Kvinner som utsettes for vold under svangerskapet opplever at de stilles overfor vanskelige eksistensielle valg, og de er usikre på egne følelser og muligheter.
Konkret føler de ulike smerter i kroppen, uforutsigbarhet, de opplever at de mister seg selv, de er ensomme, samtidig som graviditeten fører til en forandring.
Doktorgradsstipendiat Kristin Engnes ved Sahlgrenska Akademiet ved Gøteborg Universitet og ansatt ved Høgskolen i Vestfold har sammen med sine veiledere presentert resultatet av en undersøkelse der de har dybdeintervjuet fem gravide norske kvinner.
De eksistensielle valgene består i at kvinnene stiller spørsmål ved sin egen eksistens, meningen med livet, i tillegg til ansvar for seg selv og andre. Disse eksistensielle valgene handler om kvinnens liv, både før og under svangerskapet.
De er også usikre på sine egne følelser, selvoppfatning og muligheter. De har motstridende følelser for andre, og er usikre på hvordan de skal forholde seg. En framtid med barn ses som mulighet for en eksistensielt ny tilværelse.
Leve med uforutsigbarhet
Kvinnene forskerne snakket med opplevde sin situasjon som veldig kompleks og selvmotsigende. Volden kunne komme uten noe varsel, eller som resultat av en langvarig spenning. Ikke minst det at hun aldri visste hva som utløste volden gjorde situasjonen dramatisk og truende.
I sin tur fører dette til at man lever i en stadig alarmberedskap.
«Må alltid være tre skritt foran ham og hva han kan komme til å gjøre, så jeg ser meg stadig rundt for å se om han er i nærheten,» forklarer en av kvinnene i undersøkelsen.
- Denne manglende forutsigbarheten skaper også et behov hos kvinnene for å forstå hva som er skjedd, sier Engnes.
- De vil ha kontroll over situasjonen ved å forstå konteksten og meningen, men dette er vanskelig fordi mennene ofte rømmer fra situasjonen etter å ha vært voldelige. Den vanligste forklaringen kvinnene får av mennene er at alt svartnet og at de ikke husker noen ting.
En annen side ved denne uforutsigbarheten er at mennene etter voldsutbruddet ofte uttrykker anger og fortvilelse, kommer med intense kjærlighetserklæringer - som kvinnen aksepterer. De har tross alt valgt hverandre. Den aggressive siden hos mannen er «egentlig ikke ham». De som har forlatt mannen sin, har ikke lenger denne holdningen og dette håpet.
Volden lever i koppen
Kvinnene forteller hvordan den volden de opplever sitter i kroppen i form av stress, frykt, muskelsmerter, pustevansker og sensoriske forstyrrelser.
«Jeg må bare ut. Jeg får ikke puste. Det er som å ha migrene og hodepine. Det eneste du tenker på er å bli kvitt den,» som en av dem sier.
- Kvinnene opplevde at kroppen var fysisk utmattet og maktesløs samtidig som selvfølelsen forsvant, fortsetter Engnes.
- Samtidig opplever kvinnene at fosteret har en egen kropp samtidig som det er en del av kvinnenes kropp. De opplever at fosteret reagerer når mor utsettes for vold, de opplevde endringer i fosterets bevegelser, og at fosteret da sparket ekstra hardt. Disse kroppslige erfaringene påvirker kvinnenes tanker om ansvar og valg i forhold til mulighet for endring av livssituasjon.
En annen side ved dette forholdet var at mannens kropp oppleves som voldelig og truende. Den vokser, fyller hele rommet mens hennes egen kropp skrumper ned i fosterstilling og ønsker å forsvinne.
Denne volden fortsetter å leve i kroppen hos disse kvinnene selv om det kan være lenge siden de ble skilt fra den voldelige partneren.
Annonse
Miste seg selv
Kvinnene i undersøkelsen opplever at de blir ydmyket, de blir nedverdiget, de får kjeft, sårende bemerkninger og på ulike måter blir de dummet ut. Flere hadde prøvd å protestere, men opplevde at dette bare økte mannens aggresjon. Den beste måten å unngå konfrontasjoner på var derfor å trekke seg inn i seg selv, beholde roen, unngå å provosere.
- De opplevde også at det var vanskelig å få en oversikt over sin egen situasjon, vanskelig å fatte sine egne beslutninger og å forstå seg selv i den situasjonen de befant seg i.
- De kjemper imot ved å nekte å betrakte seg selv som voldsoffer, selv om de hadde blitt utsatt for vold. De mente at ofre var kvinner som ikke lenger klarte å mestre sitt eget liv, at en offerrolle påvirker selvbildet og gjør kvinner ute av stand til å foreta seg noe. Kvinnene ønsker å være deltagende i eget liv, sier Engnes.
Kampen for ikke å miste seg selv fortsatte lenge etter at kvinnene var ute av det voldelige forholdet. De mente de fortsatt hadde evner og ferdigheter, motivering og vilje til å gå videre i livet.
Føle seg ensom
Det å bli utsatt for vold fører i sin tur til at man føler seg ensom, viser undersøkelsen. En av kvinnene forteller:
«Plutselig var det ikke OK lenger (at jeg møtte vennene mine). Noen ganger ble han sint, noe som gjorde ting veldig ubehagelig, og han kunne være sint lenge, så for å ha det litt fredelig bryter du med venner og slutter å gjøre sosiale greier. I begynnelsen er det hyggelig, for du tar det nesten som et komplement at det er hyggeligere å være sammen med deg.»
- Noen av kvinnene forsøkte å dele sine erfaringer med andre og opplevde at venninner som ikke selv hadde opplevd mannen voldelig viste lite forståelse, forklarer Engnes videre.
- Venninner som hadde opplevd mannen voldelig kunne på den annen side ikke forstå at hun ble værende i forholdet.
- Det å bli utsatt for vold kan også resultere i en skamfølelse som i seg selv skaper avstand til venner. Kvinnene kunne bli værende hos den voldelige mannen ut fra en form for lojalitet til barnet og til partneren, sier forskeren.
Svangerskapet som mulighet for forandring
Annonse
Med graviditeten kom for flere av kvinnene håpet om at fokus nå skulle skifte fra konflikter og overgrep til noe nytt og spennende: de to som par skulle jo bli foreldre. Men samtidig ligger engstelsen der. De var bekymret for barnet og dets helse, som resultat av det stresset og den frykten som de følte de utsatte barnet for.
- Kvinnene gledet seg over svangerskapet, de gledet seg til å bli mor, selv om de var seg meget bevisst ansvaret for barnets liv og helse. Fokus for kvinnene gjennom svangerskapet skiftet fra å dekke mannens behov til å tenke mer og mer på det kommende barnets behov.
- Kvinnene uttrykte at ansvaret de følte for å beskytte barnet kunne gjøre at de måtte velge å bryte ut av forholdet, men likevel var de usikre på om de ville klare det, avslutter Engnes.
