Denne artikkelen er produsert og finansiert av Norges idrettshøgskole - les mer.
Gjennom Ungdata Junior har over 100.000 barn svart på spørsmål om trening og om dei held på med idrett på fritida.(Foto: Daniel Kivle)
Nye tal: Svært mange norske barn trenar kvar veke, men idretten fangar ikkje opp dei som treng det mest
Tre av fire 10- til 12-åringar trenar og er med i idretten. Tala må likevel sjåast som eit varsko om at idretten ikkje klarer å fange opp dei som treng han aller mest, meiner professor.
Norsk idrett er kjent for
at svært mange er innom i løpet av barneåra. Nå har forskarar fått bekrefta
dette gjennom tal og data ved å spørre barn i aldersgruppa frå 10-12 år.
I ei fersk rapport frå Ungdatasenteret ved OsloMet og Forskningssenteret for barne- og ungdomsidrett på Norges idrettshøgskole (NIH) har forskarar gjort desse hovudfunna:
Over 100.000 barn har svart på spørsmål om trening og deltaking i idretten gjennom Ungdata Junior.
75 prosent svarar at dei trenar ein eller fleire gonger i løpet av veka.
66 prosent svarar at dei driv med idrett som fast fritidsaktivitet ein gong eller fleire i løpet av veka.
14 prosent svarar at dei aldri trenar.
– Desse tala seier oss at idrett har ein veldig stor betydning i veldig mange folks liv og at idrettens posisjon er sterk i Noreg. Det er veldig mange barn i dag som er opptatt av å trene og synest det er viktig å ha eit tilbod i idrettslag eller andre treningstilbod, seier ungdomsforskar Anders Bakken ved OsloMet.
Podcast: Hva er status for barneidretten i Norge?
Målet er idrettsglede for alle, men ein ny rapport viser at idretten har utfordringar med å få med alle sosiale lag i befolkninga. Anders Bakken ved OsloMet og Åse Strandbu ved NIH står bak rapporten og er gjester i NIH-podden.
Få alle tal og analysar i NIH-podden med programleiarane Christina Gjestvang og Gjermund Erikstein-Midtbø.
Likevel viser rapporten
at idretten har utfordringar med å nå sitt eige mål om idrettsglede for alle.
Barna som deltok i rapporten, blei delt inn i fem grupper etter kva slags
sosioøkonomisk bakgrunn dei kom frå.
75 prosent av dei med
flest ressursar i heimen hadde idrett som fritidsaktivitet, mot 53 prosent av
dei med færrast ressursar.
– Denne studien viser det
me har sett tidlegare i ungdomsidretten. Det er mange barn med lågare
sosioøkonomisk status som er med, men den sosiale ulikskapen er
tydeleg. Det er tydeleg sosial ulikskap i idrettsdeltaking blant barn i
Norge, konkluderer professor og leiar for Forskingssenteret for barne og
ungdomsidrett, Åse Strandbu.
Mest aktive i byen
Kvar er det barn er mest
aktive? På bygda eller i byen? Rapporten viser klare skilnadar.
– Me finn at det er meir
aktivitet til meir sentralt kommunane ligg. Altså i Oslo og dei store byane,
enn på landsbygda, seier Bakken og legg til:
– Samtidig ser me også at
det er ein del variasjon mellom dei 16 største kommunane. Kommunane som hadde
lågast deltaking, låg omtrent på nivå med kommunane i bygda.
Forskarane såg også at
dei barna som veks opp i dei største byane, deltek oftare i idretten når dei
fyrst er med.
Unge er ikkje mindre
aktive enn før
Påverkar den stadig
aukande skjermtida trening og idrettsdeltakinga til dei eldste barna på
barneskulen?
Sjølv om ein ikkje har
liknande tal å samanlikne med for denne aldersgruppa, tyder andre studiar at
aktiviteten er stabil.
– Det er interessant, for
det er jo mykje snakk om stor skjermbruk i dag. Ein skulle da kanskje tru at
barn og ungdom i dag er mindre fysisk aktive. Me kan ikkje bruke vår studie til
å kommentere det, men me gjer også ein gjennomgang av andre studiar som går
bakover i tid. Det viser at det faktisk er veldig liten endring i fysisk
aktivitet, seier Strandbu.
Annonse
Idrettsbarna har høg
trivsel
Gjennom svara til dei
over 100.000 femte-, sjette- og sjuandeklassingane ser ein også klare samanhengar mellom dei som
er med i idretten og trivsel i livet.
– Når vi samanliknar dei
barna som er aktive i idrett, og dei som ikkje er det, så er det fleire som
svarar at livskvaliteten er høg blant dei som driv med idrett. Dei fortel
mellom anna at dei har fleire vener, seier Bakken.
Han trur det er fleire
årsaker til dette.
– Noko av dette kan nok
også skuldast at dei som kanskje ikkje har det så bra, kan ha større sjanse for
å slutte med idrett. Eller kanskje dei ikkje startar med idrett i det heile
tatt.
Strandbu meiner dette er
viktig for idretten å ta til seg.
– Desse funna kan også
vere eit varsko til idretten om at idretten ikkje klarer å få med dei som
kanskje hadde trengt idretten spesielt. Det er ikkje slik at ein skal tolke
desse tala berre i retning av at idretten er ein stor suksess for å
betre livskvaliteten, seier Strandbu.