Med ujevne mellomrom kommer betente konflikter i
toppidretten til overflaten. De som følger med på kommentarene til Jan Petter Saltvedt i NRK,
kan raskt få et inntrykk av at «something is rotten» i toppen av norsk idrett.
Den siste tiden er det skiforbundet som har fått gjennomgå. Utøverne kritiserer
ledelsen. Selv om de pakker det inn, handler det som regel om økonomi og
penger. De beste utøverne vil ha mer av kaka når de presterer på høyt nivå og
når de skjønner at de er svært attraktive for sponsorer.
Idrettsorganisasjonene, på den andre siden, er opptatt av helheten. Grasrota og toppidretten skal henge sammen.
Bredt eierskap
Akkurat dette spenningsfeltet – mellom toppidretten og grasrota – opptar nyslått professor Hans Erik Næss ved Høyskolen
Kristiania.
Næss er også redaktør for Idrettsledelse i praksis. Det er en bok som senere i år blir utgitt på Cappelen Damm Akademisk. Den er en samling med fersk forskning om hva som gjøres i praksis av lederskap i norsk idrett.
– En av utfordringene med idretten er at «alle» har et eierskap til den. I motsetning til private bedrifter eller
statlige institusjoner, som få bryr seg om hvordan skal ledes og utvikles,
mener «alle» noe om hvordan idretten bør organiseres og ledes, sier Næss.
Som
en konsekvens av dette følger også ulike forventninger fra ulike hold om
hvordan for eksempel toppidretten skal organiseres, mener han.
– La oss ta Norges Skiforbund som eksempel. Der har det jo vært mange medieoppslag i det siste. Alle som går på ski i Norge, mener nok at de kan si noe om Norges Skiforbund. Og det er jo greit: Den norske
idrettsmodellen er i utgangspunktet svært demokratisk. Alle har
medbestemmelsesrett. Er du medlem i et idrettslag, har du automatisk lov til å
melde det du ønsker. Men det voldsomme mangfoldet av meninger gjør det
nødvendigvis vanskelig å tekkes absolutt alle. Da ligger mye til rette for ulike forventninger, og dermed støy, skuffelser og konflikter, sier Næss.
Forventninger i mange retninger
Ulike
forventninger er altså et nøkkelbegrep her, ifølge professoren.
Med så mange
interessenter som et idrettsforbund har, fra sponsorer til foreldre som ønsker det beste for sine barn og for samfunnet, er det duket
for spenninger.
– I tillegg bidrar staten med midler, med
klare forventninger om at både bredde- og toppidretten ivaretas. Til slutt har
vi media, som krever fullstendig åpenhet og innsyn på jakt etter saker som kan
gi oppslag og mange lesere. Media er glade i å kontrastere vaffelsteking og
dugnadsånd på den ene siden med høye topplederlønninger i ulike idrettsforbund
på den andre, sier han.
Når verken organisasjoner eller
ledere klarer å håndtere disse forventningene, godt hjulpet av medier som
setter ting på spissen, er konflikter både naturlige og uunngåelige, ifølge
Næss.
– Som toppleder i idretten står man midt i
kryssilden av alle disse ulike forventningene og må håndtere dem som best man
kan.
Næss trekker fram personlige sponsoravtaler som
favoriserer enkelte utøvere over andre, samtidig som man vil opprettholde en
ideell dugnadsånd for idretten som helhet.
Hvordan få til begge deler uten å risikere at topputøverne forlater landslag og satser helt på egen hånd,
slik det har vært eksempler på?
– Dette er
krevende og skaper lett interne gnisninger i ledelse og administrasjon i ulike idrettsforbund.
Når du kombinerer en toppleder med erfaring fra næringslivet med mellomledere
og folk fra Idretts-Norge som er vant til å diskutere ting rundt kjøkkenbordet,
da kan det oppstå skjæringer som organisasjonen ikke er kapabel til å håndtere
godt nok, mener Næss.
Mindre strekk i laget?
Hva
kan så være løsningen for å få mindre spenninger i de store og brede
idrettsorganisasjonene? Næss mener en omorganisering kan være en del av svaret.
– På et eller annet tidspunkt må man revurdere
måten norsk idrett er organisert på. Det blir for mye å både være de som skal
håndtere den profesjonelle delen, full av penger og press, og samtidig ta vare
på breddeidretten. Å være leder i et sånt krysspress er svært krevende.
– Så det handler ikke om at lederne ikke er
gode nok?
– Jeg tror ikke bedre ledere alene er
løsningen, nei. Man må kanskje heller bygge organisasjonene annerledes for å
unngå disse utfordringene, sier Næss.
Han tar til orde for å utvikle
mer differensierte idrettsforbund med klare prioriteringer:
– Norge har vist at vi klarer å prioritere
både bredde og topp. Vi er svært gode på begge deler. Skiforbundet er igjen et
godt eksempel. Men det skaper også prioriteringsutfordringer som sjelden er
populære fordi alle ikke kan få alt.
– Hvis målet er å bli verdensmester eller
OL-mester, bygger du organisasjonen på én måte. Hvis fokuset er på folkehelse
og breddeidrett, krever det en annen tilnærming. Og ønsker du å være god på
begge deler, handler det om å balansere ulike tilbud med hvilken etterspørsel
det norske folk har til skisporten. Da må kanskje en tredje tilnærming til, som
handler om å splitte opp organisasjonen i flere deler med tydelige
ansvarsområder, sier Næss.
Verden utenfor
Selv om ikke alt er fryd og gammen i
idretts-andedammen Norge, er virkeligheten en helt annen i de virkelig store, internasjonale idrettsorganisasjonene, som UEFA, FIFA og
IOC (Den internasjonale olympiske komité).
Her handler mye om hvilke land som
får tildelt de store idrettsarrangementene, som fotball-VM og OL. Mange av oss
tenker på fotball-VM i Qatar som et svært grelt eksempel på sportsvasking og
korrupt tildeling av et mesterskap.
Næss er ikke så overrasket over hvorfor det
blir slik.
– En del handler om hvordan rekrutteringsprosessen
til de store
idrettsorganisasjonene, som FIFA, foregår, sier han.
Bak en fasade av demokratisk legitimitet er
det et maktspill, ifølge Næss.
– Realiteten er at det ofte foregår samtaler
bak lukkede dører, der makt utøves og etterfølgere utpekes basert på gjensidige
fordeler. Dette skaper et klima der personlige og organisasjonens interesser
veves sammen. Da kan man få tildelinger av store mesterskap som skaper
hoderysting i noen land i Europa, inkludert Norge. Men kritikken er mindre enn
det vi her på berget liker å tro, påpeker Næss.
– Er vi naive?
– Det skal jeg ikke ha sagt. Men folk og
idrettsledere som fortsatt tror at idrett og politikk kan holdes adskilt,
overser den åpenbare politiseringen av idrett i dagens verden. Dette er
spesielt tydelig når man ser på hvordan idrettsarrangementer blir tildelt og
brukt av land til å fremme deres egne politiske og økonomiske interesser. Den
naive forestillingen om at idretten er en nøytral arena, er langt unna
virkeligheten, fastslår Næss.
– Og
sportsvasking er også kommet for å bli?
– Jeg er faktisk ikke så glad i det begrepet. Det
forklarer ikke helt hva som skjer. Selv om alt rundt sportsvasking selvsagt er
problematisk, fører det jo også til en økt kritisk samtale rundt
arrangementene. Medietrykket på menneskerettighetsbrudd og andre negative
forhold i landene det er snakk om, tiltar. Ellers hadde det fått lite
oppmerksomhet, sier professor Hans Erik Næss.
