Denne artikkelen er produsert og finansiert av Norsk institutt for vannforskning - les mer.
I oppdrettsanlegg vokser taren tett sammen, og sykdom kan spre seg lettere. Det er ikke bare et problem for taren selv, men også for dem som dyrker tare.(Foto: Sanna Matsson / Akvaplan-niva)
Små ting er viktige for at taredyrking blir en suksess i Norge
Forskere mener vi må zoome helt inn på de bitte små mikroorganismene som holder til på og i taren.
Norges langstrakte kystlinje er godt egnet for taredyrking. Men hva skal til for at industrien lykkes?
– Taredyrking er foreløpig en liten industri her til lands. Det er fortsatt mye vi ikke vet – både om hvilke områder som er best egnet og om hvordan miljøet påvirkes. Men det er liten tvil om at det er et stort potensial for kommersiell dyrking av tare, sier NIVA-forsker Marit F. Markussen Bjorbækmo.
For å forstå hvor taren trives best, mener forskeren at vi må zoome helt inn og bli kjent med mikrolivet som holder til på og i taren.
Mikroorganismer påvirker tare
– Vi vet at mikroorganismer, som for eksempel «snille» og «slemme» bakterier i tarmen, er viktige for menneskers helse. Selv om tang og tare ikke har noen tarm slik som oss, er mikroorganismer svært viktige også for dem, sier Bjorbækmo.
Siden disse mikroorganismene er så ekstremt små og ofte uten tydelige kjennetegn, brukes såkalte molekylære metoder i kartleggingen.
– Hvilke mikroorganismer som finnes i og på taren, kan vi avsløre ved hjelp av DNA-undersøkelser, forklarer forskeren.
Hittil har de fleste undersøkelser fokusert på bakterier, men det finnes også andre mikroorganismer som sopp og ulike encellede organismer som også påvirker tarens helse.
Forsker Marit F. Markussen Bjorbækmo (foran) mener at god kjennskap til mikrolivet på tangen og taren er avgjørende for å sikre suksess i storskala taredyrking. Her er det prøver av blæretang, grisetang og sagtang i Ulsteinvik som skal undersøkes(Foto: NIVA)
Ifølge Bjorbækmo er det viktig å forske mer på dette. Grunnen er at flere av disse potensielt kan skape kjempetrøbbel for storskala tareanlegg hvis de tar overhånd og ødelegger avlinger.
DNA som veiviser
Det er lettere å finne de beste stedene for taredyrking når vi vet hva som kan føre til sykdom.
Ifølge Marianne Frantzen er DNA-metoder nyttig for å undersøke hvilke mikroorganismer som finnes i vannmasser og sediment, eller ved å ta prøver direkte fra tareplanter.
Frantzen er avdelingsdirektør i Akvaplan-niva.
– Hvis slike DNA-prøver viser at det finnes mange sykdomsfremkallende mikroorganismer i et område, vil man åpenbart unngå å starte taredyrking akkurat der. Slik kan bedriftene unngå store økonomiske tap, forklarer hun.
Miljø-DNA-prøver vil også kunne tas jevnlig i anlegg for taredyrking for å overvåke området og ha en føre-var tilnærming.
– Hvis det oppdages en økning av slike sykdomsfremkallende mikroorganismer ved et anlegg, kan man øke tilsynet og eventuelt fremskynde høsting før avlingen ødelegges av sykdommer, sier Frantzen.
«Location, location, location»
Akkurat som på boligmarkedet, er beliggenhet alt når det gjelder taredyrking. Her er «taremeglerens» uoffisielle ekspertråd for hvor det er best å dyrke tare:
Hvor i landet?
Et forskningssamarbeid mellom Akvaplan-niva og NIVA tyder på at områdene i nord kan vise seg å være gode. Riktignok har taren som vokser i Troms og Finnmark, vært utsatt for kraftig nedbeiting av kråkeboller. Men tareskogene som har sluppet unna. Den er lite påvirket av lurven som fjordene sliter med lenger sør i landet.
Hvor i havet?
Det er stor interesse for å utforske dyrking av tare «offshore», for eksempel ved planlagte vindmølleparker. Vi vet foreløpig lite om hvordan kystnære arter vil påvirke de artsfattige offshore-områdene. Offshore-tareskoger kan kanskje fungere som tilfluktssteder for fisk. Men det er også bekymringer. For eksempel ved at offshore-taredyrking kan gjøre det lettere for invaderende arter og sykdomsfremkallende mikroorganismer å nå kysten vår.
Og husk: Bruk DNA-metoder!
Bruk DNA-metoder for å kartlegge mikroorganismene. Dette gir innsikt i deres rolle i tarens helse og kan hjelpe med å forstå sykdomsutbrudd bedre. Ved hjelp av miljø-DNA er det mulig å identifisere områder som er best egnet for taredyrking og unngå områder med høy risiko for sykdom.
Havsalat trenger visse bakterier
Det er imidlertid ikke bare trøbbel med mikroorganismene. Faktisk har forskere funnet ut at tangen havsalat (Ulva lactuca) er avhengige av visse «snille» bakterier for å utvikle seg normalt fra liten spire til et voksent tangindivid.
Annonse
– Når havsalaten dyrkes i laboratoriet under sterile forhold, uten disse bakteriene til stede, blir utseendet helt annerledes. Uten bakteriene klarer den ikke å danne blader og stilk. Isteden blir de seende mer ut som en klumpete haug, forklarer Bjorbækmo.
Forsker Adam Andrews henter opp vann til miljø-DNA-undersøkelser fra et taredyrkingsanlegg.(Foto: NIVA)
Miljø-DNA kan brukes til å undersøke hvilke mikroorganismer som finnes i vannmassene. Dette bildet viser filteret hvor miljø-DNA-et er fanget.(Foto: NIVA)
Her ser vi sukkertare fra et taredyrkingsanlegg. De runde hullene er prøver som er tatt for å undersøke hvilke mikroorganismer som lever på og i sukkertarebladet.(Foto: Øyvind Torp / NIVA)
Områder med stabil og god næringstilgang, og områder offshore, skiller seg ut som spesielt velegnede for taredyrking.(Illustrasjonsfoto: Laurids Laurids Nørskov Enevoldsen / Akvaplan-niva)
Liknende er sannsynligvis tilfelle også for andre arter av tang og tare. Det kan være en mulig forklaring på at visse tarearter er vanskelig å få til å vokse i kultur.
Undersøkelser som viser hvilke mikroorganismer som naturlig finnes på ulike tarearter, kan være nøkkelen til å løse noen av disse utfordringene.
Duften av tare
Forskere har også funnet ut at tare kan skille ut kjemiske luktsignaler. De tiltrekker seg gunstige bakterier. Tareplantene bruker disse bakteriene for å beskytte seg mot angrep fra sykdomsfremkallende parasitter.
Imidlertid er det ikke alltid disse snille bakteriene klarer å forsvare verten sin. Noen ganger skyldes det en ubalanse i det naturlige samfunnet av mikroorganismer. Det kan for eksempel komme av klimaendringer.
Naturlig tareskog fungerer som et viktig oppvekstmiljø for en rekke fiskearter. I disse undersjøiske skogene finnes det et enormt biomangfold.(Foto: Erling Svensen)
– Økt temperatur eller surhetsgrad i vannet kan føre til at noen av tarens venner ikke lenger trives. Da vil tareplantene være mer utsatt for angrep fra parasitter og annet sykdomsfremkallende. Noen av de gunstige mikroorganismene kan også endre natur og begynne å angripe verten sin, sier Bjorbækmo.
Kunnskap kreves
Taredyrking kan bli en viktig næring langs norskekysten. Ved å velge de rette områdene, lære om mikroorganismer og ta i bruk avanserte DNA-teknologier kan Norge få til bærekraftig taredyrking.
Samtidig er det fortsatt mye vi ikke vet om de ørsmå mikroorganismene som holder hus på og inni taren.
Mange av sykdommene har foreløpig ukjent årsak.
Vi vet ikke om det skyldes bakterier, virus eller andre mikroorganismer. Det kan også være snakk om en kombinasjon av flere årsaker eller sykdom påvirket av miljøfaktorer.
Annonse
– Sykdom er ikke bare et problem for taren selv, men også for dem som dyrker tare. Uansett er det tydelig at tarens mikroskopiske venner og fiender spiller en viktig rolle i spørsmålet om hvor vi kan få til storskala-dyrking av tare langs norskekysten, understreker Bjorbækmo.
Om taredyrking
En naturlig tareskog er et komplekst økosystem som vokser på fjell og store steiner ned til cirka 30 meters dyp. Taredyrking foregår derimot i vannmassene fra 3 til 15 meters dyp, i en kortere periode, og fokuserer på å dyrke én art.
Tang og tare er allerede en viktig ressurs og vil sannsynligvis bli enda viktigere i fremtiden, både som mat for mennesker og dyr, og som råstoff i ulike industrier.
Undersøkelser fra det NIVA-ledede forskningsprosjektet KELPPRO tyder på at taredyrking i mindre skala ikke har noen negative miljøkonsekvenser. Ser vi på størrelse på anlegg og ulik beliggenhet, er det imidlertid fortsatt mye vi ikke vet om hvordan miljøet påvirkes.
Studier av miljøpåvirkninger er viktige for å kunne forvalte og planlegge storskala taredyrking langs norskekysten på en kunnskapsbasert måte.
