I denne kommentarspalten flyr forskning.nos journalist Arnfinn Christensen lavt under nyhetsradaren og kretser over grenselandet mellom naturvitenskap og filosofi.
Stikk en Q-tip mellom tærne. Legg den i melk, og sett det varmt noen døgn. Sil fra mysen, og hva får du?
Ekte tåfisost, og en god porsjon publisitet.
Genetikeren Christina Agapakis og den norsk-islandske kunstneren Sissel Tolaas innledet et samarbeid allerede på midten av 2000-tallet.
I 2012 gjennomførte de ostestuntet som fortsatt spretter opp på nett og prent, nå sist med en dobbeltside i julenummeret av New Scientist.
Mat av egne ekskrementer
Tolaas har i mange år arbeidet med lukter. Sammen med Agapakis arbeider hun for å ta i bruk mikrober i kunst og brukskunst.
De to er verken redde for å ta i bruk media eller kroppsvæsker. I en nettartikkel fra NRK talte Tolaas at fotsvetten til David Beckham ble en velsmakende ost. Også bakterier fra nese, munn og armhule ble ystet. Og Tolaas stanser ikke der.
- Hvis man i fremtiden kan lage mat av sine egne ekskrementer, er det svært lønnsomt og bærekraftig for hele verden, sa hun til NRK.
Snille og slemme på en gang
Grensen mellom det avskyelige og det attråverdige er flytende. Den flyter blant annet i kroppsvæsker som oppkast, urin og verkematerie.
Avsky i kunsten: Det bitre brygg, maleri av den flamske kunstneren Adriaen Brouwer (ca. 1630-1640). (Foto: (Bilde: Adriaen Brouwer/Wikimedia Commons))
Avskyen er lett forståelig. Evolusjonen har gjort oss redde for smitte. Vi skyr farlige bakterier, bokstavelig talt som pesten.
Men bakterier lager ikke bare sykdom. De er også livsnødvendige. I tarmen trengs de for fordøyelsen.
De samme bakteriene som gjør oss syke, gis i fødselsgave fra endetarmen til mor når det nyfødte barnet skal dyrke sin egen tarmflora.
Sykdomsfremkallende bakterier kan også kurere kreft indirekte, ved at de provoserer kroppens immunforsvar til også å angripe svulsten.
At ondt kan fordrive ondt på denne måten, oppdaget kreftforskeren William Coley alt på slutten av 1800-tallet.
I dag utvikles metoden videre, og immunforsvaret stimuleres direkte uten bakterier, melder blant andre New Scientist.
Annonse
Kyssing gir bedre immunforsvar
Alt i alt lever vi i en mikrobisk forvirring, truende for de som ønsker klare skiller mellom ondt og godt, sunt og skadelig.
Forvirringen stinker, som Agapakis og Tolaas har demonstrert for verden. Tåfisost smaker virkelig som dyre franske oster.
Forvirringen forplanter seg videre til sex. Et kyss kan smitte deg med alt fra hjernehinnebetennelse til tannråte, men partnerens bakterier kan også styrke immunsystemet ditt.
Å utveksle bakterier kan altså være en del av hensikten med sex. Vi er i så fall utstyrt for å utnytte dette.
Seksuell opphisselse gjør oss nemlig mindre følsomme for gørr og klin, viser en studie fra 2012, referert her i forskning.no.
Kan denne mikrobiologiske forvirringen vendes til noe godt? Kanskje til en større skepsis når vi blir fortalt hva som er sunt og skadelig.
Veien mot optimal helse kan oppleves smal og bratt, og kartet over hvor den går, må revideres hele tida.
Det ligger en nesten fundamentalistisk, dogmatisk strenghet i kravene til livsførsel som i seg selv kan være usunn.
Livgivende og truende på en gang
Annonse
Miljøet omkring oss er egentlig både livgivende og truende på en gang. Uten oksygen blir vi kvalt, men oksygen er også et sterkt reaktivt stoff som gjør cellene våre eldre.
Uten vann tørster vi ihjel, men med uflaks kan selv små mengder vann drukne oss.
Dette opplevde den astronauten Luca Parmitano da romhjelmen hans ble fylt av vann under en spasertur i rommet i juli i fjor.
Bakterier og mennesker sammen
Perspektivet kan utvides videre. Vi har sett at det er ikke noe enkelt svar på spørsmålet: Hvilke bakterier er bra for oss?
Men hva om vi heller stiller spørsmålet: Hva er bra for bakterier og mennesker sammen?
Mennesker liker å dele virkeligheten i kategorier. Slik kan vi abstrahere og generalisere. Dette har vært kraftfulle verktøy for å gripe og begripe verden.
Vi har også laget kategorier av livet. Fram til Charles Darwin formulerte evolusjonsteorien på midten av 1800-tallet, studerte vi stort sett enkeltorganismer.
Økologi er en ganske ung vitenskap. Å se at enkeltorganismer trenger hverandre, gir et mye mer komplekst bilde av livet.
Hele 90 prosent av cellene i kroppen kan bestå av fremmede mikrober. Mange av disse bakteriene er helt nødvendige for å holde deg frisk. (Foto: Colourbox)
Noen grupper av enkeltorganismer fungerer også som superorganismer. Maurene er ett eksempel.
James Lovelock og Lynn Margulis har ført tankegangen ut i ytterste konsekvens, og ser hele den levende og døde jorda som ett stort, selvregulerende system.
Annonse
Best uten mennesker?
Et slikt komplekst verdensbilde gjør det mye vanskeligere å få klare svar på hva som er bra og dårlig for livet.
I ytterste konsekvens kan vi måtte innse at det som er bra for oss mennesker, ikke nødvendigvis er bra for livet på jorda som helhet. Og da er det jo heller ikke bra for oss, på lang sikt.
Trekker vi tankegangen videre ut i sin ytterste konsekvens, kan det også hende at livet på jorden hadde klart seg bedre uten mennesker i det hele tatt.
Som en steil motsetning kunne vi sette opp valget mellom en radioaktiv ørken etter menneskets selvdestruksjon, eller en tanketom paradisisk hage.
Til gjengjeld, om flere nye hundre millioner år kanskje ville denne tanketomme hagen dyrke fram nye vesener som ikke bare kunne tenke, men som også tenkte seg litt bedre om.
Slutte fred
Så forebyggende selvutslettende på livets vegne klarer vi uansett ikke å være. Men selv om vi handler ut fra egeninteresse, vil det falle dårlig ut å ikke ta hensyn til bakteriene.
Ett plagsomt nærliggende eksempel er den krigen vi har ført mot bakterier med antibiotika som våpen.
Nå tar bakteriene hevn, med resistente stammer. På tide å heise det hvite flagget og slutte fred?
Og da er det kanskje ikke så dumt å feire freden med en lekker kanapé med tåfisost.
