Annonse

Denne artikkelen er produsert og finansiert av Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo - LES MER.

Nasjonalt ankomstsenter i Råde ser fremdeles ut som et lager. Utendørsarealene er bygget for parkering og lasting og lossing av varer, ikke for mennesker.

Slik kan vi planlegge for beredskap som skaper gode hverdagsliv

Beredskapsplanlegging  må kobles med by- og stedsutvikling, anbefaler forskere.

Publisert

Langs motorveien E6 nær Råde i Østfold ligger Nasjonalt ankomstsenter for asylsøkende. Det har plass til rundt 1.000 overnattingsgjester. Bygningen huset tidligere det fallerte varehuset Smart Club. Butikk- og lagerhyller er byttet ut med grønne militærtelt. Inne i teltene er det satt opp køyesenger i metall.

Ser fortsatt ut som et lager

Til tross for oppgraderinger ser det tidligere Smart Club-bygget fortsatt ut som et varelager, både innvendig og utvendig. Gjerder løper langs tre av fasadene. Et belte med lav vegetasjon skråner ned mot motorveien.

Utenfor hovedinngangen og på parkeringsplassen er det satt opp flere telt. De er vendt mot en bensinstasjon og en McDonald's-restaurant der bilister får servert mat uten å gå ut av bilen i «kjør gjennom»-avdelingen. 

De fleste utendørsarealene har harde flater. De er opprinnelig bygget for parkering og lasting og lossing av varer, ikke for mennesker.

Matchende joggedresser

Dagslyset trenger bare inn i det store, åpne rommet gjennom de automatiske skyvedørene ved hovedinngangen og delvis blokkerte takvinduer flere meter opp. Belysningen er sentralt styrt. Beboerne har på seg matchende joggedresser, siden klærne deres ble lagt i fryselageret ved ankomst, for å begrense spredningen av veggdyr.

Mange som søker om asyl i Norge, starter sin nye tilværelse her på det nasjonale ankomstsenteret i Råde.

Beskrivelsen baserer seg på feltbesøk som doktorgradsstipendiat Håvard Breivik-Khan ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO) gjorde sammen med masterstudenter ved AHO i 2016.

Forsker på arkitektur for beredskap

Arkitekt og forsker Håvard Breivik-Khan har sammen med professor Peter Hemmersam ved Institutt for urbanisme og landskap ved AHO gjennomført en studie av den historiske utviklingen av beredskapsarkitektur i Norge. Arkitektur for beredskap har i Norge blitt til gjennom påvirkning både fra nasjonal sikkerhetspolitikk og moderne utfordringer i form av migrasjon og flyktningkriser.

Breivik-Khan og Hemmersam har gjort casestudier av mottakssentre i det tidligere Smart Club-bygget i Østfold og Fjellhallen i Kirkenes. Fjellhallen har flere ganger gjennom årene spilt en tilsvarende rolle knyttet til fordrivelse og migrasjon over grensen til Russland.

Til tross for det imponerende ingeniørarbeidet som ligger bak Fjellhallen, er inngangspartiet beskjedent. Det består av et toetasjers bygg med gavltak, plassert mot en avskaving av fjellet. Bygget ser ut som et typisk 1980-talls kommunalt bygg som kunne vært plassert i enhver mindre norsk by.

Avbryter hverdagslivet til lokalbefolkningen

Den tidligere Smart Club-bygningen er plassert i utkanten av befolkningssentre slik at beboerne i liten grad får tilgang til offentlige byrom. De har begrensede muligheter til omgang med lokalbefolkningen. Fjellhallen, derimot, er sentralt plassert i lokalsamfunnet og inngår i hverdagslivet til mange. Når hallen blir brukt som ankomstmottak, fratas lokalbefolkningen tilgangen til et viktig sted i deres liv. En annen form for fordrivelse.

– Tilgang til offentlige møteplasser og interaksjon med andre er viktig for at flyktninger skal kunne skape gode hverdagsliv og oppleve velvære, understreker Breivik-Khan og Hemmersam.

– Men som eksemplet over viser, er det også viktig at nyankomne i minst mulig grad avbryter hverdagslivet til de som tar imot, fortsetter de. Steder som inngår i beredskapsplaner, gjør ofte det.

Fra varehus til ankomstsenter for asylsøkende: Butikk- og lagerhyller er byttet ut med grønne militærtelt, og inne i teltene er det satt opp køyesenger i metall.

– Skap muligheter for et anstendig hverdagsliv

Moderne beredskapsplanlegging i Norge er i stor grad frakoblet byplanlegging, på tross av at det er stor grad av overlapp mellom disse to områdene, konkluderer studien. Det gir redusert livskvalitet for de fordrevne. Samtidig får ikke lokalbefolkningen muligheten til berikende møter med nye kulturer.

Ved bedre å forstå og trekke veksler på berøringspunktene mellom beredskapsplanlegging, byplanlegging og nødmottak, vil vi kunne utvikle mer helhetlige, effektive og humane tilnærminger til både beredskap og by- og stedsutvikling, fremholder Breivik-Khan.

– Det kan gi oss bygninger og strukturer som bidrar til å bedre hverdagslivet for både migranter og lokalbefolkning i ankomstbyene, både i nødssituasjoner og ikke-nødssituasjoner, fortsetter han.

Beredskapsurbanisme

AHO-forskerne lanserer begrepet «beredskapsurbanisme» (contingency urbanism) som en måte å tenke på og dyrke frem muligheter for å skape gode, anstendige hverdagsliv for mennesker på flukt som søker asyl.

Kombinerer vi kunnskap og erfaring fra beredskapsplanlegging og byplanlegging, vil vi kunne utvikle byrom og bygninger som kan tilpasses flere formål. Dermed kan de utnyttes effektivt i nødssituasjoner samtidig som de bidrar til at det urbane hverdagslivet blir bedre for oss alle.

– Samlet sett peker forskningen på at vi må gjøre beredskapsarkitektur til en integrert del av byplanleggingen. Det gjør det mulig å øke den samfunnsmessige motstandskraften og samtidig sikre gode hverdagsliv i både nødscenarier og ikke-nødscenarier, konkluderer Håvard Breivik-Khan.

Referanser:

Håvard Breivik-Khan og Peter Hemmersam: The Mountain Hall and the Smart Club: The Architecture of Emergency Reception in Norwegian CitiesWellbeing, Space and Society, 2024. Doi.org/10.1016/j.wss.2024.100189

Powered by Labrador CMS