I denne kommentarspalten flyr forskning.nos journalist Arnfinn Christensen lavt under nyhetsradaren og kretser over grenselandet mellom naturvitenskap og filosofi.
Lørdag 14. desember i år landet et ubemannet romskip igjen på månen. Da var det gått 41 år siden Eugene Cernan og geologen Harrison Schmitt hakket stein i Taurus-Littrowdalen, og 37 år siden forrige ubemannede myklanding, med den sovjetiske månefartøyet Luna 24.
Den kinesiske månesonden Chang´e 3 landsatte den lille månebilen Yutu. Den skal kjøre rundt i minst tre måneder, samle stein og ta bilder.
Men Yutu har også en bakkeradar, som ifølge den britiske forskeren Ian Crawford er det viktigste instrumentet til månebilen.
I en kommentar på nettstedet Space.com 14. desember refereres det hvorfor: Radaren kan kartlegge månegrunnen med tanke på gruvedrift.
Nytt månekappløp
En av de to siste som forlot månen, geologen Harrison Schmitt, har lenge ivret for det samme.
- Det er ingen hemmelighet at Kina er interessert i helium-3 til fusjonskraft, sier han ifølge Space.com.
Aner vi konturene av et nytt romkappløp mot månen, denne gangen drevet av mer næringsvett enn den kalde krigens prestisjejag mellom USA og Sovjet? Og kanskje med en annen vinner?
Selve størrelsen på moderskipet Chang´e 3 viser at den er bygget for større oppgaver enn å landsette den lille månebilen Yutu, kommenterer forskeren Paul Spudis fra Lunar and Planetary Institute i Houston til Space.com.
- Det er tydelig at de (kineserne) har andre nyttelaster på vent. Akkurat hva, gjenstår å se, fortsetter Spudis.
Helium-3
Geologen og månefareren Harrison Schmitt skrev allerede i 2004 en artikkel om helium-3 i tidsskriftet Popular Mechanics.
Han beskriver hvordan han hentet opp en spade med månestein fra Camelot-krateret i 1972. Først 13 år seinere oppdaget forskere at denne og andre måneprøver inneholdt mange ganger så mye helium-3 som stein på jorda.
Hvorfor denne forskjellen? Helium-3 er en variant av edelgassen helium. Den dannes vanlig helium slynges ut fra sola mot planetene, og kolliderer med raske atomkjerner fra kosmisk stråling.
Helium-3 stanses av magnetfeltet og atmosfæren rundt jorda. Månen har verken sterkt nok magnetfelt eller tykk nok atmosfære til å stanse partiklene. Derfor har helium-3 samlet seg opp i månesteinen gjennom milliarder av år.
Bedre fusjonskraft
En av menneskets store teknologiske drømmer er ubegrenset, ren energi ut fra de samme kjerneprosessene som får sola til å lyse.
Annonse
Fusjonskraftverket ITER i Cadarache, sør i Frankrike, skal stå ferdig i 2020. Det er ett av de dyreste eksperimentene mennesker har laget, og det er usikkert om teknologien vil innfri løftene.
Noe av problemet er at ITER vil hente ut energien som oppstår når stoffene tritium og deuterium smelter sammen. Disse reaksjonene vil sende ut en skur av nøytroner, som kan ødelegge materialene i reaktoren og lage radioaktivitet.
Helium-3 er mye bedre egnet. Ifølge Harrison Schmitt vil det være mulig å redusere den skadelige nøytronstrålingen.
Elektrisk energi kan også hentes direkte ut av prosessene uten å gå veien om å sende oppvarmet gass eller væske gjennom turbiner, som i et varmekraftverk. Dermed øker også effektiviteten kraftig.
Sjeldne jordarter
Månegruver kan også hente ut grunnstoffer som kalles sjeldne jordarter. Disse stoffene er viktige for produksjon av blant annet batterier, solpaneler, datakomponenter og i kjemiske prosesser.
Framtidas månebaser kan bli lagt nær en av månens poler, der det er frosset vann i dype kratre hvor sola aldri skinner. Ved månens poler står jordkloden lavt over horisonten. (Foto: (Illustrasjon: NASA/www.colourbox.no))
Kina har i dag nærmest monopol på disse sjeldne jordartene. Derfor har NASAs tenketank for utnyttelse av ressurser i solsystemet, Solar System Exploration Research (SERVI) stilt spørsmålet: Er sjeldne jordarter på månen viktige for vår nasjonale sikkerhet?
Gruver på månen kan bli motoren som driver menneskene tilbake til vår naboklode. Og nettopp fordi månen er så forskjellig fra jorda, kan den utfylle livskårene på jorda og innfri menneskenes framtidige lengsel etter å utvikle samfunn og teknologi videre.
Som skapt for industri
Den lave tyngdekraften og mangelen på atmosfære er som skapt for industri. Bygninger kan bygges høyere og spinklere når vekten ikke tynger og verken vind, tele eller rust bryter ned.
I den lave tyngdekraften kan også produktene sendes tilbake til jorda med elektromagnetiske katapulter, drevet av solenergi eller kjernekraft.
Annonse
Månen er også stedet hvor ordet miljøvern mister sin mening. Her er ingen følsomme økosystemer som kan ødelegges. Kloden er alt en forlatt slagmark, et kraterarret monument over blind kosmisk destruksjon.
Vi trenger månen
Da Harrison Schmitt så tilbake mot jorda fra Apollo 17 i 1972, så han kloden vår slik vi virkelig trenger å se den: en paradisets hage.
Han så også månen, en klode som har ventet på oss i over tre milliarder år, en klode skapt for våre maskiner, våre skitne teknologiske drømmer som nå truer med å kvele både oss selv og planeten vi kommer fra.
Månen er virkelig som skapt for oss. Vi trenger månen, slik utvandrerne trengte grenselandet i Det ville vesten.
De reiste ut for å skaffe nytt levebrød. Men på farefull ferd over fjell og prærie skapte de også nye legender, som fortsatt lever i nostalgiske westernfilmer.
Den falne astronauten
Hvilke legender vil skapes i skjerpersamfunnene på månen? Hva vil skje med kulturen vår når de første barna fødes i utposter på øde månesletter, og de dikter sine første eventyr?
Et lite svar ligger allerede i det tørre månestøvet på lavasletta med det misvisende navnet Mare Imbrium, regnhavet.
Skulpturen Fallen Astronaut er det første og eneste kunstverket som hittil finnes på månen.
Det ble laget av den belgiske kunstneren Paul Van Hoeydonck, og varsomt lagt ned av astronauten David Scott den 1. august 1971.
Skulpturen er en stilisert menneskefigur i aluminium. Bak skulpturen står en minneplakett med navnene til døde astronauter.
Annonse
Fallen Astronaut, fotografert av Harrison Schmitt rett etter at den ble lagt ned i Hadleyrillen i Mare Imbrium 1. august 1971, under måneferden Apollo 15. (Foto: Harrison Schmitt, NASA)
Død og nytt liv
En artikkel på nettstedet Slate forteller den bisarre historien om Hoeydonck og hans konflikter med Scott, som ville skjule både kunstverk og kunstner mest mulig for offentligheten.
Fallen Astronaut blir neppe det siste kunstverket på månen. Listen over døde astronauter vil også bli mye, mye lengre enn på minneplaketten, når den nye interplanetariske prærien åpnes opp.
Men selv om noen vil forulykke, vil enda flere få nytt liv på den døde kloden.
Motpoler
Og egentlig er ikke månen en måne. Den er såpass jevnstor med jorda at astronomene beskriver jorda og månen som et dobbeltplanetsystem.
Men Gaia og Luna er mer enn en dobbeltplanet. De to klodene er motpoler, som skapt for mennesker på hver sin måte.
Gaia er mild, våt og frodig. Luna er streng, tørr og død. På merkelig vis speiler Gaia og Luna et viktig menneskelig dilemma - konflikten mellom kreativt kaos og disiplinerende orden.
Kanskje bærer denne konflikten også i seg kimen til syntese, et neste trinn på menneskets lange utvikligsstige fra dyr til noe mer enn dyr.
