– Å lukte vondt er sosialt tabubelagt. Pasienter opplever det å ha vond lukt som pinlig, skamfullt og smertefullt, forteller helseforsker Grete Breievne ved Universitetet i Sørøst-Norge. 

Breievne intervjuet elleve pasienter om deres erfaringer med problemer knyttet til egen lukt.

Pasientene ønsker å snakke om lukt og få en anerkjennelse av at det er et problem. Ingen kunne huske at helsepersonell hadde tatt initiativ til å snakke med dem dette.

Taushet øker opplevelsen av skam og stigma

Forskeren mener at vi derfor må finne måter å snakke om lukt på som fungerer godt for både pasient og pleiepersonell. 

Et godt utgangspunkt er å finne ut hvilket språk pasientene selv bruker om sin egen lukt. 

Sammen med professor i helsehumaniora Oddgeir Synnes fra VID vitenskapelige høgskole har Breievne forsket på hvordan pasienter uttrykker seg når de snakker om sin lukt.

Alle personene som ble intervjuet, fortalte at de opplevde vond lukt som tabubelagt og at de sjelden snakket om det med venner og pårørende. At vi ikke snakker om dette, er for mange med å forsterke problemene.

Vanlig med banneord

Pasientene brukte et ganske billedlig språk når de snakket om lukt. De mest brukte bildene var knyttet til kroppslige avfallsprodukter, hygiene og spredning i rom. 

De brukte sjelden omskrivende og formildende uttrykk. Banneord som jævlig og satan ble ofte brukt for å forsterke.

Breievne og Synnes deler bruken av ord inn i tre kategorier:

• Kroppens avfallsprodukter: Lukten ble ofte sammenlignet med avføring og urin. Andre sammenlignet lukten med kloakk eller gjødsel.
• Dårlig hygiene: Lukten ble også sammenlignet med personer som ikke har god hygiene, som «lukten av lasaroner».
• Råtning og død: Noen sammenlignet lukten med råtten fisk eller råtningsprosesser. Uttrykket «død og fordervelse» ble ofte brukt.

Lukten invaderer

Pasientene brukte bilder for å beskrive hvordan luktene invaderte både kroppen og hjemmet deres: 

«Den setter seg ned overalt, i nesa, i hele leiligheten, i gardinene, i klær og sengetøy. Du blir ikke kvitt den». 

Luktene fratok dem kontroll og mulighet til å distansere seg fra situasjonen. Den vonde lukten ble for mange en konstant påminnelse om sykdommen. Et gripende eksempel var pasienten som sa: 

«Den vonde lukten minner meg om det ekle og forferdelige som er meg».

I språkteorien kalles slike talemåter for pars pro toto, der ett aspekt eller én del blir representativ for helheten. Her ble den dårlige lukten assosiert med hele personen.

Skammen blir ikke sett

Studien viser at pasienten bruker ord som er kulturelt og sosialt frastøtende. At pasienten lider på grunn av dette, kan være vanskelig å oppdage for sykepleiere. 

For sykepleiere er det helt vanlig å håndtere kroppslige utslipp og urenhet. At pasienten har det vondt når de sammenligner lukten sin med urin og avføring, kan derfor bli oversett.

Helsepersonell tenker også at pasientene kan oppfatte det som krenkende å snakke om lukt. Mange unngår derfor å spørre pasientene hvordan det er å ha en sykdom som medfører lukt.

Begge forhold innebærer en fare for at den skammen som ordene uttrykker, ikke blir sett. Det forsterker pasientens lidelse og reduserer muligheten til å få hjelp.

Vi trenger et fagspråk for vond lukt

Språket pasientene brukte, viser hvor ødeleggende vond lukt var for livene deres. Det påvirket deres sosiale relasjoner, frihet, selvstendighet og verdighet. Det er viktig å finne et fagspråk som gjør det mulig å snakke om lukt uten å forsterke pasientenes følelse av avsky fra seg selv og andre.

På mange områder i livet finnes det et svært godt utviklet språk for ulike typer lukter. Tenk bare på vinbransjen og parfymeindustrien, trekker Breievne fram:

– For vond lukt finnes det ikke noe kulturelt akseptert eller profesjonelt språk. Lukt og luktproblematikk er også sjelden inkludert i kartleggingsskjema som helsepersonell bruker i møte med pasienter.

Breievne og Synnes håper at deres undersøkelse kan bidra til å utvikle et fagspråk for helsepersonell:

– Vi anbefaler sykepleiere å snakke med pasientene om deres erfaringer og legge merke til ordene de bruker. Samtaler om hva ordene betyr, kan være frigjørende og styrkende, selv om ordene ikke er sosial aksepterte.

De oppfordrer også til at det forskes mer på språket helsepersonell bruker når de snakker med pasienter om lukt.

Vi bør ha faglige diskusjoner og øvelser om hvordan vi håndterer vond lukt. Lukt bør også inngå som tema i sykepleieres vurderingsskjema. Det siste vil i seg selv bidra til å utvikle et helsefaglig språk om lukt, mener de.

Referanse:

Breievne Grete og Synnes Oddgeir: Malodour, metaphors, and communication: a linguistic analysis of patients’ expressions on living with unpleasant smells. Nordisk sygeplejeforskning, 2024. (Sammendrag) Doi.org/10.18261/nsf.14.4.

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Sørøst-Norge

Universitetet i Sørøst-Norge er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra USN:

• 

  Hva skal til for at innsatte i norske fengsel kan få bedre helse?

• 

  Ny forskning kan bidra til tidligere oppdagelse av bukspyttkjertel­kreft

• 

  12 råd for ein god skule

• 

  Med VR-briller kan du være turist uten å reise

• 

  Forsker: – Drammen har fått det til

• 

  Hva er forskjellen på å fortelle barna om Rampenissen og Jesus?

Les flere saker fra Universitetet i Sørøst-Norge her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER