Bare en gang har jeg kjørt lyntog. Toget kjørte store strekninger bak lydskjermende jordvoller. Jeg satt i en pregløs, luftkondisjonert vogn med vinduer som ikke kunne åpnes.

Landskapet utenfor var bare som en film. En drepende kjedelig film var det også.

Vin og ost på perrongen

Kontrasten til min ungdoms Interrail kunne knapt blitt større. Da stod jeg lent mot et åpent kupévindu og snuste inn duftene av Europa.

Innimellom stoppet toget. Da så jeg bakgårder, hørte barnestemmer, eller fikk et glimt inn i en skog med en liten grusvei som dirret i solsteken, en gammel mann på sykkel.

Jeg tenkte: Der kunne jeg også sittet med en øl og tenkt over livet.

Og Italia, da mann! Selgere på perrongene. Noen lire ut av vinduet, ost og rødvin inn.

Gjøvikbanen for turfolk og pendlere

Fortsatt finnes legendariske dannelsesreiser med tog: Den transsibirske, Orientekspressen, Gjøvikbanen.

Ja, Gjøvikbanen er en opplevelse en søndag formiddag. Blide konduktører med hedmarksdialekt betjener familier med ryggsekk.

Barn som skal ut og bruke kroppen, oppleve svette og myggstikk og svalende tjern og niste og milliarder av farger istedenfor glorete polygoner på en dataskjerm.

Jeg har vært i Gjøvik også, og hørt at togmedaljen har en bakside. Langpendlerne lar seg ikke sjarmere av hvordan det tradisjonsrike togsporet slynger seg over åkerland og mellom fururabber, åpner for utsikter mot dal og vann.

De vil fram. Fort. Men fri oss alle fra en ny lyntogbane til Gjøvik.

Den menneskelige geværkule

Den ultimate skrekkvisjon for lyntoget er lansert av en mann jeg ellers beundrer, Elon Musk. Han har gitt oss elbilen Tesla og romskipet Dragon, men i prosjekt Hyperloop har fantasien gått en kule varmt.

Hyperloop er i prinsippet et geværløp på mange hundre kilometer. Inni et stålrør skal mesteparten av lufta pumpes ut.

Så skal passasjerene ta plass i Hyperloop, The Bullet Train - geværkula, og skytes ut fra LA til Frisco, svevende på superledende magneter.

Sanseløs transport

Konseptskissen viser leneseter med skjerm. Det kan trengs, for utsikten er borte. Det samme er følelsen av bevegelse under marsjfart. Hyperloop er rendyrket, sanseløs transport, tilnærmet luktløs, fargeløs, lydløs.

Det gamle ordtaket til den tyske dikteren Matthias Claudius må omskrives: Wenn jemand eine Reise tut, so kann er nichts erzählen.

Nå går diskusjonen i California: Hyperloop eller allerede påbegynte lyntogplaner?

Løper fra oss selv

Også i Norge er lyntog omstridt.

For meg har det lenge vært et mysterium at den største lyntogentusiasten blant politikerne har en personlig utstråling som jeg minst av alt forbinder med den typiske lyntogpassasjer. Og det er ikke negativt ment.

Spørsmålet er nemlig: Haster det egentlig så veldig?

- Vi står i fare for å løpe fra oss selv, skriver Thomas Hylland Eriksen i Morgenbladet forrige uke. Han tar til orde for å kjøle ned kloden, både fysisk og i overført betydning.

Kinesisk lyntog

Er det realistisk? Neppe. Det er for mange mennesker i verden som har hastverk med å komme seg ut av fattigdommen, i Asia, i Latinamerika, for ikke å si verdensdelen som vokser mest: Afrika.

Kineserne bygger lyntog i lyntempo. Fartsrekorden er nærmere 500 kilometer i timen mellom Shanghai og Beijing.

Men denne rekorden ble satt under en testtur, ikke en ordinær avgang. Og et helt vanlig passasjerfly går dobbelt så fort.

Tomme tonn

Selv om vi ikke er enige med Hylland Eriksen om tempo, kan vi nemlig dele hans ønske om bærekraft. Og her kan faktisk flyet få et større løft enn toget i framtida.

For et par uker siden satt jeg på kveldstoget fra Sarpsborg til Oslo. Stillekupéen levde opp til navnet sitt. Jeg satt mutters aleine.

Hvor mange kilowattimer bre svidd av for å frakte 70 kilo middelaldrende mann og 40 tonn jernbanevogn? Svaret blåser dessverre ikke alltid i den politiske jernbanevinden, som også rusker friskt i Hallgeir Langelands manke.

Mindre miljøvennlig enn sitt rykte

Allerede for tre år siden ga Vestlandsforskning ut en rapport som viste at jernbanen er mindre miljøvennlig enn sitt rykte.

Infrastruktur som skinnegang, inngjerding og overganger står faktisk for mesteparten av utslippene fra tog, ifølge rapporten.

Og setter du farten opp, øker også luftmotstanden dramatisk. Derfor kjører de kinesiske lyntogene langt fra topphastigheten i vanlig trafikk.

Tomme tog gjør energiregnskapet enda styggere. Jeg har oftere sittet i tomme tog enn i tomme fly.

I en verden som endrer kurs i økende tempo kan togets anakronistiske mangel på fleksibilitet oppsummeres med dets grunnleggende egenskaper: Et tog er tungt. Og det går på skinner.

Flyets fortrinn

I den samme rapporten fra Vestlandsforskning er fly fortsatt verstingen. Men fly har tre fortrinn framfor tog: Mindre infrastruktur, flere rutevalg og større miljøpotensiale.

Hva slags infrastruktur krever flyet? Bortsett fra flyplassene: Stort sett bare luft. Luftrommet er den viktigste infrastrukturen til fly.

Fly krever ingen skinner, luftledninger eller planløse overganger med eller uten bom og grind, bare noen få radiostasjoner og radarstasjoner. Dette betyr mindre energiforbruk.

Skal du anlegge en ny togrute, blir kjernespørsmålet: Finnes skinner? Når skinnene legges, er det ut fra dagens trafikkmønster. Men sett at det endrer seg?

Å bygge nytt direkte togspor mellom for eksempel Sandefjord og Bergen vil koste milliarder. Å starte en ny direkte flyrute koster stort sett bare litt administrativt hodebry.

Grønne fly

Den største gevinsten ligger likevel i framtidas flymotorer. På kort sikt vil de bruke mindre drivstoff og slippe ut mindre av de skadelige NOX-gassene.

På litt lengre sikt vil de gå på økende andeler biodrivstoff. De vil også lages av nye materialer og med nye former som vil minske luftmotstanden og energiforbruket.

På enda lengre sikt vil trolig flymotorer kunne brenne hydrogen istedenfor hydrokarboner. Hydrogen kan produseres med solceller og annen fornybar energi, og gir ingen utslipp av drivhusgasser.

Det går alltid en vei

For noen uker siden kjørte jeg med Trysilekspressen langs østsiden av Mjøsa. Der bygges det så steinspruten står. Både firefelts motorvei og ny jernbanetrasé sprenges ut av berget.

De to traséene ser ganske like ut i anleggsfasen, men de kobler seg opp mot vidt forskjellige samferdselsårer.

Jernbanelinjene ligner på strømledningene i leiligheten min. De går dit arkitekten har planlagt. Trenger jeg stikkontakt et nytt sted, må elektriker tilkalles.

Veinettet ligner mer på blodårene i kroppen. De forgrener seg fra de store pulserende europaveiene og utover til den minste lille gruslagte bygde-kapillær.

Nesten uansett hvor du skal - det går alltid en vei.

Renere og selvstyrte

Nettopp dette finmaskede veinettet er bilens store fortrinn i framtida. Mye tyder på at bilkjøring om femti år kan ligne lite på dagens stressende rushtidskork.

For det første vil motorene bli renere. Elbilen kommer, om enn i rykk og napp. Miljøgevinsten vil øke når mer og mer av strømmen hentes fra sol, vind og vann framfor kull og gass.

For det andre vil bilene styres automatisk. Google-bilen som kjører på øde veier i Nevada, er foreløpig dyr og spesiell. Om noen år vil teknologien bli allmenn og rimelig.

Ad hoc vogntog

Grensen mellom privatbil og kollektivtransport vil da viskes ut på flere måter. Bilene vil kunne kobles sammen i ad hoc vogntog og kjøre støtfanger til støtfanger i hundre kilometer i timen.

Trafikkork vil oftest være historie når trafikken styres av hjerner med en reaksjonsevne millioner av ganger bedre enn menneskets.

Vogntogene vil også kunne kobles sammen og kjøres hver for seg etter behov.

I motsetning til busser og tog, trenger de ikke å kjøre med tomme seter, eller til holdeplasser langt unna det egentlige reisemålet.

Mindre sårbart

Med smarte bilkollektiver vil også flere kunne dele på de samme kjøretøyene. Bestilling og styring av flåter med selvstyrte biler over datanettverk vil gjøre framtida utrygg også for drosjenæringen.

Det er bare få dager siden en enkelt datamaskin stanset togtrafikken i området rundt Oslo. Tog er sårbare. Blir ett tog stående, stanses også alle togene bak.

Veier gir mulighet for omkjøring. Veinettet er mye mindre sårbart. En bil kan også kjøre ut i grøfta for å slippe andre forbi. Det kan ikke toget.

Tog er kultur

Er alt håp da ute for toget? Jeg håper ikke det. Men jeg ønsker en annen framtid for toget enn sterile lyntog uten lukt, lyd og farge.

Jeg ønsker at toget skal fortelle alternativ fortelling om framtida, en slik fortelling som Thomas Hylland Eriksen etterlyser i sitt essay i Morgenbladet.

Det kan være en fortelling om en langsom reise med mye opplevelse, mange lukter og farger, mange utsyn mot nye landskap. Skoglandskap og kulturlandskap.

Jeg ønsker meg Gjøvikbanen, men gjerne med trillevognen, vaflene og den bulkete kaffekannen tilbake. Et tog som fortsatt stopper på stasjoner der skogen synger bakom, stasjoner med navn som Sandermosen og Snippen.

For tog er ikke framtidas framkomstmiddel. Det er framtidas dannelsesreise, der reisen i seg selv er en del av målet, slik som med all god kultur.