Forskere har studert håkjerring som holder til i havet rundt Svalbard. Denne arten er en av verden største haiarter og kan bli opptil sju meter lang og veie over ett tonn.

Håkjerring er en dypvannsfisk som lever på 200-600 meters dyp. Den kan bli svært gammel, opptil hundre år. Dette er den nordligste haisorten i arktiske farvann og kalles også grønlandshai.

Nå har forskere fra NTNU, Norsk Polarinstitutt og Windsor University i Canada avdekket ny kunnskap om arten.

– Vi hadde en teori om at den beveget seg sørover i perioder, men det viste seg at den holdt seg rundt Svalbard. Dette gjør at svarene vi får er tydelig knyttet til Svalbard-området, forteller Bjørn Munro Jenssen. Han er instituttleder ved NTNU og arktisk biolog med miljøgifter som spesialfelt.

Du blir hva du spiser

Forskerne ville kartlegge adferd, utbredelse, populasjonsstørrelse, konsentrasjon av miljøgifter og effekten av miljøgifter. 43 eksemplarer ble merket med satellittsender og dypdemåler. I tillegg ble det tatt prøver av leveren.

Det er tidligere forsket lite på denne arten, og man trodde lenge at den var en åtseleter. Men håkjerring fanger mye levende føde, både fisk og sel.

Leverprøvene viste at opphopning av miljøgifter hos håkjerring rundt Svalbard er enda større enn hos isbjørn, som har alarmerende høy konsentrasjon av PCB, bromerte flammehemmere og andre miljøgifter.

– Vi tror det er kostholdsrelatert. Årsaken til dette er at håkjerring rundt Svalbard spiser mye sel, og sel ligger langt oppe i næringskjeden. Der øker opphopningen av miljøgifter, sier Jenssen. Det er det samme som skjer med isbjørnen. Også den spiser høyt opp i næringskjeden, i tillegg til at de helst spiser fettet hvor giftstoffene samler seg.

– Den høye alderen hos håkjerring gjør også at stoffene har hopet seg opp gjennom flere tiår i mange dyr. Håkjerring er dessuten dårlig til å kvitte seg med miljøgifter. 

Overraskende funn

At konsentrasjonen var såpass høy, overrasket forskerne. Tidligere kartlegging av håkjerring rundt Island, Grønland og i havene utenfor Canada, har vist en langt lavere opphoping av miljøgifter. Her kommer kostholdet inn igjen.

– Grunnen til at det ble funnet mindre miljøgifter der, er fordi håkjerring spiser mindre sel i disse områdene. Hele 43 prosent av de eksemplarene som vi undersøkte ved Svalbard, hadde rester av sel i magesekken.  I Canada, på Island og Grønland hadde kun 14 prosent av de undersøkte eksemplarene spist sel. Her spiser håkjerring altså lenger ned i næringskjeden, for det meste fisk, og unngår dermed så mye opphopning av giftstoffer.

Forsvarsmekanisme

Leverprøvene viste også at håkjerring ved Svalbard hadde lav konsentrasjon av vitamin A og høy konsentrasjon av vitamin E. 

– Vi kan fastslå at miljøgiftene medfører reduserte nivåer av A vitaminer og økte nivåer av E vitaminer i håkjerringene på Svalbard, men vi kan foreløpig ikke si om dette påvirker helsetilstanden eller reproduksjonsevnen. Da må man studere arten over lang tid, sier Jenssen.

Vitamin E virker som en antioksidant, og den økte mengden kan være en forsvarsmekanisme.

– Det kan synes som dyrene mobiliserer E-vitamin fra lager i leveren og sender vitaminet ut i blodbanene. Håkjerring ser ut til å ha kapasitet til å øke E-vitamin-utskillelsen ved behov.

Lavere nivåer av vitamin A i kroppen medfører blant annet dårligere immunforsvar og påvirker reproduksjonen negativt.
Forsker mye på Svalbard

Svalbard er et område hvor det er forsket mye på miljøgifter, på opphopning av slike og på effekten de har på dyreliv og på planteliv. Særlig har isbjørn vært gjenstand for forskning. Studier har vist at isbjørn har høye konsentrasjoner av fettløselige miljøgifter i fett og blod, og at miljøgifter har innvirkning på isbjørnenes hormonnivå og immunsystem. Isbjørnen spiser høyt oppe i næringskjeden, i tillegg til at den helst spiser fettet hvor giftstoffene samler seg.

Allerede fra ungene er nyfødte, får de i seg solide doser miljøgifter. Når isbjørnbinna dier ungene i hiet de tre-fire første levemånedene, får ungene miljøgifter som er lagret i moras fett og som overføres til ungene via den feite morsmelka.

Beliggenheten til Svalbard gjør at øya og området rundt tilføres miljøgifter både via luft- og havstrømmer.

– Svalbard-området blir eksponert for miljøgifter både fra Europa og fra Nord-Amerika. Men, hvis man hadde hatt isbjørn langs Norskekysten, eller hvis man målte miljøgifter til håkjerring langs Norskekysten og i fjordene, ville man gjøre overraskende funn, fastslår Bjørn Munro Jenssen.

– Da kunne vi forvente oss langt høyere konsentrasjoner. Sel som lever på Trøndelagskysten har fem ganger mer miljøgifter enn sel som lever rundt Svalbard. Og i Oslofjorden er konsentrasjonen ti ganger høyere.

Overføringsverdi

Med andre er vi daglig omgitt av store doser miljøgifter. Og forskning på håkjerring kan gi oss indikasjoner på hvordan miljøgifter virker inn på levende organismer over tid, inkludert mennesket.

– Funnene er tankevekkende i forhold til hvordan vi blir påvirket av miljøgifter, da spesielt hormonhermende stoffer. Studier av ville dyr gir oss informasjon om effekter som har stor overføringsverdi til mennesker. Det er artene som sitter høyt oppe i næringskjeden som er mest utsatt, og vi mennesker spiser jo ofte høyt oppe i næringskjeden.

NTNU-miljøet og Norsk Polarinstitutt har flere pågående prosjekter hvor det forskes på effekter av miljøgifter på dyr (sel, fugl og isbjørn) i Nordishavet. Forskningen vil også gi indikasjoner på hvordan miljøgifter virker inn på oss mennesker.