Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.

For Norge var Gro Harlem Brundtlands kvinneregjering i 1986 spesielt viktig fordi det endret verdens forståelse og bilde av Norge.
For Norge var Gro Harlem Brundtlands kvinneregjering i 1986 spesielt viktig fordi det endret verdens forståelse og bilde av Norge.

Nordiske land konkurrerer om å være mest likestilte

Likestilling er blitt viktig for de nordiske landene i konkurransen om å ha et godt omdømme ute i verden.

– Likestilling er viktig for Norden, også som en måte å fremstille og selge seg til andre land og regioner, forteller professor i historie ved Universitetet i Oslo, Eirinn Larsen.

Hun er prosjektleder for forskningsgruppen Nordic Branding og har redigert og bidratt til boken Gender Equality and Nation Branding in the Nordic Region.

I boken har forskerne et kritisk blikk på hvordan og i hvilken grad likestillingen tjener nasjonal merkevarebygging i Norden. De har også sett på hvordan de nordiske landene i sin politiske kommunikasjon konkurrerer om å være mest likestilt.

Eirinn Larsen er prosjektleder for forskningsgruppen Nordic Branding.
Eirinn Larsen er prosjektleder for forskningsgruppen Nordic Branding.

Mer enn en merkevare

Samtidig påpeker hun at arbeidet med likestilling i Norden går dypere enn å være en merkevare i politisk sammenheng.

– Det betyr ikke at det bare er ytre, dette. Det offisielle nordiske samarbeidet har gjort mye for å fremme likestilling mellom kvinner og menn i de nordiske landene, forteller Larsen.

Det startet allerede i 1969 med et initiativ fra en av forløperne til Nordisk ministerråd, om kjønnsroller i skolen. Rapporten som ble avlagt, ble tatt opp av universiteter og utdanningsinstitusjoner i de nordiske landene og fikk en enorm oppdrift gjennom den nye kvinnebevegelsen.

– Så uten det nordiske påtrykket, ville nok ikke endringene i Norge og de andre nordiske landene foregått så raskt som de faktisk gjorde, poengterer hun.

I politikken har likestilling blitt brukt som merkevare for nasjonalstaten i lang tid allerede.

– Kjønnslikestilling har alltid blitt brukt for forskjellige mål og ikke alltid for å bedre situasjonen for kvinner, forteller hun.

Først i verden med allmenn stemmerett for kvinner?

Ifølge historieprofessoren er det en sannhet med modifikasjoner at Norge var den første suverene staten som introduserte allmenn stemmerett for kvinner.

Hun forteller at Norge fikk god drahjelp av amerikanske forkjempere for stemmerett til å oppnå stempelet som først ute.

Da Norge og Finland fikk begrenset stemmerett for kvinner i 1906 og 1907, øynet de amerikanske forkjemperne en mulighet til å bruke disse landene som gode eksempler for å legge press på føderalt nivå i eget land.

Samtidig presset stemmerettsforkjempere i andre land i Europa myndigheter i sine land.

– Det er i det amerikanske bildet at Norden og Norge blir fremstilt som progressive på kvinners politiske rettigheter, forteller hun.

– Så bruker Norge det renommeet de er i ferd med å få internasjonalt og sender kvinnestemmerettsforkjempere på konferanser utenlands som Norges formelle utsendinger, utstyrt med diplomatpass, forteller Larsen.

Dette kommer Norge til gode, i en tid da vi trådte ut av unionen med Sverige, med behov for å etablere en posisjon i et internasjonalt landskap og bli kjent som en selvstendig nasjon.

Da vi får allmenn stemmerett for kvinner i 1913, presenteres Norge som den første staten som introduserte dette.

– Dette ble av Norge gjort til en skillelinje i konkurransen om å være først ute med å inkludere kvinner i det moderne demokratiet, forteller hun.

Selv under Stemmerettsjubileet i 2013 var dette forestillingen som sirkulerte, at Norge var et foregangsland i kvinnevennlighet.

Da vi får allmenn stemmerett for kvinner i 1913, står kvinnesaksforkjemper Fredrikke Marie Qvam på scenen i den internasjonale kvinnestemmeretts allianse i Budapest og sier «Follow us, the Norwegian example.» Her avbildet på en talerstol.
Da vi får allmenn stemmerett for kvinner i 1913, står kvinnesaksforkjemper Fredrikke Marie Qvam på scenen i den internasjonale kvinnestemmeretts allianse i Budapest og sier «Follow us, the Norwegian example.» Her avbildet på en talerstol.

Me too og sexkjøpsloven

I boken som Larsen er redaktør for, er søkelyset rettet på hvordan Norden presenterer seg selv i verden som en foregangsregion for likestilling.

– Alle de nordiske landene bruker likestilling når de promoterer seg selv internasjonalt i dag. På hjemmebane har likestillingsspørsmålet derimot vikeplikt for en del andre spørsmål, forteller Larsen.

Danmark og Sverige er to yttergrenser i denne merkevarebyggingen, mens Norge befinner seg i midten. Siden 2014 har Sverige ført en feministisk utenrikspolitikk, noe som aldri kunne skjedd i Danmark eller her hjemme.

Dekningen av Me too-bevegelsen i de ulike landene viser også disse forskjellene.

– I danske øyne vil man kanskje si at svenskene er altfor politisk korrekte, som drev en heksejakt i alle kott og skjul, men de fikk jo også sin egen versjon til slutt, i vår. Jeg tror vi må lenger inn i samfunnet for å forstå disse forskjellene. Dansk arbeidsliv er mer hierarkisk og gammeldags og ikke så likestilt, forteller Larsen.

Malcolm Langford er professor i rettsvitenskap og har undersøkt indeksindustrien.
Malcolm Langford er professor i rettsvitenskap og har undersøkt indeksindustrien.

Samtidig mener mange at Norge var mer oppmerksomme på asymmetrisk makt og sexisme allerede på 1970-tallet, mens danske kvinnerettsforkjempere hadde et annet syn.

Professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo Malcolm Langford trekker frem sexkjøpsloven som et eksempel. Alle unntatt Danmark har innført forbud mot kjøp av sex.

I en medieanalyse om dekningen av nordiske land ute i verden fant forskerne overraskende nok ut at sexkjøpsloven var mest omtalt og fikk mest oppmerksomhet i reportasjer om den nordiske modellen.

Forskerne i Nordic Branding-prosjektet gjorde også en medieanalyse om dekningen av pandemien i Norden. De fant at likestilling var det store temaet.

Landene som gjorde det best, hadde kvinnelig statsråder, men alle bildene i de store, internasjonale avisene var av statsministeren i New Zealand.

Konkurransen vokser

Utover 1990-tallet var omdømmetenkningen og markedsføringsprinsipper en del av politisk kommunikasjon. Og da i særlig i britisk politikk. Bevisstheten om å bruke likestillingen til omdømmebygging i politisk kommunikasjon vokste etter hvert også i de nordiske landene.

For Norge var Gro Harlem Brundtlands kvinneregjering i 1986 spesielt viktig fordi det endret verdens forståelse og bilde av Norge, og derav også vårt eget bilde av oss selv.

I samme periode vokste industrien med indekser som måler likestilling, lykke og turisme. I dag gis disse rangeringene stor spalteplass i mediene.

– I den kalde krigen handlet kampen om ideologi, men med globaliseringen begynte alle land å konkurrere hver for seg, på en fredelig måte. En måte å konkurrere på er med omdømme og status som for eksempel gir mer politisk makt. Vi fikk en ny form for konkurranse, forklarer Malcolm Langford.

– Kjønn er en lett kategori å operasjonalisere. Det er et tema som er overrepresentert i alle indeksene i den globale indeks-industrien, også de som ikke handler om likestilling. Samtidig gir indeksene, hvor Norden scorer veldig høyt innen likestilling, ingen forklaring på hvorfor enkelte land gjør det bra og andre dårlig, legger Larsen til.

Økt bruk av betegnelsen «verdens mest likestilte»

Hun mener derfor det er viktig å se hvordan indeksene produseres og hva de gjør.

– De sammenligner verden, og de skaper forenklede slagord. Vår forskning viser at en avis som Aftenposten har hatt en drastisk økning i bruken av betegnelsen «verdens mest likestilte» om Norge siden 2006. Derfor er den globale indeksindustrien mektig. De er brukt i digitale og sosiale medier og har stor effekt på forståelsen av virkeligheten vi lever i.

Referanse:

Eirinn Larsen, Sigrun Marie Moss og Inger Skjelsbæk (red.): Gender Equality and Nation Branding in the Nordic Region. Bok utgitt på Routledge, 2021. (Sammendrag).

Powered by Labrador CMS