Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Det berømte maleriet «Eidsvold 1814» ble malt av Oscar Wergeland 70 år etter grunnlovsforsamlingen og gitt som gave til Stortinget i 1885. Christian Magnus Falsen står oppreist og leser fra grunnloven. Så fredelig og ordentlig gikk det trolig ikke for seg i virkeligheten. Men den brokete forsamlingen av høy og lav i det norske samfunnet var pionerer, og ga oss en svært moderne grunnlov, etter tidens standard. (Foto: (Bilde: Wikimedia Commons))
I denne kommentarspalten flyr forskning.nos journalist Arnfinn Christensen lavt under nyhetsradaren og kretser over grenselandet mellom naturvitenskap, teknologi og filosofi.
Hovedbygningen på Eidsvoll Verk må ha vært et bråkete sted i maidagene 1814, mye mer bråkete enn Oscar Wergelands maleri gir inntrykk av. Og mer rufsete også.
I den uferdige Rikssalen smalt sakprosaen inn i vegger av uhøvlet plank. Men hva annet enn krangling kunne man vente fra hastig sammenraskede bønder og grever, prester og kjøpmenn, matroser og kapteiner?
Demokrati versjon 1.0
Likevel - den rufsete riksforsamlingen var pionerer. Grunnloven som de vedtok 18. mai, var blant tidas mest moderne.
Pionerene så på seg selv som lovbyggere. I dag kunne vi kalle dem programmerere. Og programmet de laget, skulle kjøre på den norske samfunnsmaskinen.
Grunnloven var Demokrati versjon 1.0. Samfunnsmaskinen skulle styres etter opplysningstidas ideal om maktfordeling: lovgivende, utøvende og dømmende makt.
Grunnmuren
Slik Norge har sin grunnlov, slik har datamaskiner et grunnleggende program. Det kalles et operativsystem. Windows, MacOS, iOS og Android er operativsystemer som mange bruker på Pcer, nettbrett og mobiler.
Operativsystemet tar seg av grunnleggende funksjoner. Det leser og skriver til harddisken. Det kobler deg opp mot nettet. Det viser deg bilder på skjermen.
De andre programmene du har på datamaskinen, nettleser, tekstbehandler, regneark, fotoredigering, kunne ikke virket uten disse grunnleggende tjenestene fra operativsystemet.
På samme måte ville ikke norske lover fra seinere tid stått særlig støtt uten fundamentet som ble bygget på Eidsvoll i 1814.
Mindre oppgraderinger
Demokrati versjon 1.0 har gjennomgått flere oppgraderinger. Jøder fikk adgang til landet i 1851. Makten til Stortinget ble nedfelt i grunnloven i 1884.
Den siste oppgraderingen kom i mai 2012. Da skilte stat og kirke lag.
Men alt dette er forholdsvis mindre oppgraderinger. Det norske samfunnet kjører fortsatt et nesten to hundre år gammelt operativsystem.
Lobotomert mikroprosessor
(Foto: (Bilde: Wikimedia Commons))
Annonse
Noen av oss husker fortsatt det første operativsystemet for PCer - MS-DOS. På skjermen lyste grønne eller sennepsgule bokstaver i grovkornet, ensartet form og størrelse.
Lyder begrenset seg til illevarslende pip, oftest hver gang noe var galt. Bilder var som regel pinup-damer formet av bokstavpunkter, spydd ut av smatrende linjeskrivere.
Ville noen godtatt å kjøre MS-DOS på en PC i dag? Det ville vært som å lobotomere mikroprosessoren.
Skype? Spotify? Instagram? Netflix? Glem det. Glem alle de avanserte mulighetene som dagens maskinvare tilbyr.
Nyere hardware og software
Slik som maskinvaren i Pcene har utviklet seg, slik har også driftige og framsynte nordmenn bygget ut samfunnsmaskineriet fra primitivt jordbrukssamfunn til postindustrielt kunnskapssamfunn.
Samfunnsmaskineriet vi råder over i dag, er mye mer komplisert enn for to hundre år siden. Det gir oss mulighet til å installere helt ny programvare som oppgraderer samfunnet til beste for oss alle.
Ett eksempel på slik programvare er reformene som sikrer alle rett til helsetjenester, blant annet nedfelt i Lov om offentlig helsevesen fra 1912, Sykehusloven av 1969 og Lov om kommunehelsetjensten fra 1982.
Utdatert demokrati
Men trenger vi et nytt operativsystem i bunnen? Trenger vi demokrati versjon 2.0?
Jeg mener at de vestlige, parlamentariske demokratiene er som gammel, utdatert programvare, full av sikkerhetshull og dårlig egnet til å utnytte og betjene kompleksiteten i samfunnsmaskineriet.
I Europa skriker uløste samfunnsoppgaver etter unge, sterke hender. Men politikere og økonomer kan ikke tilby de unge, sterke hendene annet enn meningsløs lediggang.
Annonse
Politiske valg gjennomføres med flere års mellomrom, i en tid da bedrifter og pengestrømmer styres innenfor tidsfrister på mikrosekunder.
Politikere danser sin tette pardans med media. De tripper trinn av floskler og tomme løfter, falsk optimisme og oljeglatt bortsnakking som for lengst er avslørt, men ingen klarer å sette foten ned for.
Demagoger roper ut sine slagord med enkle løsninger for sammensatte problemer. Politiske taler blir viktigere enn politiske resultater.
Vestlig pessimisme, østlig optimisme
En slik kritikk blir desto mer interessant når den kommer fra den andre siden av kloden og fra et helt annet politisk system.
Den kinesiske investoren og samfunnsforskeren Eric X. Li skrev et innlegg i New York Times i februar 2012. Her hevder han at vestlige demokratier ikke bør være universelle forbilder for alle andre land, og særlig ikke for Kina.
I et foredrag på internettkanalen TED som ble publisert 1. juli, utdyper han synspunktene sine. Det er sterkt krutt fra den unge kineseren.
Han viser til ferske tall fra den amerikanske tenketanken Pew Research Center. Et stort flertall av befolkningen i USA, Storbritannia, Frankrike og andre vestlige demokratier ser pessimistisk på framtida.
I Kina er situasjonen like opp ned som landet selv, ifølge tegneserieklisjéen. Et overveldende flertall av kinesere ser lyst på framtida.
Meritokratiet
Hvordan kan dette ha seg? Er ikke Kina et autoritært, korrupt land, styrt av en maktsyk elite?
Eric Li går energisk inn for å vise noe annet. Og når foredraget er slutt, mottar han stående applaus fra den vestlige forsamlingen.
Annonse
Sentralt i det politiske systemet er noe som Li kaller meritokratiet. Du må kunne vise til resultater for å få være med på å styre landet.
Politiske talenter blir valgt ut av en institusjon som ifølge Li er lite kjent i den vestlige verden: Organisasjonsdepartementet.
40 års opplæring
De politiske lærlingene må klatre opp en spiss læringspyramide. På bunnivået arbeider nesten en million ledere i lokale verv. De som klarer jobben best, avanserer til neste trinn på pyramiden, med under en halv million medlemmer.
Så stiger trinnene videre opp mot de 300 i sentralkomitéen, helt til toppen i politbyrået. Her sitter 25 av de største politiske talentene som Kina kan mønstre. De har brukt rundt 40 år av sitt liv på å nå dit.
- Dette er ikke ment som latterliggjøring, sier Li i foredraget. - Men George W. Bush, før han ble guvernør i Texas, eller Barack Obama, før han ble presidentkandidat, ville ikke engang fått jobben som regnskapsfører på lavere nivå i Kinas politiske system.
Selvkorrigerende
Men vil ikke ettpartistaten bli politisk korrupt? Vil ikke eliten sørge for sine egne, framfor de dyktigste?
Nei, slik er det ikke, sier Li. Av de 25 i politbyrået er bare fem fra priviligerte familier. Resten har helt vanlige bakgrunner. I sentralkomitéen en enda lavere andel født inn i makt og rikdom.
Kinas ettpartisystem har nemlig en sterk tradisjon for selvkorrigering.
Kontinuerlige meningsmålinger
- Vet dere hvem som er den største kunden til meningsmålingsinstituttene i Kina, spør Li i foredraget. - Det er de kinesiske myndighetene.
Og det er ikke bare toppledelsen som vil vite hva folket mener. Ifølge Li kommer oppdragsgiverne fra alle nivåer i den kinesiske myndighetspyramiden, helt ned til de lokale nabolagsdistriktene.
Annonse
- De gjennomfører meningsmålinger hele tida. Er du fornøyd med søppelinnsamlingen? Hva mener du om retningen som landet beveger seg i, eksemplifiserer Li.
Større endringsevne enn i Vesten
Han viser til at Kina har gjennomgått langt mer grunnleggende politiske reformer de siste 30-40 årene enn noe vestlig demokrati:
Kollektivisering av jorda og Det store spranget framover på 1950-tallet, Kulturrevolusjonen på 1960- og 70-tallet, Deng Xiaopings markedsreformer på 1980-tallet og så åpningen for partimedlemskap for forretningsfolk på 1990-tallet.
- Ethvert aspekt av Kinas samfunn, fra hvordan det styres på det mest lokale til det høyeste nivå, er ugjenkjennelig i dag sammenlignet med for ti år siden, sier Li.
Frie valg funker ikke for alle
Han mener at kritikken som Kina får fra vestlige politiske eksperter er urettferdig. Vesten har levet i et misjonerende politisk overmot som nå står for fall. Den vestlige modellen er heller ikke en universalløsning som kan tas i bruk over alt.
- Med noen få unntak lider U-land som har innført frie valg fotsatt under fattigdom og indre strid, hevder Li. Og nå følger kanskje de vestlige I-landene etter.
- Demokratier blir en evig runddans av valg og skuffelse. Regjeringer blir valgt, og så faller støtten etter noen få måneder. Jeg er redd for at det er disse demokratiene og ikke Kinas ettpartisystem som står i fare for å miste legitimitet, sier Li.
På vår egen måte
Likevel vil ikke Li sette det kinesiske systemet opp som ideal for resten av verden. Han er motstander av slike universelle idealer.
Det betyr at vi i Vesten må oppgradere vårt politiske system på vår egen måte.
Demokrati versjon 2.0 må programmeres av talenter på begge sider av Atlanterhavet, og kanskje særlig av datatalentene på kysten av Stillehavet, i San Fransiscos Bay Area.
Grunnloven fungerer som operativsystem for samfunnsmaskineriet. Kan det moderne Norge kjøre på snart 200 år gammel programvare? (Foto: (Bilde: Wikimedia Commons/forskning.no))
Big Data
Datametaforen er ikke tilfeldig valgt. Det er nettopp datateknologien som gir oss mulighet til å tenke friskt og nytt omkring folkestyre og samfunnsutvikling.
Jeg tenker ikke på kjedelige effektiviseringer som elektroniske stemmesedler eller elektroniske folkeavstemninger.
Den virkelig forløsende utviklingen vil starte når politikk og samfunnsvitenskap tar i bruk det som kalles Big Data, maskinintelligens som kan samle inn og tolke de stadig større mengdene av data til å bygge samfunnsmodeller.
Værmodeller og samfunnsmodeller
Slike store simuleringer blir viktigere og viktigere innen mange forskningsgrener. Ett tidlig og velkjent eksempel er værvarslingen.
Modellene som meteorologene kjører gjennom datamaskinene, blir stadig større og mer komplekse, og dermed bedre i stand til å forutsi været.
Samfunnsmodeller er tilsvarende enda mer ustabile og komplekse enn værmodeller. Mennesker er ikke luftmolekyler, selv om oppførselen vår mange ganger er deprimerende forutsigbar sett i stor målestokk.
Meteorologien har vært en pioner i utviklingen av komplekse datamodeller. Samfunnsmodeller må bli enda mer komplekse. Mennesker er ofte, men ikke alltid, mer uforutsigbare enn luftmolekyler. (Foto: Colourbox.no)
Politisk servostyring
Idéen er ikke å programmere en datamodell som tar over styringen for samfunnet. Idéen er snarere å bruke modeller for å forutse konsekvensene av de politiske valg som befolkningen gjør.
Så kan konsekvensene holdes opp mot den utviklingen som folk faktisk ønsker seg. Akkurat som meteorologene trenger å mate modellene med værobservasjoner, slik må samfunnsmodellene mates kontinuerlig med folkelige reaksjoner på politiske beslutninger.
Er det avvik, så kan politikken endres. Her kan den kinesiske bruken av meningsmålinger inspirere oss.
Datateknologi og Big Data kan brukes til å analysere tilbakemeldinger i tilnærmet sanntid, og justere politikken kontinuerlig, ikke bare hvert fjerde år. Vi kunne kalle det politisk servostyring.
Og selv den groveste samfunnsmodell vil gi mer målrettet og presis politikk enn lettvinte politiske slagord.
The Quantified Self
Ser vi noen tegn til at slik teknologi er i ferd med å bli mer enn luftige drømmer? En innfallsvinkel kan vi hente opp fra metaforen rundt den moderne offentlige helsetjenesten.
Lovene, den juridiske programvaren som har utviklet dette tilbudet til alle nordmenn i nyere historie, kan i de nærmeste årene forsterkes av digitale medisinske ekspertsystemer.
For også innen medisin er Big Data i ferd med å revolusjonere faget. En bølge av medisinsk selvmonitorering er i ferd med å skylle over oss. Folk måler puls, blodtrykk, blodsukker og andre medisinske data kontinuerlig og sender dem opp til nettet.
Ett nettsted som tar imot og behandler slike data, er det brukerdrevne nettstedet Quantified Self.
Google og Wolfram
Kombinert med gensekvensering vil disse enorme datamengdene kunne destilleres til kompleks medisinsk innsikt, med behandling som er tilpasset den enkelte.
Så vil selvmonitoreringen gi kontinuerlig tilbakemelding, som kan brukes for å justere behandlingen.
Denne utviklingen vil ikke starte i det offentlige helsevesen, verken i Norge eller andre vestlige land. Den vil drives framover av firmaer som lever av å bearbeide Big Data, med Google i foreløpig fremste rekke.
Stephen Wolfram, mannen bak søkemotoren Wolfram Alpha, er en annen ivrig selvmonitorerer som utvikler programvare for å tolke store mengder livsdata.
Kinas versjon 3.0
Og kanskje vil kineserne overta stafettpinnen fra vestlige datafirmaer. Mens vi i Vesten er opplært til å beskytte privatlivet bak låste dører og passord, har kinesere en helt annen kollektiv holdning til livet.
Det kan bli deres store menneskelige kapital for å videreutvikle Big Data, og utvikle også politiske styringssystemer som tar disse mulighetene i bruk.
Vi kan risikere at Demokrati versjon 3.0 kommer med påskrift: Made in China.
Så får vi nordmenn raske sammen våre beste hoder, og la nye flammende diskusjoner smelle veggimellom. Kunne vi trengt en ny Wergeland?
