«Å komme inn i operasjonssalen ga meg de samme følelsene som da jeg kom inn i torturkammeret.»

Det forteller «Ramin». Han kom til Norge som flyktning for flere år siden etter å ha blitt utsatt for tortur i hjemlandet. På grunn av skadene har han behov for kirurgisk behandling, men møtet med sykehuset blir vanskelig. 

Navnet hans er anonymisert og omtalen av opplevelsene hans er hentet fra forskningarbeidet til operasjonssykepleier Ana Carla Schippert. Hun har intervjuet mennesker som har overlevd tortur om deres møte med kirurgiske avdelinger på norske sykehus.

– Det viktigste helsepersonell kan gjøre, er å tørre å spørre pasientene om erfaringene deres med tortur, sier Schippert. 

– Helsepersonell er ofte redde for å spørre om pasienten har opplevd tortur. Enten fordi de er redde for pasientens reaksjon eller fordi de føler de ikke har noe å tilby en pasient som forteller om slike erfaringer. Det er likevel alltid bedre å vise interesse og å spørre. Det er alle jeg snakket med helt tydelige på, sier hun.

Spesielt sårbart i kirurgien 

Mange som har vært utsatt for tortur, har skader som krever kirurgisk behandling. Kirurgi er en spesielt sårbar behandlingssituasjon. Pasientene kan oppleve at de mister kontroll både i forbindelse med bedøvelsen og under selve behandlingen.

«Ramin» måtte gjennom flere ryggoperasjoner på grunn av torturen. I intervjuet med forskeren beskriver han i detalj hvordan han reagerte da han ble plassert på operasjonsbordet.

Han forteller at et spesielt instrument ble brukt for å holde ham i riktig posisjon under inngrepet. Dermed ble kroppen låst i samme stilling som han hadde vært tvunget inn i da han ble torturert. 

Plutselig følte han at han var tilbake i fengselet. Han forventet å bli slått under føttene og fortalte at han nesten kunne kjenne torturslagene.

Flere av pasientene Schippert har intervjuet, forteller om slike assosiasjoner til tidligere torturopplevelser. Spisse gjenstander som nåler og skalpeller kan vekke vonde minner og gi sterke kroppslige reaksjoner.

Skamfullt å miste kontroll 

Forskeren mener det er stort rom for forbedringer i hvordan denne pasientgruppen møtes og hjelpes, spesielt i kirurgien. 

– De jeg intervjuet, forteller om veldig sterke reaksjoner under behandling. De kunne miste kontroll, bli utagerende og aggressive mot helsepersonell. De kjente seg ikke igjen i disse handlingene forteller hun. 

Reaksjonene hun beskriver, kan være tegn på retraumatisering. Ifølge Schippert er det flere pasienter med denne bakgrunnen som blir traumatisert på nytt av behandlingen de får ved norske sykehus. 

Forskeren forteller at denne prosessen er kompleks. Reaksjonene er dessuten ofte blandet med skam.

– De blir flaue over reaksjonene. De føler skam og føler seg svake. Det reaktiverer de reaksjonene de hadde under tortur, sier hun.

– En av pasientene jeg intervjuet, fikk beskjed fra sykehuset om at han ikke måtte være alene etter operasjonen. Han har ingen familie i Norge, så han ba en nabo om å være hos han. Han syntes det var flaut og vanskelig. I tillegg til å tåle smerten etter operasjonen følte han at han måtte kjempe for å skjule følelser og reaksjoner for naboen.

Flere opplevde å bli oversett 

Hvordan helsepersonell møter pasientene, har stor betydning. Flere av pasientene Schippert snakket med, opplevde å bli oversett på sykehuset. De fikk en følelse av at de var ubetydelige. 

De møtte liten interesse for bakgrunnen sin hos de som behandlet dem. Det minnet dem om opplevelser de hadde hatt i fengsel der de ble systematisk ignorert for å bli brutt ned psykisk. 

Schippert understreker at hun ikke tror pasientene blir oversett med vilje. Mangel på tid og kunnskap om de spesielle behovene denne pasientgruppen har, fører altfor ofte til feilaktige møter med dem.

– Det er avgjørende at helsepersonell gjenkjenner symptomer på retraumatisering. Da kan de hjelpe pasientene med å håndtere følelser og reaksjoner som følger av det, sier hun. 

Feil behandling får store konsekvenser

Konsekvensene for pasientenes hverdagsliv kan bli store. Minst en av pasientene forskeren intervjuet, valgte å takke nei til en nødvendig operasjon som følge av en dårlig behandlingsopplevelse.

En annen pasient, som hadde blitt operert med lokalbedøvelse på legevakten, slet fortsatt med ettervirkninger etter behandlingen da Schippert intervjuet han to år etter operasjonen. Han fortalte om store problemer i hverdagen.

Han hadde vansker med å være alene, spesielt når det var mørkt. Siden han bodde alene og ikke hadde egen familie, ble konsekvensen at han vandret rundt på et kjøpesenter i timevis for å slippe å sitte hjemme.

– Det er ekstra tøft for dem som blir operert i en dagkirurgisk avdeling. Der blir de sendt hjem samme dag. Reaksjonene kommer ofte senere når de er hjemme, sier Schippert.

Hun mener disse pasientene burde få tilbud om å bli en natt på sykehuset.

Stoler ikke på helsepersonell 

Flere av de torturutsatte pasientene hadde problemer med å stole på helsepersonell. Dermed ble det vanskelig å oppnå den tilliten som er nødvendig for å skape en god behandlingssituasjon.

For enkelte var årsaken til skepsisen at de generelt hadde problemer med å stole på andre etter det de hadde opplevd. Noen hadde også erfaringer med at leger eller annet helsepersonell deltok i, eller var til stede under tortur.

Flere opplevde dessuten at helsepersonellet manglet kunnskap om konsekvenser av tortur. De klarte derfor ikke å få pasientene til å føle seg trygge.

Torturoverlevere har sterkere smerter

Torturoverlevere kan også oppleve sterkere smerter enn andre pasienter.

– Litt forenklet kan det forklares som at smerten fra tortur er lagret i kroppen. Når man blir påført smerte gjennom behandling, blir smerten fra tortur reaktivert. Smerten fra tortur og smerten fra behandling «samarbeider». Det lager et smertebilde som vi ikke ser hos andre pasienter, forteller Schippert.

Hun illustrerer det med historien til en av mennene hun intervjuet. Han var sikker på at behandlingen skulle gå bra. Han hadde jo overlevd tortur og vært gjennom intens smerte.

– Han tenkte «Når jeg har klart det, så klarer jeg jo alt annet», men han ble veldig overrasket idet en nål traff kroppen hans og kroppen reagerte på en måte som han ikke klarte å forklare.

Helsepersonell forteller at det kan være vanskelig å behandle smertene som oppstår etter operasjonen hos disse pasientene. Smertebehandlingen som vanlige pasienter får, er ofte ikke tilstrekkelig.

Må forvente flere torturoverlevere i Norge 

Med krigene i Ukraina og i Palestina er det sannsynlig at det norske helsevesenet vil ta imot enda flere mennesker som har overlevd tortur i tiden som kommer.

Torturoverlevere har spesielle rettigheter, både for behandling og rehabilitering, og også til erstatning.

Fordi Norge mangler et felles register, er det imidlertid vanskelig for både fastlegen og resten av helsetjenesten å fange opp dem som har overlevd tortur, slik at de kan få riktig behandling.

Schippert mener vi har mye å lære av Danmark og Sverige på dette feltet. I Danmark har de blant annet opprettet et eget tortursenter. Det bidrar til at pasientene kan få rehabilitering og erstatning.

Vil forbedre helsetjenesten 

Ana Carla Schippert har selv jobbet som avdelingsleder på en kirurgisk avdeling. Hun har også fra den siden sett behovet for mer kunnskap om følgene av tortur.

Ved siden av å intervjue torturoverlevere har hun også intervjuet ansatte i helsevesenet. 

Nå er hun i gang med å utarbeide nye retningslinjer for helsepersonell basert på funnene i forskningen sin. Målet er å bidra til mer kunnskap både i helsetjenesten og i utdanningen. Slik kan alle pasientgrupper få en trygg behandlingssituasjon.

Referanse: 

Ana Carla Schippert mfl.: Torture survivors' experiences of receiving surgical treatment indicating retraumatization. PLOS ONE, 2023. Doi.org/10.1371/journal.pone.0287994

Om forskningen

Ana Carla Schippert dybdeintervjuet åtte menn som har opplevd tortur om deres møte med det norske helsevesenet. 

Mennene hadde bakgrunn fra ulike land. De hadde bodd i Norge mellom 5 og 30 år. Alle hadde vært på flukt. 

Hun har også intervjuet helsepersonell om temaet.

Doktorgradsprosjektet er en del av OsloMets brobyggersatsing. Den har som mål å knytte forskning, utdanning og klinisk praksis tettere sammen for å gjøre forskning og utdanning relevant og samfunnsnyttig. Les mer om satsningen her.

Artikkelen er produsert og finansiert av OsloMet – storbyuniversitetet

OsloMet – storbyuniversitetet er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra OsloMet:

• 

  Ikkje alle vil hjelpe sine gamle foreldre. Kvifor?

• 

  Borgerlønn førte ikke til at flere kom i jobb

• 

  Ny rapport: Store endringer i norske ungdommers fritid

• 

  Ny rapport: Nordmenn er mer skeptiske til Russland nå enn for to år siden

• 

  Gatehospitalet i Oslo: – Flere av vennene mine har valgt å dø her

• 

  Hva er mandatet til mangfoldsrådgiverne i skolen?

Les flere saker laget av OsloMet

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER