I denne kommentarspalten flyr forskning.nos journalist Arnfinn Christensen lavt under nyhetsradaren og kretser over grenselandet mellom naturvitenskap og filosofi.
Mobilen på strak arm - klikk og kikk. Ble det vellykket?
Digitalteknologien har demokratisert selvportrettet. Men kunstnere har møysommelig laget selfier i hundrevis av år. Vincent Willem van Goghs selvportrett fra 1889 er ett av mange eksempler.
De første selfier
De tidligste selfier er likevel mye eldre enn menneskers første selvportrett. De ble laget i urhavet for milliarder av år siden, da de første organismer avbildet seg selv i arvestoffet DNA.
DNA-selfien er forskjellig fra selfien på Facebook eller i kunstgalleriet. Når du maler med lys på bildebrikken eller pensel på lerret, lager du en overflatisk avbildning.
Van Goghs selvportrett fra 1889 er riktignok ikke bare overflate. Det lar oss skimte mennesket under huden, en syk, ung mann som skulle dø året etter.
Men tenk om penselstrøkene kunne gjenføde en ny van Gogh! Umulig? Med pensel og palett kanskje, men ikke med DNA.
Meningsløst alene
DNA er den ultimate selfie. Avbildningen kan brukes til å lage en tro kopi av seg selv. Dette er magien som startet livet. Resten er evolusjon.
Genene avbilder seg selv så fullstendig at avbildningen kan brukes til å lage en kopi. (Foto: (Bilde: www.colourbox.no/forskning.no))
Og likevel har kanskje van Goghs selvportrett eller selfien på Facebook mer til felles med DNA enn den enkleste biologiske forklaringsmodellen tilsier.
For er det nå så enkelt som at DNA kan lage seg selv? Selvfølgelig ikke.
Plasser et DNA-molekyl på månens bakside, og kom tilbake om to millioner år. I heldigste fall har du fortsatt et DNA-molekyl, og uansett ingen evolusjon.
DNA-molekylet utfolder seg først i samspill med sine omgivelser. Det trenger resten av cellen og verden utenfor. Uten dette samspillet er DNA meningsløst, ikke annet enn atomer og hydrogenbindinger.
Så tilbake til månens bakside: Plasser en selfie eller van Goghs selvportrett i steinørkenen. Da kan vi stille det interessante spørsmålet: Er det fortsatt en selfie eller et selvportrett når vi har reist hjem til jorda og ingen kan se det?
Maleriet - som DNA - utfolder seg først i samspill med sine omgivelser. Det trenger en tilskuer som kan tolke. Uten dette samspillet er maleriet meningsløst, ikke annet enn pigmenter.
Verdensmaskinen
En slik tankegang utfordrer idéen om at virkeligheten kan plukkes fra hverandre og studeres som adskilte deler i en maskin.
Annonse
Idéen om verdensmaskinen er riktignok svært kraftfull. Men den er formet ut fra våre behov.
Den er et verktøy for å gripe og begripe verden. Den har drevet forskning og teknologi framover med stadig større fart de siste hundreårene.
Likevel kan den idéen lure oss inn i en intellektuell blindgate. På sett og vis er den verden formet i vårt bilde. Den er en mental selfie.
Det selviske genet
Hvis vi vil forstå mer, må vi ikke bare se hvordan delene skaper helhet. Vi må også se at helheten er del i større helheter, og enda videre, at helhetene er mer enn summen av delene.
Dette er en utvikling som også preger biologien. De første matematiske modellene for evolusjon betraktet DNA som atomet i stoffet evolusjonen er vevet av.
I disse modellene var gener og organismer adskilte brikker i det store evolusjonsspillet. Tankegangen ble videreutviklet av blant andre Richard Dawkins, som lanserte uttrykket det selviske genet.
Det selviske genet forfølger sine egne interesser. Ikke bevisst og egoistisk, men fordi reglene i evolusjonsspillet er slik.
De sier: Klarer du å kopiere deg selv, så skal du oppfylle jorden.
Gener for gruppen
Fortsatt følger mange evolusjonsbiologer denne tankegangen. Men det finnes en minoritet som vil se lengre.
George Robert Price. (Foto: Wikimedia Commons)
På 1960-tallet videreutviklet amerikaneren George Price de matematiske teoriene for evolusjon. Han ville vise hvordan evolusjonsspillet ikke bare virker gjennom enkeltorganismer.
Annonse
Hvis forholdene ligger til rette, kan spillerne slå seg sammen. Seleksjonen, utvelgelsen av hvilke arveegenskaper som skal leve videre, kan fungere også på gruppenivå.
Ødelagt av altruisme
Dette baner veien for gener som fremmer altruisme. Gener er selviske på vegne av gruppen, ikke individet.
George Price fikk et tragisk liv. Oppslukt av sine egne modeller for altruisme ofret han seg for tilfeldig godhet mot fremmede.
Han inviterte uteliggere hjem, og opplevde hvordan de rundstjal ham. Til slutt sank han ned i depresjon, og tok livet sitt.
Autoritær ideologi
Tilsynelatende motbeviste Price teoriene med sitt eget liv. Han - en evnerik tenker - lot sine egne gener gå til grunne for en gruppe som utnyttet ham.
Men evolusjonens altruisme har lite til felles med edle personlige dyder. Den ligner mer på autoritære politiske ideologier eller livet i en maurtue.
Gruppen betyr alt, individet intet. Brikker kan ofres for å vinne spillet.
Gruppeseleksjon har intet med etikk å gjøre. Price tenkte og gjorde feil. Eller - gjorde han?
Utvide perspektivet
Fire år før han døde, hadde Price en religiøs opplevelse, og ble troende. Hadde livssynet noe med evolusjonsteoriene hans å gjøre?
Annonse
Kontrasten er stor til de som fortsatt kritiserer idéene om gruppeseleksjon, i fremste rekke ateisten Richard Dawkins.
Jeg tror motsigelsen kan løses ved å utvide perspektivet. For er det nå så sikkert at evolusjonen begrenser seg til seleksjon av gener, individuelt eller på gruppenivå?
Spillet, ikke brikkene
Kanskje er det ikke genene i seg selv som er viktige. DNA er som brikkene i evolusjonsspillet. Men brikkene kan skiftes ut. To skipbrudne kunne i prinsippet spilt sjakk med småsteiner på en øde strand.
Det er spillet og spillerne, ikke brikkene, som er viktig. Honoré Daumier: Sjakkspillerne, oljemaleri, 1863. (Foto: (Bilde: Wikimedia Commons))
Hvem - eller hva - spiller med DNA-brikkene? Hvilke andre brikker kan brukes i tilsvarende spill?
Richard Dawkins har gitt ett svar, med sin teori om memer, tankegener som formerer seg på et næringssubstrat av kommunikasjon i menneskekulturens petriskål. Andre modeller beskriver evolusjonen til sosiale systemer.
Vi kan spekulere enda videre. Hvis DNA ble sett som atomene i livets evolusjon, kan det tilsvarende tenkes at de fysiske atomene deltar i en annen evolusjon, drevet fram av ennå uoppdagede selvbeskrivende tilbakekoblingsmekanismer, selfies på kvantenivå?
Den fysiske avbildningen - selfiet som gjør evolusjon mulig - er ikke viktig alene. Den er som selvportrettet av van Gogh på månens bakside. Den må tas i bruk. Det må diktes mening inn i avbildningen.
Samspillet, ikke spillet
Hvis vi så kombinerer idéen om at evolusjonsprinsippet kan frikobles fra DNA eller andre bestemte fysiske plattformer, med idéen om at evolusjonen ikke bare er et spill, men et større samspill som er mer enn summen av spillereglene, hva får vi da?
Den amerikanske matematikeren og evolusjonsbiologen Joshua Mitteldorf skildrer ett aspekt av denne tankegangen i to innlegg på sin blogg.
Han lanserer evolusjon på metanivå, gjennom begrepet evolution of evolvability - evolusjon av hva evolusjonen kan frambringe, utvikling av utviklingen.
Annonse
- Måten evolusjonen virker på, er ikke slik vi naivt forestilte oss den tidlig i det tjuende århundre. Evolusjonens egen dynamikk har utviklet seg til å bli langt mer sofistisert og subtil, skriver Mitteldorf.
Glimt av mening
Kanskje er det ennå mange nivåer av evolusjon som vi ennå ikke kan se? Kan noen av disse nivåene være det intense glimtet av nærvær og mening i en religiøs opplevelse, slik blant andre George Price opplevde det i 1970?
Kanskje var ikke livet og døden til George Price bare tragisk. Sett i et perspektiv vi ennå bare unntaksvis skimter, og kanskje aldri vil forstå fullt ut, kan mening hvelve seg over tilsynelatende meningsløshet.
Det er også den ultimate trøst. Genene er ikke først og fremst selviske. De er selfiske.
Lenker:
Disse to blogginnleggene har inspirert kommentaren:
