slike gasseksplosjoner kan skje. Hellevang mener det bør være mulig ved å kartlegge strukturen under permafrosten.
– Og hvis man tør, kan man bore ned og se hva som ligger under, men jeg vet ikke om jeg ville gjort det selv, sier han.
Data fra hva som ligger under, vil være mye verdt for å forstå hva dette egentlig er.
Et klimaproblem av ukjent størrelse
Gasseksplosjonene fører til at metangass, som er en klimagass, kommer ut.
Annonse
– Vi har ikke kontroll på hvor mye metan som egentlig når atmosfæren. Vi må ha et helt nytt estimat på metanlekkasje fra området. Permafrosten vil normalt være et lokk for gassen, men nå kan det komme mye metan på kort tid, sier han.
Derfor er Hellevang forsiktig med å anslå klimaeffekten.
– Hvis vi ser dette over tid, vil det nok være betraktelig mer som kommer ut. Det vil nok kunne bidra til global oppvarming, men vi vet lite om omfanget.
Hellevang håper hypotesen vil kunne trigge nysgjerrighet hos russiske forskere slik at de kan gjøre flere undersøkelser og forhåpentligvis få data som kan bekrefte eller avkrefte hypotesen.
Han håper også at det vil kunne føre til bedre oversikt over hvor mye metan som lekker ut fra permafrosten. På denne måten kan forskerne vite mer om hva som er gasseksplosjonenes bidrag til global oppvarming.
