Det knaker faretruende i de tørre greinene idet Trond Johnsen fra Norsk institutt for naturforskning klatrer opp i den seks meter høye kystfurua.

Masterstudent Silja Sletten fra Universitetet i Tromsø sikrer sin kollega så godt hun kan med tau og annet klatreutstyr, men det ser allikevel risikabelt ut. Det blir ikke bedre av at målet for klatreturen er et svært ørnerede i toppen av treet, der en irritert havørnunge titter ut over kanten.

Over sirkler bekymrede ørneforeldre som med jevne mellomrom skriker ut advarsel til inntrengere.

– Vi har vært oppe i rimelig mange havørnreder de siste årene, men har aldri opplev at ørneforeldrene har angrepet oss, beroliger Johnsen på tur gjennom skogen for å finne reiret.

– De har nok skjønt at mennesker kan være farlige, og prioriterer å holde seg selv i live. Men de nøler ikke med å gå til angrep på rev for eksempel, om den skulle nærme seg ungene.

Gamle reir

Oppe i redet titter en unge ned på den fremmede mannen som nærmer seg. Til og med nede fra bakken er det tydelig at det ikke er noe småkylling det er snakk om.

I begynnelsen av juli er havørnungene bare én til to uker fra å være flyvedyktige, og ikke langt fra å være like store som sine fullvoksne artsfrender.

– Det er faktisk to unger her oppe! En hann og en hunn, tror jeg.

Nede på bakken jubler Sletten. To unger betyr at dette blir en god dag og vel verdt turen.

– De fem første reirene vi besøkte i år var bomturer. To var tomme, i to andre fant vi forlatte egg og i ett var eggene falt ut av reiret og blitt knust. Gode eksempler på dårlige dager, sier Sletten.

Et ørnepar holder sammen hele livet, og har typisk bygd seg en rekke reir opp igjennom årene som de kan velge mellom. Hvis et reir er dekket av snø og is når de skal begynne å hekke i april, slår de seg ned i et av de andre reirene som kanskje ligger mer beskyttet til.

– Havørna kan bli opp i 30 år gammel, så noen av reirene kan være skikkelig gamle. Jeg er sikker på at dette reiret er eldgammelt, mener Johnsen.

Jakten på miljøgifter

Forskerne befinner seg på Sør-Senja i vakker og trolsk kystfuruskog. Ørnene har valgt et idyllisk sted blant forvridde furutrær og lyng, og med en spektakulær utsikt over fjordlandskapet.

Dette er det attende reiret duoen har besøkt i løpet av en hektisk sommersesong i et forsøk på å kartlegge innvirkningen av miljøgifter på rovfugler, blant annet i forbindelse med reproduksjon.

Dermed er det nødvendig med fjær og blodprøver fra den oppvoksende generasjon havørner.

Da forskerne startet opp i 2008 ble det tatt prøver fra flere arter rovfugler. Men etter hvert bestemte man seg for å konsentrere seg om havørna, siden det er en art som er relativt enkel å ha med å gjøre.

– Au! De er hissige her oppe, utbryter Johnsen ved redekanten.

Han er i ferd med å legge en av ungene ned i en romslig sekk som skal heises ned fra treet, og får smertelig erfare at selv om vingene ikke er fullt utviklet enda, så funker nebb og klør ganske greit allerede.

Vel nede på bakken blir ungene veid og forskerne måler nebbet, føtter, halefjær og vingespenn. Hensikten er å innsamle materiale som kan brukes til å følge utvikling og variasjon, samt å kjønnsbestemme ungene.

Havørnhunner kan bli opp til 15 prosent større enn hannene, og veie opp til 25 prosent mer. Det er som oftest også mødrene som lager mest leven når Sletten og Johnsen kommer på besøk.

– Havørner er ganske dedikerte foreldre. De legger eggene sine allerede i april, i flate reir i tretopper, i skrenter eller bergvegger. I over 40 dager ligger de på eggene i snøstorm og striregn, forteller Johnsen.

Havørna kan legge opp til tre egg avhengig av hvor gode ressurser de har. Noen ganger kan det gå opp til en uke mellom det første og det siste egget, noe som kan resulterer i store størrelsesforskjeller mellom søsknene.

