Under VM i alpint i vinter så vi først Lindsey Vonn pådra seg en stygg skade som kommer til å sette henne ut av spill i lang tid. Deretter røk vår egen Kjetil Jansrud fremre korsbånd, og det kostet ham resten av sesongen.

Etterpå har det store spørsmålet vært: Kunne skadene vært unngått?

Mange søker svar. Men få, om noen, går så grundig til verks som doktorgradskandidat Tone Bere ved Norges idrettshøgskole (NiH) og Senter for idrettsskadeforskning.

Denne uken er hun i Lenzerheide og registrerer skader i verdenscupavslutningen.

– Alpint vil alltid være forbundet med risiko. Jeg ønsker på ingen måte å fjerne spenningen. Den er en viktig del av sportens egenart. Men jeg vil gjerne bidra til at vi kan unngå de unødvendige skadene, sier hun.

Og dem mistenker hun at det er en del av. En av tre toppalpinister blir nemlig skadet i løpet av en sesong. I sin forskning har hun konsentrert seg om hva som bidrar til skader i verdenscupen i alpint.

Spesielt har hun utforsket hva som skjer når løpere får korsbåndskader, som er den hyppigste alvorlige skaden i sporten. Ingen har tidligere kartlagt dette i elitealpint.

Ser udramatisk ut

De fleste skader på hode og overkropp skjer når utøverne faller. Men kneskadene som Bere har sett på, skjer gjerne mens utøverne fortsatt kjører på skiene.

– Kjetil Jansruds skade i VM er et typisk eksempel på dette. Det så ikke dramatisk ut, og han så ikke så bekymret ut selv heller, før han forsto at noe var galt i kneet.

– Uten at jeg har analysert den situasjonen nøye, ser det ut som en lignende «slip-catch»-skade, forteller Bere.

• Les også: Hvilken vinteridrett er farligst?

Slip-catch er en av tre skademekanismer hun har etablert. Den oppstår når utøveren får vekten for mye over på innerskien og mister grepet på ytterskien.

Når ytterskien plutselig tar tak igjen, mens utøveren er i ubalanse bakover, er det lett at den skjærer ukontrollert inn mot den andre skien. Da er kneet gjerne i en valgusstilling, også kjent som kalvbeint.

Samtidig skjer en vridning innover av leggen, og da ligger fremre korsbånd tynt an. Ved første øyekast ser det kanskje udramatisk ut, men ved nøye gjennomgang av skadeforløpet i sakte film, ser man tydelig at kneet får en rotasjon det ikke er ment for.

– Å ryke korsbåndet tvers av, gjør ikke spesielt vondt, og en slik skade ser ganske udramatisk ut. Men dette er den vanligste kneskaden blant eliteutøvere, og den kan være alvorlig for både sesongen og karrieren, forteller Bere.

De to andre skademekanismene arbeidet har resultert i, kaller hun «the landing back-weighted» og «the dynamic snowplow».

Den første skjer, som navnet tilsier, når skikjøreren lander på bakskiene etter et hopp med tilnærmet strake knær. Da får man en kompresjon i kneet, samtidig som at leggen presses fremover i forhold til lårbeinet.

Den siste, «the dynamic snowplow», skjer når utøveren går inn i en plogposisjon med skiene, fordi den ene skien går ukontrollert over fra ytterkant til innerkant og skjærer inn.

Oftest løpernes egen feil

Kategoriseringen av de tre skadesituasjonene kom til gjennom analyse av skadesituasjoner på video. Bere engasjerte sju fagpersoner med forskjellig bakgrunn, som først analyserte skadene hver for seg, og fylte ut et skjema.

Deretter sammenlignet de funnene og diskuterte punktene de var uenige om. Sammen kom de fram til konsensus om skadesituasjonene.

– Diskusjonen mellom fagpersonene var veldig nyttig. Og vi endte jo opp med at alle var av samme oppfatning av hva som var skademekanismene i de forskjellige situasjonene, sier Bere.

Videre har hun gjort biomekaniske analyser etter en metode utviklet av NIH-forsker Tron Krosshaug. Gjennom å gjenskape skadesituasjonen i en animasjon, kunne de se akkurat hva som skjer i kneleddet i det korsbåndet ryker.

Men det holder jo ikke å finne ut hvordan skadene skjer. Bere ville også finne ut hvorfor. Derfor ble ni verdenscuptrenere og en tidligere verdenscuputøver hentet inn.

De så på situasjonen i forkant av hver enkelt skade og beskrev faktorer som taktiske valg, utstyr, fart, løypesetting og sikt-, snø- og løypeforhold.

– Analysen viste at dårlige taktiske valg og teknikkfeil hos utøverne ofte var avgjørende faktorer. Vi så også at veldig hard og tørr snø, redusert sikt og løyerelaterte faktorer bidro til skadene, forteller doktorgradsstipendiaten.