Om samlivet ender og det er barn involvert, kan bruddet bli en veldig vanskelig prosess. Noen ganger går en skilsmisse så galt at rettsvesenet må involveres.

Skjer det, må foreldrene til minst én og kanskje flere timers mekling. Det er en ordning der en uavhengig tredjepart deltar på forhandlingsmøter med foreldrene, og hjelper dem med å selv komme til en løsning alle er fornøyde med.

Men er det alltid et godt mål?

– Norsk mekling forsøker som regel å være konfliktdempende, og da kan det hende at reelle problemer som vold og rusmisbruk ikke kommer opp i lyset. Det er verken til foreldrenes eller barnas beste, sier Anna Nylund.

Hun er postdoktor ved juridisk fakultet ved Universitetet i Tromsø. I en ny studie har hun gått gjennom lovtekstene som regulerer meklingsordningen i Norge, og sammenlignet det norske systemet med blant annet USA og Australia.

Hun mener det er store rom for forbedring i dagens ordning.

Usynlige herskesignaler

Meklingsordingen i Norge er relativt ny, og det var først i 2004 at vi fikk regler for hvordan ordningen skal fungere. Meklingen ligger under domstolene, og er et alternativ til rettssak mellom foreldrene.

– Tanken er at en nøytral tredjeperson kommer inn i en konflikt og hjelper partene med å forhandle. Oppgaven er altså ikke å avgjøre i en tvist, men heller å hjelpe til i analyser, i å se mulige løsninger, forklarer Nylund.

– Men for at dette skal fungere, trenger du at to forutsetninger er på plass: Foreldrene må evne å se hva som er til barnets beste, og de må være i stand til å forhandle. Det siste er ikke tilfellet dersom det er en veldig maktubalanse i forholdet mellom dem.

Det kan for eksempel være i situasjoner der den ene parten utøver fysisk eller psykisk vold mot partneren.

– Det kan være usynlige signaler som den sakkyndige ikke plukker opp. Da kan løsningen bli dårlig, særlig for barnet, sier Nylund.

Foreldre skal selv løse

– Det er jo selvsagt bra at mekling kan dempe konflikten mellom foreldrene, men det kan altså hindre at reelle problemer tas opp. Dessuten kan det være mer hverdagslige problemer som skyves under en stol dersom mekleren legger opp til at alle skal bli enige, mener Nylund.

Det kan for eksempel skje dersom mor bor i Tromsø og far bor i Oslo, og en av partene ønsker å dele tiden med toåringen helt 50/50.

Det er ikke nødvendigvis den beste løsningen for en liten pjokk eller pike å fly Oslo-Tromsø to ganger i uka.

Nylund peker dessuten på svakheter ved hvordan tredjeparten brukes i den norske meklingsordningen:

– Tredjeparten er ikke bare mekler, men han eller hun kan også tre inn som sakkyndig. Det vil si at han eller hun skal mekle, men om foreldrene ikke kommer frem til en avtale, så er det den samme personen som skriver en innstilling til domstolen om hva som bør skje videre, forteller hun.

– Det jeg har sett, er at den dobbeltrollen gjør det lett for foreldrene å gi opp – de tenker at de ikke klarer å løse dette selv, og lar den sakkyndige ta over. Men målet er at foreldrene selv skal løse konflikten, det er jo de som er ekspertene på sin egen familie.

Trenger tidligere sortering

Nylund har sett til USA, Australia og Canada, der mekling har vært et tilbud til familier i oppløsning siden 70-tallet. Hun mener vi burde ta flere lærdommer derfra.

– Vi trenger å finne ut av hvilke familier som har et lavere konfliktnivå, og som derfor kan være tjent med mekling – i motsetning til de som kanskje vil ha best av å få sin sak opp for en domstol direkte. Om vi klarer å kartlegge hvem som trenger hva, kan vi også komme til bedre løsninger kjappere, tror Nylund.

Ifølge Nylund bør man passe på at foreldrene får mulighet til å få veiledning også før de eventuelt tar samlivsbruddet helt opp til en domstol.

– I flere delstater i USA fyller begge parter inn en blankett med spørsmål om familien, og ut ifra svarene kan man forsøke å sortere familiene etter hva slags hjelp de trenger. Der kalles for eksempel familier der vold nevnes på skjemaet automatisk inn til et videre intervju med en terapeut, forteller hun.

– Problemet slik det er nå er at loven i Norge er uklar på hva mekling kan og skal være. Noen tilbyr god veiledning før meklingen, andre ikke, noen meklere er spesialutdannet til jobben, andre ikke. Det mangler rett og slett en helhetlig praksis.

––-

Anna Nylunds artikkel «Barnefordelingssaker og “familier med høyt konfliktnivå”» er til publisering i Tidskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål.