For noen år siden fulgte jeg en sti mellom svale trær. Så kom jeg ut i sola på en liten, bortgjemt sandstrand. Småbølger lekte med drivved fra Stillehavet.

Jeg la meg på ryggen, og hørte små lyder i den store stillheten.

Men det var en annen lyd. En tung lyd. Åpnet jeg øynene, kunne jeg se hvor lyden kom fra.

Rødt stål skjøt ut fra bomstasjonene på San Fransisco-halvøya, og landet i åsene på sydspissen av Marin County.  Over broen fløy lyden av syngende hjul.

Buer over liv og død

Jeg er ikke alene om å oppleve Golden Gate-broen som poesi. Romfartslegenden Erik Tandberg tok sin mastergrad ved Stanford noen mil lengre øst i San Fransiscobukta på 1950-tallet, og har sett brua mange ganger.

- Golden Gate Bridge gjør meg veldig oppstemt, sa han, tydelig rørt, da jeg portrettintervjuet ham for noen måneder siden.

Jeg blir også rørt av broer. De er sterke symboler. Broer tegner buer over liv og død.

Liv – fordi broer binder folk og samfunn sammen.  Død – fordi mange tar sitt liv fra broer.

Over 1600 mennesker har hoppet fra Golden Gate Bridge. Noen kommer langveisfra, for å hoppe nettopp her.

God teknologi er vakker teknologi

Poesi handler ofte om livet, døden og havet. Golden Gate handler om det samme. Men er Golden Gate-brua kunst?

Det norske språket har et spennende ord: ingeniørkunst. Jeg synes det er spennende, fordi det har en dobbelt betydning.

Oftest brukes det prosaisk for å beskrive godt utført ingeniørarbeid. Men jeg mener at det også kan tolkes bokstavelig.

Svært ofte er god teknologi vakker teknologi, mente Erik Tandberg da jeg intervjuet ham.

Lek med strenge regler

Hvorfor er den vakker? Fordi den må samspille med naturkreftene. Vi er natur, og opplever naturen vakker, fordi den er livgivende, og fordi det er livgivende at vi opplever den slik.

Skjønnhet løfter oss, og gjør oss glade. Glede gjør oss sunne og sterke.

Golden Gate-broen løfter oss, og leker med tyngdekraften.  Men leken har strenge regler. En bro kan ikke sette seg opp mot tyngdeloven. Da kollapser den.

Det slanke, elegante hengebrospennet til Golden Gate vitner om stor ingeniørkunst. Men kunstneren bak det lange hengespennet viser også hva som skjer når ingeniører prøver å trumfe skjønnhet framfor naturlovene.

Galopperende Gertie

Leon Moisseiff var immigrant, litauisk jøde. Han designet flere store broer. Den første var Tacoma Narrows-broen i staten Washington, som åpnet i 1940.

Moisseif kalte den for verdens vakreste bro. Men broen lærte ham en dyrekjøpt lekse om hva som skjer når skjønnheten trosser naturen.

Broen var akkurat så lang at vindkastene over Pugetsundet satte den i resonans. Brolegemet kom i voldsomme, bølgende svingninger. Bygningsarbeiderne kalte broen for galopperende Gertie.

Bare fire måneder etter at broen ble åpnet, vant naturkreftene. Gertie kastet brospennet av seg som en vill mustang. Ulykken ble filmet, og vises fortsatt til skrekk og advarsel for blivende bygningsingeniører.

Galopperende Gertie kollapser. Opptak på fargefilm med 16 mm kamera fra 1940.

Tallenes poesi

Naturkreftene tvinger ingeniøren til ydmykhet. Men denne ydmykheten er ikke det samme som underkastelse.  Tvert imot: Det er først i motvind at både broer og folk viser sin styrke.

Ingeniøren ser sjelden på seg selv som kunstner. Da jeg intervjuet sivilingeniøren Erik Tandberg, slo det meg hvor lite poetisk han var.

Eller rettere sagt: Det var en annen form for poesi. Denne poesien uttrykker seg gjennom beregninger og kurver, nitid sans for detaljer og presisjon.

For bak beregningene og kurvene glødet den samme lidenskapen som jeg opplever fra kunstelskere og kunstnere.

Spreller vektløs og lydløs

Hva skiller kunstverket i galleriet fra ingeniørkunsten? I galleriet kan naturlover og andre ytre begrensninger oppheves. I kunstverket lever fantasien fritt.

Det er både en mulighet og en begrensning. På sitt verste kan det fantasien og kunstnerens ego løpe løpsk.

Kunstneren henger høyrøstet og selvopptatt i sitt eget vektløse verdensrom. Spreller med armer og bein, uten å finne feste. Roper og skriker, uten at noen kan høre.

Leonardo da Vinci

Derfor finner kunstneren ofte selvpålagte begrensninger å utfolde seg innenfor. Odd Nerdrum har insistert på å kjenne og bruke håndvirkemidlene lerret, olje og pigmenter når han bygger opp maleriene fysisk fra bunnen.

Andre kunstnere finner inspirerende begrensninger i former, som kubismen eller pointillismen. Noen finner den i naturen og naturkreftene.

Leonardo da Vinci var både ingeniør, forsker og kunstner. Han laget konstruksjonstegninger av fly, helikopter, fallskjerm og våpen.

Ydmykhet for detaljer

Hadde Leonardo levet i dag, hadde han kanskje tegnet romskip. For meg er måneraketten Saturn-5 ett av de største, mest ikoniske kunstverk som er skapt i min levetid.

Å skape et fartøy som kan klatre opp fra slukten av tyngdekraft rundt jorda, krever nettopp en slik ydmykhet som ingeniøren må ha for hver minste detalj i tusener på tusener av deler som skal presses mot grensene av sin yteevne.

Jeg håper ennå at jeg skal kunne få oppleve en oppskytning av den nye Orion-romkapselen når den skal sendes ut til asteroider og andre fjerne mål.

Søyle av ild

Jeg vet at jeg kommer til å bli beveget, slik Erik Tandberg ble det under månelandingen i 1969, og slik mennesker er blitt beveget av stor kunst gjennom alle tider.

I bevegelsen dirrer også døden, nær som i alt intenst liv. Raketten balanserer på en søyle av ild. De eksplosive kreftene kan slite seg løs og fortære raketten, så den styrter suicidalt i havet.

Det har skjedd før, og det vil sikkert skje igjen. Men ingeniørene vil ydmykt lære og utvikle sin kunst videre.

Bruspenn av kompleksitet

Leonardo laget også en annen form for ingeniørtegninger. Han laget skisser av en teknologi vi bare er på randen av å forstå – menneskekroppen.

Ved å la lyset leke med hår, hud og muskler gjenskapte han den naturlige skjønnheten som blomstrer ut av livets nødvendighet.

Jo mer vi forstår av livet, desto mer ser vi at denne teknologien er som bruspenn over bruspenn av kompleksitet.

Foten

Hjernen er ennå svimlende hinsides hva vi kan håpe å kartlegge og fatte, men for en bruingeniør kan en annen del av menneskekroppen inspirere, vekke undring og beundring – foten.

Menneskefoten er en kompleks struktur med 26 knokler, 33 ledd og mer enn hundre muskler, sener og leddbånd.

Slik som broen, har foten en bue midt under. Buen og de mange leddene, musklene, senene og leddbåndene gir den en smidighet og styrke som er både vakker og imponerende.

Når du hopper eller løper, må foten absorbere en kraft som er mange ganger tyngden til kroppen, kanskje opptil flere hundre kilo i løpet av brøkdelen av et sekund.

Ingeniørkunst

Jeg hadde god tid på den lille stranden nær San Fransisco, en sommerdag for mange år siden. Derfor sovnet jeg noen minutter med lyden av bølger og fjern trafikk syngende inn i drømmene.

Jeg våknet av rop og latter. Noen barn lekte i vannkanten.

De små fotsporene i sanden og den store røde stålbuen på himmelen var begge avtrykk av livets lekende spill med naturkreftene som utfolder seg i all kunst. Ingeniørkunst.