I denne kommentarspalten flyr forskning.nos journalist Arnfinn Christensen lavt under nyhetsradaren og kretser over grenselandet mellom naturvitenskap og filosofi.
Den er et puslete syn. Kometen er umulig å se uten et stort teleskop.
Komet betyr langhåret stjerne på gresk. Men denne kometen kommer aldri nær nok sola til virkelig å kunne slå ut håret og dekke halve himmelen, som kometer kan.
Likevel vil den puslete kometen skinne på mediehimmelen i månedene som kommer. Den skal nemlig få besøk fra jorda.
Oppdaget komet
I morgen vekkes romsonden Rosetta fra vinterdvalen etter 957 iskalde døgn. Til høsten håper forskerne at landingsmodulen Philae skal harpunere seg fast i den fire kilometer brede skitne snøballen med det kronglete navnet 67/P Churymov-Gerasimenko.
For meg er ikke navnet riktig så kronglete. Jeg har nemlig snakket med Churymov.
Det skjedde i 2004, like før Rosetta skulle skytes opp. Han fortalte hvordan han og kollega Svetlana Gerasimenko oppdaget kometen.
Eufori i Alma-Ata
- I september 1969 var det veldig varmt, og himmelen var klar. Denne tida i september kalles den gyldne høsten, fortalte Klim Ivanovych Churymov over telefon.
Han ledet en gruppe ukrainske astronomer som arbeidet på observatoriet i fjellene over steppelandet utenfor hovedstaden Alma-Ata i sovjetrepublikken Kazakhstan.
Hans kollega Svetlana Gerasimenko hadde fotografert himmelen der astronomene ventet at kometen Comas Solá skulle komme til syne.
Churymov studerte fotografiet, og fant en lysflekk. Men det var noe som ikke stemte.
- Vi fant objektet omtrent to grader fra den nøyaktige posisjonen til Comas Solá, fortalte Churymov.
Flere fotografier måtte til for å finne Comas Solá. Den mystiske lysflekken på feil sted var en ny komet.
- Vi følte en stor glede, en grunn til å feire, til og med eufori, sa Churymov.
Munker og nonner under stjernene
Både han og Svetlana Gerasimenko var til stede da romsonden Rosetta ble skutt opp fra Europas rombase Kourou i Fransk Guyana for ti år siden.
Kometsonden Rosetta skytes opp med en rakett av typen Ariane 5G fra romsenteret Kourou i Fransk Guyana. (Foto: Fra ESA-video på YouTube)
Annonse
Det er en romantisk fortelling. Astronomene, som munker og nonner under stjernene, vitenskapens tjenere i klosterets kupler på fjellet, ydmykt sankende stjernelys gjennom finslipte speil og linser.
Tidligere var det å finne en komet, og få den oppkalt etter seg, noe virkelig stort.
Lenestolshobby
I dag er kometjakt en lenestolshobby. Hvem som helst kan delta i en datadugnad og granske bilder fra romsondene SOHO og STEREO for å finne kometer som slår ut håret i en hårnålssving rundt sola.
På denne måten er det hittil funnet over 2500 kometer bare i bildene fra SOHO. Romantikken har på det nærmeste utåndet for kometpionerene.
Like mye asteroide og komet
Pionerånden forsures ytterligere når det viser seg at kometer ikke alltid er så spesielle og lyshårede som de astronomiske legendene vil ha det til.
Da returkapselen fra romsonden Stardust dumpet ned på saltslettene i Utah i 2006, fikk forskerne en overraskelse.
Innpepret i det florlette aerogelstoffet i kapselen var ørsmå partikler fra halen til komet Wild-2. De viste at kometen var like mye en asteroide som en komet.
Ryddig verdensbilde
Asteroider er noen helt annet enn kometer, lød læreboka. De er steinet småkloder. Mange av dem er ikke stort mer enn fjellknauser som tumler gjennom rommet mellom planetene Mars og Jupiter.
Asteroidene er på sett og vis det tyngste oppsopet etter den store planetbonanzaen for 4,5 milliarder år siden, da urskyen trakk seg sammen til solsystemet.
Annonse
Men det fantes også lettere stoffer, blant annet mye hydrogen. Etter at sola tente i sentrum av skyen, blåste den disse lettere stoffene ut til de ytterste iskalde egner.
Her ute hang de mørke restene av skapelsesskyen. Frostfjell av is og støv - råstoffet til kometer.
Asteroider inne, kometer langt ute, med korte og heftige besøk nær sola. Slik stod det ryddige verdensbildet fram for astronomene, helt til prøvene fra Stardust rotet det hele til.
Komet Wild 2 fotografert fra sonden Stardust. (Foto: NASA)
Identitetskrise
Materiale fra innerst og ytterst i solsystemet var blandet i halen til komet Wild-2, skrev forskere fra University of Wisconsin-Madison i tidsskriftet Science i 2008.
Kometene er altså i ferd med å få en identitetskrise. Grensene grumser seg til mellom forskernes nette kategorier.
Jo mer vi får vite om solsystemet, desto sterkere tvinges vi innse at det som en gang var et guddommelig velordnet sfærenes system av kloder i perfekte baner, i virkeligheten er et stort rot.
Det er gass og støv og sand og grus og pukk og steinblokker og småfjell og store fjell og småkloder og store kloder, et hareball på en snurr rundt sola, slingrende gjennom en avsides arm av Melkeveien.
Rydder i rot
Men det er ikke bare verdensrommet som er rotete. De fleste av oss husker vel roterommet fra tenårene med sporadiske ryddeaksjoner, skippertak som forliste i nye stormer av kaos.
Konflikten mellom orden og kaos er grunnleggende for mennesker. Vår evne til å rydde i kategorier gir oss de mentale verktøyene til å ordne og tolke verden, både i forskning og livet ellers.
Annonse
Derfor blir vi frustrert når kategoriene vakler i stormene av kaos. Jeg tror denne frustrasjonen også ligger bak mye av det sinnet som møter folk når de ikke passer inn i kategoriene.
Homse? Transe? Å fyssj, da! Passer ikke med mann og damegreia. Pling-plong-musikk? Grusomt! Passer ikke med harmonikken.
Skapende rot
Konflikten mellom orden og kaos er ikke bare frustrerende, den er også skapende. Klangen fra en symbal er spennende fordi den synger i grenselandet mellom toner og støy.
Perfekt orden er kjedelig. Vi stryker til skogs for å unnslippe byens firkanter og la sansene bryne seg på naturen, orden som leker med kaos i mose og stein, trær og skyer.
Livgivende - kanske
Det frodige livet på jorda deler trolig også en fortid med kometene. Også på denne måten har det ytre og indre solsystemet rotet seg sammen.
Da jorda var ung, var solsystemet vilt og vått. Kometsvermer på kollisjonskurs har kanskje fylt havbassengene til den unge jordkloden med livgivende vann.
Kometene slo kanskje også hull i skydekket over jorda, slik at solstråler for første gang kunne glitre i havskummet og kanskje starte fotosyntesen i primitive celler.
Kanskje.
Personlig proteinkrise
All denne usikkerheten reflekteres i en ganske gripende blogg av en aldrende professor på bloggstedet Occam´s Typewriter.
Stephen Curry skildrer seg selv som en rimelig vellykket forsker i femtiårene, ansatt ved prestisjetunge Imperial College i London.
Annonse
Han har arbeidet et helt forskerliv med å kartlegge livets byggesteiner, proteinene.
Nå skildrer han en liten personlig krise. Han føler at han ikke har skjønt noe særlig av proteinene i det hele tatt.
Overveldes av livets kaos
Metoden han har brukt, er røntgenkrystallografi. Proteinene forbehandles slik at de blir krystaller. Røntgenstrålene sendes gjennom krystallet, og brytes i mange vinklene. Vinklene forteller hvordan krystallet, og dermed proteinet, er bygget opp.
Modell av myoglobin, et protein som finnes i muskler, laget etter kartlegging med røntgenkrystallografi. (Foto: (Figur: Aza Toth, Wikimedia Commons))
Det hele høres rent og avklart og vakkert og strukturert ut. Problemet er bare at proteiner ikke er sånn.
De vrir og vrenger seg, og kan innta mange forskjellige former. Og krystallet representerer bare et gjennomsnitt av mange forskjellige varianter av proteinet, hver med sine særegenheter.
Curry og hans forskerteam har ordnet og strukturert sine forskningsobjekter, proteinene, etter beste evne. Men nå overveldes han av livets eget kaos.
- En følelse av uferdighet påvirker oss sikkert alle i større eller mindre grad, selv om livets støyende farger gjør oss blinde mye av tida for tomrommene i forståelsen av verden, skriver han i bloggen.
Organiske kometer
Disse livets byggesteiner, proteinene, kan også ha sin opprinnelse ute i isødet der kometene kommer fra.
Kosmisk stråling slår i stykker vannmolekyler på overflaten av kometen. Støvkornene i den skitne kometsnøen virker som katalysatorer.
Katalysatorene hjelper atomene fra de sønderslåtte vannmolekylene til å finne sammen med andre atomer og bygge lange kjeder - organiske molekyler, byggeklossene for liv.
Framme i november
- Kometene er et laboratorium, der slikt kan skje, forklarte Gerhard Schwehm for meg. Han var sjefsforsker for Rosettaprosjektet.
Schwehm var også sammen med Churymov og Gerasimenko på Kourou-basen den gangen for ti år siden, da Rosetta ble skutt opp.
I morgen skal han få oppleve at romsonden han var med på å få av gårde, vekkes av frostdvalen ute ved kjempeplaneten Jupiter.
Video fra den europeiske romfartsorganisasjonen ESA om Rosetta.
I november skal landingssonden Philae bore seg ned i overflaten til komet 67/P Churymov-Gerasimenko.
Roterommet
Hva vil den finne? Skitten snø med stoffer som kan bygge liv på jorda og andre kloder? Eller mest døde mineraler, som i en asteroide?
Kanskje vil resultatene fra Rosetta rote til bildet av solsystemet enda mer. Men forskerne vil gjøre som mennesker alltid har gjort: Kaste seg over rotet og skape ny orden. Som gir nytt rot. Som gir ny orden.
Reisen ut i det vidunderlig rotete verdensrommet har bare så vidt begynt.
