Forskning redder håndballknær

Antallet korsbåndskader i norsk kvinnehåndball er halvert siden 1998. For landslagsspiller Karoline Dyhre Breivang har det forebyggende arbeidet vært avgjørende for karrieren.

Publisert

Kvinnelige håndballspillere har historisk sett vært mest utsatt for korsbåndskader blant norske idrettsutøvere. Men de siste ti årene er skadeomfanget blitt halvert. Omfattende forskning har resultert i enkle tiltak med stor effekt.

– Jeg er nøye på å trene balanse-, styrke- og kne over tå-øvelser flere ganger i uken. Jeg tror ikke jeg kunne holdt meg på det nivået hvis jeg ikke hadde kjørt knetrening ukentlig, sier landslagsspiller Karoline Dyhre Breivang.

Hun en av mange som aktivt bruker øvelsene som forskere ved Senter for idrettsskadeforskning på Norges idrettshøgskole (NIH) har utviklet. Breivang har hatt to korsbåndskader selv, og ser tydelig behovet for forebyggende arbeid.

– En korsbåndskade truer karrieren. Selv om operasjonene har blitt veldig gode, tar det veldig lang tid å bli frisk. Å trene forebyggende er derfor helt avgjørende, både før og etter en eventuell skade, sier hun.

Skadet korsbåndet – ble forsker

NIH-forsker Grethe Myklebust er selv tidligere landslagsspiller. Som så mange andre endte hennes karriere med en korsbåndskade. Hun jobbet deretter flere år som fysioterapeut for landslaget, og observerte spillernes skader fra den siden.

Både skadeomfanget og engasjementet var stort. Etter hvert ble det både master- og doktorgrad på NIH, og siden 1998 har hun ledet arbeidet med registrering og forebygging av korsbåndskader.

– Kort sagt har vi sett grundig på hvordan skadene oppstår. Vi fant blant annet ut at kvinner var mye mer utsatt enn menn, og at finte- og landingssituasjoner er mest kritiske.

– Derfor begynte vi et forebyggende arbeid for å bedre knekontrollen i slike situasjoner. Enkelt sagt går det ut på at spillerne unngår de vinklene og vridningene på knærne som belaster korsbåndet mest, forteller hun.

Resultatene etter de første årene var oppløftende. Etter to sesonger med balanse-, styrke- og teknikktrening var samlet antall korsbåndskader redusert med 40 prosent blant lagene i eliteserien, 1.- og 2.-divisjon.

Forebygging er ferskvare

Arbeidet var en del av Myklebusts doktorgradsprosjekt. Da hun hadde fullført sin studie, var det opp til lagene selv å følge opplegget. Men da gikk skadeomfanget til værs igjen.

– Vi fortsatte registreringen og så at lagene i liten grad fulgte opp arbeidet. Forebygging er ferskvare, så dette måtte vi gjøre noe med. Vi var ikke i mål, sier Myklebust.

Resultatet ble informasjonsmateriell og en DVD som ble gitt ut gratis til håndballtrenere, i tillegg til seminarer for trenere og ledere. På den måten ble de minnet om viktigheten av balanse- og styrketrening.

Enkle budskap som «kne over tå» og «land på to ben etter frosk og innhopp» var sentralt.

Innsatsen ga resultater. I sesongen 2005–2006 registrerte forskerne igjen en nedgang i antall skader. Skadeomfanget er halvert siden 1998. I sesongen 2010/2011 ble ett av fire lag rammet av korsbåndskade, mot annethvert lag i sesongen -98/-99.

Ringer til alle trenerne

Myklebust samarbeider med Arnhild Skjølberg, som også er tilknyttet Senter for idrettsskadeforskning. Sammen holder de oversikt over korsbåndskader i norsk kvinnehåndball.

– I fotballen har de fått et sentralt skaderegister for topplagene. Der registreres alle skader, og man kan derfor gjøre analyser av utviklingen over tid. Vi har dessverre ikke noe slikt i håndballen.

Registreringen skjer derfor ved at Myklebust og Skjølberg selv ringer rundt til alle trenerne i eliteserien, første- og andredivisjon.

– Det er fryktelig tidkrevende. Jeg skulle ønske at vi hadde fått  opprettet et sentralt skaderegister. Det ville frigjort mye forskningstid for oss.

Klubbene må ta ansvar

En skulle jo tro at trenere sto i kø for å få nye metoder for å holde spillerne på banen. Men slik er det altså ikke.

– Vi er på rett vei, men det tar fryktelig lang tid å endre hvordan trenere, støtteapparat og spillere tenker. De må endre sine holdninger til forebyggende arbeid. De må forstå at det ikke bare er forebyggende – det er også prestasjonsfremmende!, sier Myklebust engasjert.

Studier av fotball viser nemlig at de lagene som har færrest skader kommer høyest på tabellen. Spillere som spiller godt teknisk, slik at de unngår skadesituasjoner, har naturligvis mer spilletid, men de spiller ofte også bedre.

– Klubbene må ta ansvar. Det er de som ansetter trenerne. Og spillerne må ta ansvar selv, når de når en viss alder. Før det mener jeg foreldrene må på banen. Mange idrettsforeldre er opptatt av hva som skjer på treningen.

– De burde være like opptatt av at barna deres ikke skal pådra seg livsvarige skader, som at de scorer mål, mener Myklebust.

Karoline Dyhre Breivang er helt enig. Hun tror det er veldig forskjellig hvor opptatt håndballspillere er av skadeforebygging.

– Det avhenger nok mye av kulturen i klubben og hvor opptatt treneren er av slikt arbeid. Men det burde ikke være så vanskelig å få det inn i ryggraden! 10-15 minutter tre ganger i uken er absolutt overkommelig. Og det trenger ikke være et ork. Forebyggende trening kan være like gøy som annen trening, sier hun.

Breivang er også opptatt av å få inn forebyggende trening tidlig.

– Jeg prøver i hvert fall å gi tips til unge spillere når jeg har håndballskole eller treninger for yngre spillere, slik at de kan begynne med det så tidlig som mulig.

– Det er jo ikke noe gøy å få en karrieretruende skade i ung alder, når det er håndballspiller man vil bli! Vi ser jo tydelig at det hjelper å ha oppmerksomhet på dette!

Referanse:

Myklebust m.fl.: ACL injury incidence in female handball 10 years after the Norwegian ACL prevention study: important lessons learned, British Journal of Sports Medicine, 12 February 2013, doi: 10.1136/bjsports-2012-091862.