Sletten napper ut et par brystfjær fra hver av ungene, og tar blodprøver fra ei blodåre i vingen. Det er dette materialet som brukes for å finne ut hvilke miljøgifter, og hvor mye ungene har fått i seg hittil.

Ikke utpreget jeger

Det er andre året på rad Sletten er med som assistent. Fjorårets prøver danner grunnlaget for hennes egen mastergradsforskning. Der skal hun se på sammenhengen mellom mengde miljøgifter og tegn på stress, blant annet stresshormoner, i havørnindivider.

– Vi ser mye av de gamle miljøgiftene som ikke brukes lengre, men som det fortsatt finnes mye av ute i naturen, forteller Sletten.

– Vi finner gamle klassikere som DDT og PCB, men også miljøgifter som fortsatt brukes i dag, blant annet i noen flammehemmende stoffer, sier Johnsen.

Miljøgifter hoper seg opp i næringskjedene, og det er ofte de som sitter på toppen som får mest i seg. Havørna er en slik art, og den får i seg miljøgiftene gjennom maten den spiser.

En kikk oppi reiret viser at disse ørneungene har en relativt variert diett. Johnsen plukker med seg rester av flyndre, steinbit, hare og en mellomstor fugl.

– Havørna er, i motsetning til for eksempel kongeørna, ikke en spesielt utpreget jeger. Den spiser like gjerne åtsler. Om den får muligheten, stjeler den gjerne byttet fra andre rovdyr, som for eksempel oteren, sier Johnsen.

Selv om havørna altså ikke gjør spesielt store innhogg i husdyrbestanden, ble den tidligere sett på som et skadedyr og potensiell konkurrent. Det foregikk en storstilt jakt på disse fuglene og bestanden begynte å synke for alvor allerede på slutten av 1800-tallet.

Både skytevåpen, reirplyndring og gift ble brukt, og i Norge var det skuddpremie på havørn til utpå 1960-tallet. Utover 1900-tallet gjorde også det økende utslippet av miljøgifter et utslag på bestanden, og det så svært mørkt ut for vår største rovfugl.

Naturvernssuksess

I 1968 ble havørna totalfredet. Siden havørna ikke får så mange unger hvert år, så man liten effekt av fredningen de første årene, men etter hvert har bestanden fått en skikkelig oppsving.

Havørna har nå gjenetablert seg i områder der den før hadde blitt fullstendig utryddet, og ble tatt bort fra den norske rødlista over truede dyrearter i 2007. Man regner med at den norske bestanden lå på 3600 par, noe som utgjør over 50 prosent av den totale europeiske bestanden

Også i andre deler av Vest-Europa er bestanden på vei opp, blant annet ved hjelp av norske fugler som har blitt flyttet til for eksempel Skottland.

Miljøgifter er uansett fortsatt en trussel for havørna. Havørnungene som sitter irriterte på bakken skjønner nok ikke at de har bidratt til et viktig forskningsprosjekt til deres eget beste, men de kan glede seg over at ettermiddagens prøvelser snart er over.

Sletten pakker ungene forsiktig ned i sekken, som så blir halt opp i treet igjen. Snart er begge ungene trygt tilbake i reiret, og forskerne pakker sammen og lar dem være i fred.

– Havørna har svært godt utviklet syn og hørsel, men ikke noe utpreget god luktesans. Dermed er det ikke sånn at «menneskelukt» vil skremme foreldrene fra å returnere til reiret, forklarer Johnsen.

For forskerne er det laboratorieanalyser av blod og fjær som nå venter, før resultatene blir klare. Johnsen og Sletten skal forsøke å få tatt prøver av et par unger til før sesongen er omme, men de har knapt med tid.

– Kanskje vi har én uke til før årets unger er flygedyktige og vi må kaste inn håndkledet for denne gang. Denne tiden er utrolig hektisk, og nesten umulig å planlegge. Det er det samme styret hvert år, mumler Johnsen som ikke klarer å skjule at han elsker akkurat denne delen av jobben.

– Jeg passer på å klappe litt ekstra på dem nå i slutten av sesongen, siden jeg vet at det blir lenge til neste gang jeg får være så nært disse fantastiske fuglene, smiler Sletten.