Dette er saken:
Stian Lid, forsker ved NIBR, mener norske myndigheter bør ta større ansvar for å utvikle det forebyggende arbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme.
Om lag 100 nordmenn har reist til Syria og sluttet seg til terrororganisasjonen ISIL. Med krig i Midtøsten frykter myndighetene at flere nordmenn radikaliseres.
Risikovurderinger, vurderinger av hvorvidt en person vil være i stand til å utøve ekstremistisk vold eller terror, har blitt et sentralt virkemiddel for å forebygge voldelig ekstremisme. Men metodene som brukes for å gjøre vurderingene, er omstridte.
– Voldelig ekstremisme er en stor samfunnsutfordring. Det er behov for at nasjonale myndigheter tar et langt større ansvar for den ved å videreutvikle det forebyggende arbeidet som gjøres, sier Stian Lid. Han er forsker ved By- og regionforskningsinstituttet NIBR ved OsloMet.
Lid står bak en studie av hvordan myndighetene i de nordiske landene jobber med forebygging av voldelig ekstremisme.
Norge har vært rammet av tre terrorangrep siden 2011. Angrepene mot Pride i 2022 og Al-Noor moskéen i 2019 tok flere liv. 22. juli-angrepet var et av de dødeligste terrorangrepene i Europa.
Men radikaliserte nordmenn rammer ikke bare i Norge. Om lag 100 nordmenn har reist til Syria og sluttet seg til terrororganisasjonen ISIL. De blir neppe de siste. Med krig i Midtøsten frykter myndighetene at flere nordmenn radikaliseres.
– Bør ta ansvar
Sammen med Tina Wilchen Christensen, forsker ved Aarhus universitet i Danmark, har Lid sett nærmere på to hovedtemaer innen forebygging av voldelig ekstremisme:
- Risikovurderinger av radikaliserte personer, utført av politiet og helse- og velferdstjenestene
- Reintegrering av radikaliserte personer i samfunnet
Lid og Christensen har intervjuet eksperter og myndighetspersoner i Danmark, Sverige, Norge og Finland. De konkluderer med at det er et betydelig forbedringspotensial i alle de nordiske landene, særlig knyttet til arbeidet med risikovurderinger av radikaliserte personer.
– Norske myndigheter bør ta et langt større ansvar for å utvikle det forebyggende arbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme, sier Lid.
Mangler aktiv styring
Forebygging har vært på dagsordenen etter 22. juli. Regjeringen har bidratt til å styrke arbeidet.
Radikalisering og risikovurderinger
- Med ekstremisme menes politiske ideologier og bevegelser som mener at det er legitimt å bruke vold for å nå ideologiske mål.
- Med radikalisering menes prosessen med å utvikle ekstreme synspunkter.
- Risikovurderinger av radikaliserte individer har blitt et sentralt virkemiddel for å forebygge voldelig ekstremisme.
- Risikovurderinger består av betydelige metodiske, etiske og praktiske utfordringer, og de gjøres på forskjellige måter i de nordiske landene.
- Strukturerte vurderinger er vurderinger av forhåndsbestemte tematikker eller faktorer. Risikovurderinger som er strukturerte, kan gi tunnelsyn, og miste viktige, uvanlige aspekter ved en sak av syne.
- Ustrukturerte risikovurderinger har ingen plan for hvordan vurderingen skal gjøres, og det kan føre til at vurderinger tas mer «på magefølelsen».
Lid viser blant annet til at regjeringen har finansiert flere forskningsprosjekter. Den har også utviklet veiledningsmateriell, som for eksempel portalen utveier.no og en nasjonal veileder. I tillegg har den etablert en nasjonal mentorutdanning og et nettverk for ansatte som jobber med forebygging.
– Tiltakene har økt kunnskapen og kompetansen i kommunene, helsesektoren og politiet. PST har også fått tildelt flere ressurser og metoder for overvåkning, sier Lid.
Ikke gjort nok
Likevel finner forskerne at det ikke er nok.
– Forebyggingsarbeidet ville fungert langt bedre om myndighetene hadde utøvet mer aktiv styring innen flere viktige områder, sier Lid.
Han viser til at regjeringen har gitt politiet, kommunene og helsetjenestene ansvar for å forebygge radikalisering og voldelige ekstremisme.
– Men nasjonale myndigheter har i begrenset grad hjulpet tjenestene med hvordan de skal utføre oppgavene. De ansatte opplever å ha blitt tildelt et alvorlig ansvar og en svært kompleks og utfordrende oppgave, uten å ha fått en verktøykasse til å utføre oppgavene med, sier Lid.
Han trekker frem et eksempel.
– Ti år etter at politiet opprettet egne radikaliseringskontakter, har de ikke fått instruksjoner eller retningslinjer om hvordan arbeidet skal utføres.
Politiets radikaliseringskontaktordning ble etablert i 2014 som følge av regjeringens handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme. Alle politidistrikter er pålagt å ha minst én radikaliseringskontakt som jobber fulltid med dette oppdraget.
Forskjeller mellom politidistrikter
Konsekvensen av manglende retningslinjer er at arbeidet blir gjort på ulike måter og med varierende kvalitet mellom politidistriktene, ifølge forskerne.
Lokale radikaliseringskontakter opplever det som et tyngende personlig ansvar selv å måtte finne metoder for å utarbeide risikovurderinger.
– Det er et ansvar flere ikke orker å stå i over tid, og som dermed reduserer kvaliteten i arbeidet, sier Lid.
Anbefaler mer struktur
Risikovurderinger, altså vurderinger av hvorvidt en person vil være i stand til å utøve ekstremistisk vold eller terror, har blitt et sentralt virkemiddel for å forebygge voldelig ekstremisme.
Men metodene som brukes for å gjøre vurderingene, er omstridte. Sentralt står spørsmålet om man skal bruke et fast standardoppsett basert på forhåndsdefinerte tema og faktorer eller ikke.
Her er det betydelige forskjeller mellom de nordiske landene. I Norge er ikke metodene for risikovurderinger strukturerte og standardiserte.
– Norske myndigheter har begrenset seg til å gi informasjon om hvordan risikovurderinger kan gjøres. I motsetning til Danmark, hvor myndighetene i langt større grad har standardisert arbeidet og valgt å gi tydelige anbefalinger om hvordan det bør gjøres, sier Lid.
Mer frie risikovurderinger gir i teorien rom for alternative perspektiver og tematikker, mens standardisering kan gi en fare for et tunnelsyn.
Allikevel anbefaler forskerne at det benyttes en form for strukturerte vurderinger også i Norge. De mener det er flere ulemper med manglende standardisering. Det viser resultatene fra Danmark.
Samfunn versus borger
Norsk lov tillater at helse- og velferdstjenester deler opplysninger om personer med politiet, men bare i tilfeller der de vurderer at informasjonen kan forhindre alvorlig kriminalitet, som terror.
Mange praktikere er usikre på hvor strengt loven skal tolkes. Det gjør at praksisen for når de deler informasjon, varierer mye.
– Det reduserer også mulighetene for at politi, helse- og velferdstjenestene sammen kan gjøre risikovurderinger, sier Lid.
Risikovurderingene gjøres derfor hovedsakelig av politiet eller sikkerhetstjenesten.
I Danmark deler myndighetene mer
Det er annerledes i Danmark.
Landet har lover som tillater omfattende deling av informasjon mellom myndigheter. Det har ført til opprettelsen av samarbeidsforumet «Infohus». Her jobber representanter fra ulike sektorer sammen for å vurdere risikoen og behovene til enkeltpersoner.
Mange av dem forskerne intervjuet, opplever det som vellykket.
– De viste til at når ulike myndigheter gjør vurderingene sammen, nyanseres de ulike aktørenes forståelse og tolkning. Det gir en mer helhetlig vurdering av personen, sier Lid.
Den danske tilnærmingen med stor grad av informasjonsdeling og felles vurderinger ser ut til å gi bedre kvalitet på risikovurderingene.
Samtidig betyr det at Danmark legger større vekt på beskyttelse av samfunnet over borgerens personvern, sammenliknet med de andre nordiske landene.
– Om Norge skal kopiere den danske modellen, må vurderes opp mot hvordan vi ser oss best tjent med å balansere samfunnsvern og personvern, sier Lid.
Referanse:
Stian Lid og Tina Wilchen Christensen: Risikovurdering og reintegrering av radikaliserte individer i Norden. NIBR-rapport;2023:6.
Om rapporten
Risikovurdering og reintegrering av radikaliserte individer i Norden (oda.oslomet.no)
Rapporten er basert på forskningsprosjektet «Risikovurdering og reintegrering av radikaliserte individer i Norden». Det er gjennomført av By- og regionsforskningsinstituttet NIBR og Aarhus Universitet, ved forskerne Stian Lid og Tina Wilchen Christensen, på oppdrag fra Justisdepartementet. Prosjektet er finansiert av Nordisk ministerråd.
Oppdraget er en del av Justis- og beredskapsdepartementets oppfølging av tiltak 21 i regjeringens kontraterrorstrategi, om «Kunnskapsbasert metodeutvikling og erfaringsdeling om effektive tiltak innenfor reintegrering og risikovurdering».
Les også disse sakene fra OsloMet:
forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER
