Gaia og Luna

UNDER RADAREN: Jorda er som skapt for oss. Det er månen også.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Blipp som glapp


 

I denne kommentarspalten flyr forskning.nos journalist Arnfinn Christensen lavt under nyhetsradaren og kretser over grenselandet mellom naturvitenskap og filosofi.

Vi henger en million kilometer ute i rommet, og ser jorda og månen. Aldri før er de to klodene filmet slik, i lydløs pardans under stjernene.

Romsonden Juno er øyet vårt. Den 9. oktober i år gjorde romskipet en hårnålssving rundt jorda for å samle fart og bli slynget videre ut mot sitt endelige mål, kjempeplaneten Jupiter.

Månefanger

Jupiter er en månefanger. Med sin sterke tyngdekraft samler den inn store og små kloder på avveie i solsystemet.

Galileo oppdaget de fire første og største månene til Jupiter i 1610, svømmende i synsfeltet til det aller første astronomiske teleskopet.

Da jeg var gutt, lød skolelærdommen at Jupiter hadde 12 måner. Nå har tallet kommet opp i 67, og vil trolig fortsatt stige.

Formet av livet, for livet

Men vår egen klode har fortsatt bare en. Til gjengjeld har denne ene månen så særegne egenskaper at man skulle tro den var skapt for oss. Eller kanskje er vi skapt for den?

Livet har formet jorda ut fra sine egne behov, sier gaiahypotesen til forskerne James Lovelock og Lynn Margulis.

Mye peker mot at Lovelock og Margulis har rett. For eksempel har alger og planter frigjort oksygen i atmosfæren. Oksygen er nødvendig for energikrevende skapninger som mennesker og andre dyr.

Men månen, da? På hvilken måte er den formet ut fra livets behov?

Theia fødte månen

Svaret tar oss helt tilbake til solsystemets barndom, for fire og en halv milliarder år siden.

Sola var ung og vill, og flammet mot en planet som ligner lite på den jorda vi kjenner. Kontinentene var flak av størknet skorpe på hav av magma.

Solsystemet var kaos. Klodene slingret vilt i banene. Det stod ikke til liv, så langt ifra.

Derfor ble jorda sneiet av en annen klode. Kollisjonen satte fart i det som var igjen av jorda. Den snurret mye raskere rundt enn i dag. Døgnet var bare fem timer langt.

Forskerne kaller den kolliderende kloden for Theia, mor til månen, Selene. Og Theia fødte virkelig månen.

Denne illustrasjonen av en planetkollisjon som ble oppdaget av romteleskopet Spitzer fra NASA viser hvordan Theia kan ha slått løs en bit av jorda og dannet månen. Et team på Washington University i St.Louis har avdekket bevis for denne kollisjonen som forskere har prøvd å finne i mer enn 30 år. (Foto: (Illustrasjon: NASA/JPL-Caltech))

Ungt og heftig

Den slo løs et stykke av jorda, og sendte det ut i bane. Slik begynte runddansen mellom jord og måne.

Dansen startet ungt og heftig. Månen gikk mye nærmere jorda enn i dag, og hang truende svær på nattehimmelen. Og desto sterkere var tidevannskreftene.

Vår tids flo og fjære blir stillferdig surkling sammenlignet med de flodbølgene av lava som månen dro opp av den nystørknede jordskorpa.

Slik kunne det ikke fortsette, i alle fall ikke hvis det skulle stå til liv.

Livets dans

Tyngdekreftene mellom de to klodene jevnet ut den ville slingringen.  Litt malerisk kan man si at jorda og månen oppdro hverandre til en sivilisert livets dans.

Jordaksen fikk sin faste vinkel mot sola, perfekt for årstider med såing og høsting og markens grøde.

Tidevannsbølgene bremset også snurrebassen jorda, slik at døgnet ble lengre, tilpasset normalarbeidsdagen og en god natts søvn.

Og jo mer månen bremset jorda, desto mer fart fikk den selv i banen sin, og ble slynget ut i en passende avstand. Svært passende, faktisk.

Interplanetarisk folkeopplysning

Månens avstand og bane var akkurat slik at måneskiven av og til dekket solskiven perfekt, og avslørte solens hete kappe, koronaen. 

Da de første mennesker reiste seg på to og fikk tanker i hodet, kunne de undre seg over disse solformørkelsene. 

Undringen ble etter hvert til moderne vitenskap. Månen satte i scene et usannsynlig snedig interplanetarisk folkeopplysningsprosjekt.

For usannsynlig

Så usannsynlig er denne historien om hvordan månen ble skapt, og hvordan den har hjulpet livet fram på jorda, at forskerne har begynt å lete etter nye og mer troverdige forklaringer.

Tidsskriftet Nature utga 5. desember to artikler der forskerne prøver å finne alternativer til teorien om Theia. De vet for lite til å kunne konkludere. Men de leter fortsatt, og håper.

For resultatene av tilfeldighetenes spill slutter ikke her. Månen er nemlig som skapt for menneskene, ikke bare i fortida, men også i framtida.

Mer enn mineraler

Den kinesiske månesonden Chang´e 3 og månebilen Yutu gikk i dvale i romjula. Da krøp nattskyggene fram over landingsstedet, den tørre lavasletta som en italiensk jesuittprest og astronom på 1600-tallet døpte Mare Imbrium, regnhavet.

Utsnitt av området nær månens nordpol tegnet av den italienske astronomen Giovanni Battista Riccioli i 1651. Han ga navn til Mare Imbrium, lavasletta der den kinesiske månesonden Chang'e 3 landet 14. desember 2013. Omtrentlig landingssted er tegnet inn med rød sirkel. (Foto: (Bilde: Wikimedia Commons))

Først i midten av januar er månenatta over. Strålene fra morgensola treffer strømpanelene, og metalldyrene får nytt liv, som vekselvarme skapninger fra jordas urtid.

Og dinosurer er de på sett og vis, Chang´e og tidligere månefarkoster. I alle fall i fortellingen om nytt liv på en død klode.

Kinesernes måneprogram varsler riktignok et kortsiktig kappløp om sjeldne mineraler.  Men månen kan gi oss en rikdom som på sikt vil bety mye mer.

Barsk hersker

Slik tidevannskreftene temmet den ville, unge jorden, slik kan månen kanskje temme vår ville, nesten uregjerlige sivilisasjon. Hvordan?

The Moon is a Harsh Mistress er tittelen på en science-fictionroman av Robert Heinlein. Komponisten Jimmy Webb hentet den over i jazzverdenen, der den ble en standardlåt.

Og en barsk hersker er hun, fru Luna. Den som vil sette bo i hennes rike, må lystre strenge lover.

Farlig månestøv

- Månen er skremmende, og derfor elsker jeg den, supplerer bloggeren Katy Levinson på nettstedet BoingBoing.

Hun har tidligere ledet NASAs utvikling av små månebiler, Lunar Micro Rover Project. For henne er nettopp de tøffe kårene på månen som gjør den løfterik.

Ta for eksempel månestøvet. Vind og vann har ikke kunnet slipe kantene av disse sylskarpe ørssmå splintene av glasshard regolitt.

Månestøvet er dessuten magnetisk. Det kleber seg til følsom elektronikk og finmekanikk, og ødelegger det.

Det trenger inn i alle sprekker. Astronautene på apolloferdene fikk det inn i kabinen. Det er like farlig som asbest.

Edwin Aldrin satte dette fotavtrykket i månestøvet i juli 1969. (Foto: Edwin Aldrin, NASA)

- Månen er ikke et (..) lett sted for mennesker å leve, men en stor del av meg ønsker at vi vil dra tilbake dit nettopp derfor, skriver Levinson i bloggen. Hun avslutter med et spørsmål:

- Hvis vi skal vinne mest mulig ingeniørkunnskap for samfunnet vårt, hvorfor ikke bryne oss mot det barskeste som universet kan tilby?

Streng lærer

Jeg tror at månen kan gi oss mer enn fremragende teknologi og ny kunnskap. Månen kan gi oss den motstanden vi trenger for å utvikle kultur og sivilisasjon videre.

- En planet er tankens krybbe, men man kan ikke leve i en krybbe for alltid, skrev den russiske rakettpioneren Konstantin Tsiolkovskij i et brev i 1911.

Jorda er vår livgivende krybbe. Som bortskjemte småbarn leker vi med maten som moder jord skjenker oss, og griser til krybben.

Det er heller på tide å begynne i første klasse hos den strenge læreren som henger over oss på nattehimmelen.

Nøysomhet og selvdisiplin

Hva kan hun lære oss? Nøysomhet og selvdisiplin. Disse egenskapene er ikke særlig etterspurt i den ødslende forbrukerkulturen som truer med å ødelegge oss på jorda.

I spenningsromanen A Fall of Moondust skildret science-fictionforfatteren Sir Arthur C. Clarke en slik kultur, sett gjennom øynene til en gjest på månens første hotell.

Hvis du klaget på servicen eller maten i dette hotellet, kunne du knapt regne med noen reaksjon. Men klaget du på dårlig luft, ville teknikerne straks være på pletten.

Under karrige kår tvinges folk til å prioritere strengt mellom luksus og livsnødvendighet. Alle kan leve med sure kelnere og lunken grøt. Men ingen kan leve uten luft å puste i.

Harde kår

På månen settes alt i skarp relieff, både skyggene i månekraterne og menneskenes livskår. Jorda er forholdsvis tilgivende.

Prateklassen kan snakke seg ut av klimaforlik og fredsforhandlinger, og fanatikere kan sprenge bomber. Det er ennå nok av både fe og folk til at livet går sin skjeve, tragiske gang.

Det er annerledes på månen. Der vil livet og de kunstige økosystemene balansere på en høyteknologisk knivsegg.

Det nytter ikke å snakke seg ut av en luftlekkasje med cordfløyelsmyke intellektuelle elegantismer. Og hvis du sprenger deg selv i Guds navn, dør alle. Absolutt alle.

Motstand former kunstverket

Hvordan vil de første samfunnene på månen bli formet av de barske kårene?

Det er lett å tenke at fru Lunas strenge undervisning vil hemme den frie tanken. Jeg tror motsatt.  Det er når frihetslengselen møter motstand at den blir virkelig sterk.

Alle som har skapende arbeid, vet at materiens motstand er med på å forme kunstverket. Jeg tror at disiplinen og nøysomheten som livet i steinørkenen vil kreve, vil få tenkning og kreativitet til å skyte friske skudd, som blomster i en oase.

Hva vil månens døde sletter gjøre med kulturen? Hvordan vil de første diktsamlinger og skuespill fra månen snakke til oss? Hvilke tanker vil lyse fra månens første filosofer?

Ny utvikling

Astronauten Frank Borman kan gi oss en ganske røff og prosaisk første forsmak. Etter å ha kretset rundt månen i romskipet Apollo 8 sa han lille julaften 1968:

- Når du endelig er på månen og ser tilbake mot jorda, vil alle forskjellene og nasjonale trekk blande seg ganske godt, og du får en forestilling om at dette kanskje virkelig er én verden, og hvorfor i helvete kan vi ikke lære å leve sammen som skikkelige folk?

NASA har gjenskapt utsikten fra romskipet Apollo 8 som video, i anledning 45 års jubiléet for romferden. Videoen er basert på opptak fra romsonden Lunar Reconnaissance Orbiter.

I månenatten vil jordkloden lyse som hundre fullmåner. Det blå lyset vil bade måneslettene i gjenskjær fra skyer og verdenshav.

Kanskje er det først når vi ser jorda slik, og våkner til den harde virkelighet på en død klode, virkelig opplever den på kroppen, at vi innser hvor umistelig og samtidig sårbar vår livgivende hjemplanet er.

Når stemmene fra månen vil snakke klart og inntrengende, kan kanskje milliarder av mennesker også våkne til kollektiv innsikt på jorda.

Da kan samhandling gi en helt ny utvikling. Er det denne innsikten månen ble skapt for å kunne gi oss?

Gaia og Luna

Idéen om Gaia går ut på at livet har formet jorda ut fra sine egne behov. Kan en slik teori utvides til også å gjøre den usannsynlige historien om Luna mer troverdig?

I første omgang høres det umulig ut. Hvordan skulle livet på jorda ha formet månen? Er ikke det å overselge betydningen av kortvisitten til Neil Armstrong og hans 13 månekolleger?

Det er mer nærliggende å snu årsakskjeden, og bruke den intellektuelle nødløsningen, det som kalles det svake antropiske prinsipp:

Våre omgivelser er så usannsynlig tilpasset oss fordi det i motsatt fall ikke ville vært noen til å gruble over situasjonen.

Større vev

Men det finnes også en sterkere versjon av det antropiske prinsipp. Det sier at universet på en eller annen måte er slik formet at det vil framtvinge utviklingen av liv.

Kan hende vil vi en gang i framtida innse at vi - og livet på jorda - bare er et spesialtilfelle, én liten tråd i en mye større bildevev som også tegner det vi i dag kaller det døde univers.

Da kan det hende at vi vil se tilbake mot jorda og månen fra enda mye større avstander enn romsonden Juno, og si:

- Naturligvis. Kunne det vært annerledes? Det ville vært usannsynlig. Da ville det ikke vært i det hele tatt.

Jorda og månen sett fra romsonden Juno, 9. oktober 2013. (Foto: NASA)

Lenker:

Romsonden Juno tok video av jorda og månen (NASA)

Planetary science: Lunar conspiracies. Artikkel i Nature, 4. desember 2013

Katy Levinson: The moon is terrifying, and that's why I love it

Powered by Labrador CMS