– Vi som er voksne, har et stort ansvar for å overlevere kloden på en bærekraftig måte. Det blir høyst problematisk om ikke vi gjør drastiske tiltak nå, sier Marianne Takle. 

Hun er forsker ved Velferdsforskningsinstituttet NOVA på OsloMet. Hun er også forfatter av ei ny bok om tema. 

Hun har sett nærmere på sammenhengen mellom forpliktelsene som er inngått i ulike nasjonale og globale samarbeid og den faktiske og praktiske politikken.

Mye tyder på at det blir verre

– Det er stor avstand mellom hvordan politikerne sier at de tar ansvar og måten dette følges opp på. Dersom det ikke tas et skikkelig tak nå, blir konsekvensene alvorlige, understreker Takle.

Hun skisserer at dagens 6-åringer vil oppleve dobbelt så mange skogbranner og tropiske sykloner og tre ganger flere flommer i elver som dagens 55-åringer. 

De vil også oppleve fire ganger så mange flere mislykkede avlinger, fem ganger flere perioder med tørke og 36 ganger så mange hetebølger som dagens 55-åringer. Dette ifølge forskning fra 2021.

– Dessverre er det mye som tyder på at det også kan bli verre. Vi som lever nå, er nødt til å gjøre noe for å påvirke fremtidens økosystem. Det har avgjørende betydning for fremtidige generasjoners velferd, fortsetter hun.

Takle forklarer at de kommende generasjonene jo ikke kan gjøre dette selv. 

– De er utelukket fra politiske beslutninger som er avgjørende for deres liv. Kombinasjonen av vår enorme innflytelse og deres mangel på innflytelse gir dagens voksne generasjon et stort ansvar.

Mange tiltak er riktignok gjort, men Takle sier at praksisen er høyst varierende.

– Samtidig snakkes det tydelig om våre forpliktelser for «å ta hensyn til fremtidige generasjoner». Men hva som ligger i dette utsagnet, oppfattes også ulikt.

Hun sier at det som derimot er helt klart, er at dagens voksne har stor mulighet til å påvirke fremtidens økosystemer. Og dermed de kommende generasjoners velferd.

– Den økende trusselen mot de kommende generasjonene er mye av årsaken til at jeg valgte å skrive denne boken. Og det har vært svært interessant å undersøke hvordan myndighetene praktiserer det ansvaret de faktisk har påtatt seg.

Det svikter i flere ledd 

– Dessverre fant jeg at det svikter i flere ledd, både nasjonalt og globalt. 

Hun forteller at bare i Norge er det et paradoks at regjeringen sier at «vi skal sikre at vi bevarer naturen for kommende generasjoner». Samtidig har Oljefondet som formål «å sikre langsiktig forvaltning av inntektene fra Norges olje- og gassressurser slik at formuene kommer dagens fremtidige generasjoner til gode». 

Ifølge forskeren svikter det spesielt internasjonalt mellom løfter og handlinger.

– Her skjer bruddet i overgangen mellom globalt og nasjonalt nivå. De politiske institusjonene som skal sikre framtidige generasjoner i nasjonalstatene, er svake eller fraværende. Og de juridiske forpliktelsene i grunnlovene blir ikke alltid fulgt opp av domstolene, selv om klimasøksmålene har åpnet et nytt politisk rom.

Følger ikke opp det som er vedtatt

Skal dagens barn og de som ennå ikke er født, få mulighet til å overta en frisk klode, må det derfor strammes inn på mange plan, fastslår hun.

– De 17 bærekraftsmålene i FNs Agenda 2030 er i realiteten en plan som skal endre verden i en mer bærekraftig retning. Likevel er det en stor utfordring at landene ikke følger opp det de selv har vedtatt.

Hun sier videre at det virkelig ikke går på skinner. Hun minner om at medlemslandene senest i høst ble enige om å vedta en Framtidspakt. 

Den sørger for at FNs 2030-agenda følges opp med politisk handling.

Takle understreker at Norge er gode på flere områder. Blant annet i sosial og økonomisk fremgang. Hun minner samtidig om at vi er langt dårligere stilt når det kommer til høye CO2-utslipp gjennom olje- og gasseksport fra fossil energi, samt liv på land. Grunnen er at vi verner for små områder.

Leverer for dårlig

Takle tatt for seg fire politiske felt i boka hvor det er uttrykt forpliktelser overfor fremtidige generasjoner. Hun har så undersøkt hva som faktisk gjøres.

1. FNs 2030-agenda med de 17 bærekraftmålene.

2. Nasjonale politiske institusjoner for fremtidige generasjoner.

3. Nasjonale grunnlover med bestemmelser om hensyn til fremtidige generasjoner.

4. Reguleringer av nasjonal offentlig gjeld eller sparing for fremtidige generasjoner.

– Jeg har undersøkt hva som gjøres i Norge og Tyskland. Dette er eksempler på land som argumenterer for at de tar hensyn til kommende generasjoner på disse områdene.

I arbeidet har hun tatt utgangspunkt i begrepet om solidaritet. Hun sier det bygger på gjensidig støtte mellom likeverdige parter. 

Men siden det kan være vanskelig å forestille seg at man skal være solidarisk med mennesker som ennå ikke er født, har hun utviklet et begrep om solidaritet som kombinerer to sider.

– Det er disse to sidene som til sammen utgjør solidaritetsbegrepet som har vært et nyttig, analytisk redskap i arbeidet mitt med å undersøke hvordan forpliktelsene overfor våre etterkommere blir fulgt opp.

Den første handler om at gjensidigheten kan være indirekte. Det innebærer at man gir noe til en person, men at det ikke nødvendigvis er samme personen som gir noe tilbake.

– Dette er prinsippet bak velferdsstaten. En slik gjensidighet kan også krysse generasjonsgrensene, sier hun.

Den andre siden av begrepet er en vilje til å opprette selvpålagte institusjonelle bindinger. Det er for å sikre at de ressursene som skal overføres, faktisk blir overført. 

Ifølge Takle må slike bindinger være overordnet den daglige politikken. På den måten blir politiske myndigheter tvunget til å følge opp langsiktige politiske mål.

– Den norske grunnloven står over den daglige politikken. Grunnlovens § 112 er et godt eksempel på en slik institusjonell binding. Den sier at vi skal ta vare på naturen for etterslekten, altså for fremtidige generasjoner.

Referanse:

Marianne Takle: Showing Social Solidarity with Future Generations. Routledge, 2024. Doi.org/10.4324/9781003400806

Wim Thiery mfl.:Intergenerational inequities in exposure to climate extremes Young generations are severely threatened by climate change. Science, 2021. Sammendrag. DOI: 10.1126/science.abi7339

Artikkelen er produsert og finansiert av OsloMet – storbyuniversitetet

OsloMet – storbyuniversitetet er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra OsloMet:

• 

  Råd fra forskere: Slik kan byledelsen ta innbyggerne med på klimaomstillig

• 

  Studie: 97 prosent av bruktklærne som samles inn i Oslo sendes ut av landet

• 

  Hvordan kan vi begrense tapet av natur når vi bygger vindkraftverk?

• 

  Ikkje alle vil hjelpe sine gamle foreldre. Kvifor?

• 

  Borgerlønn førte ikke til at flere kom i jobb

• 

  Ny rapport: Store endringer i norske ungdommers fritid

Les flere saker laget av OsloMet

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER