Å snakke om seksuelle overgrep er tøft, og enda tøffere når man snakker med helsepersonell fra en ukjent kultur.

Forskning på afrikanske kvinners møte med psykisk helsevern i Norge avdekker forskjeller i oppfatning av hva som utgjør overgrep, hvor mye man bør snakke om det, og hvordan det skal takles.

- I møte med psykisk helsevern kan det være noen faktorer som kan være ekstra utfordrende for afrikanske kvinner som har vært utsatt for seksuelle overgrep, i forhold til norske kvinner, skriver Kristin Augenie Randi Trane i en artikkel i Tidsskrift for psykisk helsearbeid.

Forskning på seksuelle overgrep

Trane er faglig veileder ved Senter mot Incest og seksuelle overgrep Sør-Trøndelag (SMISO-ST). Hun har samlet en litteraturoversikt over norsk og internasjonal forskning på seksuelle overgrep.

Trane har også gjennomført samtaler med seks afrikanske kvinner, samt informasjonsmøter for innvandrerkvinner hvor det har vært kvinner av afrikansk opprinnelse til stede.

Ansatte innen psykisk helsevern vil med stor sannsynlighet møte afrikanske kvinner utsatt for seksuelle overgrep. Ifølge statistikk fra landets sentre mot incest og seksuelle overgrep har rundt 70 prosent av de som hadde benyttet seg av sentrenes tilbud også vært i kontakt med psykisk helsevern.

En annen undersøkelse viser samtidig at flyktninger har en økt risiko for å utvikle psykiske lidelser.

Påvirkes av flere faktorer

- Afrikanske kvinners tilbøyelighet til å fortelle ansatte i psykisk helsevern om seksuelle overgrep vil påvirkes av flere faktorer - som deres egen definering av det de har opplevd, opplevelse av egen verdi, skyld, skam og kvinnenes tanker om hvordan vi vil møte dem, skriver Trane.

Å fortelle andre om seksuelle overgrep er vanskelig av flere grunner – inkludert skamfølelse, en følelse av illojalitet, frykt for ikke å bli trodd eller vegring mot å ødelegge andres liv.

Forskning viser at det i gjennomsnitt tar 17 år før norske kvinner forteller andre om seksuelle overgrep. For kvinner av afrikansk opprinnelse kan det i tillegg være flere kulturelle barrierer mot å dele hva de har opplevd.

Tvangsekteskap og brudepris

For eksempel kan skikken med tvangsekteskap, der ofte svært unge jenter blir giftet bort til eldre menn, virke inn på kvinners opplevelse av hva seksuelle overgrep er – de kan ha vanskelig for å anse tvangssex innenfor ekteskapet som voldtekt.

Skikken med å betale brudepris - en viktig del av giftemål i Uganda – kan føre til at kvinner utsatt for seksuelle overgrep helt konkret føler seg mindre verdt enn andre.

Det kan gjøre det svært vanskelig å fortelle andre om seksuelle overgrep, fordi det gir en ekstra sterk opplevelse av skam og mindreverd.

Følelsen av skam rundt voldtekt kan være utbredt i kulturen – i noen områder blir kvinner som har blitt voldtatt forvist av sin mann og familie. I land som Somalia, Burundi og Zimbabwe er det ikke uvanlig at kvinnen blir giftet bort til overgriperen etter en voldtekt.

Kjønnslemlestelse i 26 land

Flertallet av kvinnene som hadde vært utsatt for kjønnslemlestelse – en skikk som praktiseres i 26 afrikanske land – ville ikke definere dette som et seksuelt overgrep, og kunne reagere negativt på at de fremstilles som “ødelagte”.

En annen faktor er myter som for eksempel jomfrusexmyten, der samleie med en jomfru skal kunne kurere en mann for HIV eller AIDS.

Kvinner som blir utsatt for overgrep i sammenheng med en slik renselse vil kunne ha en annen oppfatning av hvorvidt dette var et overgrep.

Skadelig å sørge eller snakke om overgrep

I flere afrikanske områder blir det å snakke om vonde opplevelser sett på som unødvendig eller direkte skadelig.

Aktiv glemming er et ofte brukt kulturelt middel i Mosambik og Etiopia for å takle vanskelige opplevelser.

I noen afrikanske religioner er sorg i seg selv ansett som galt – å prøve å holde fast på noe som er Guds eiendom.

Man må i stedet være takknemlig for hva man har, ellers kan man provosere Gud til å fjerne sin beskyttelse.

Like stort behov blant afrikanske kvinner

- I møte med psykisk helsevern kan det være noen faktorer som kan være ekstra utfordrende for afrikanske kvinner som har vært utsatt for seksuelle overgrep, i forhold til norske kvinner.

- Det viktigste er likevel at vi først og fremst er opptatt av at vi mennesker har større likheter enn forskjeller, understreker Trane.

I sitt arbeid med kvinner utsatt for seksuelle overgrep har hun møtt mange som formidlet at de skulle ønske fagpersoner innen psykisk helsevern oftere hadde våget å ta opp temaet seksuelle overgrep med dem.

- Jeg tror kvinner fra afrikanske områder har like stort behov for dette som norske kvinner, men det å fortelle kan være vanskeligere for noen av dem. Vi må huske å se disse kvinnene og møte dem ut fra den enkeltes behov, slutter hun.

Oversatt fra sciencenordic.com

Referanse:

Kristin Augeni Randi Trane, Det er så godt å snakke med deg, men hva kan du gjøre for meg? - Noen sentrale faktorer i møte med afrikanske kvinner utsatt for seksuelle overgrep, Tidsskrift for psykisk helsearbeid, nr 1, 2013