– Se her, da. Nekrose på tangen. Vi kan se at bladene er misfarget med røde, gulaktige og svarte flekker, et tydelig tegn på syk tang.

På Nesset på Hurumlandet i Oslofjorden står NIVA-forsker Marit F. Markussen Bjorbækmo og leter i fjæra. Hun peker på den brune blæretangen og forklarer.

– Først var det en viss entusiasme over å finne noe nytt og ukjent. Samtidig var overraskelsen stor over å finne så mange forskjellige arter av disse mikroskopiske parasittene. Dette er en type parasitter som kan forårsake svært alvorlige sykdomsutbrudd, sier hun.

Markussen forteller om lignende sykdomstegn også i ålegraset i Sandspollen i Asker like i nærheten. 

Typisk ser det normalt ut ved første øyekast med friske, grønne blader. Men rotsystemet har mange synlige tegn på sykdom. Dette svekker plantenes evne til å forankre seg i sedimentene og øker risikoen for at de dør.

Også i andre ålegrasenger lenger inn i Oslofjorden er det funnet det samme: ålegras med mørke, døde flekker på bladene og i rotsystemet. Nekrose kalles det på fagspråket og innebærer lokal celle- og vevsdød.

Det mest overraskende var imidlertid at undersøkelser av tilsynelatende friske planter også avdekket de ukjente parasittene. I de aller fleste prøvene.

«Parasitus incognitus»

Denne sommeren har forskere ved Norsk institutt for vannforskning (NIVA) stått i spissen for arbeidet med å avdekke en helt ny type parasitter i Oslofjorden. De lyder navnet oomyceter.

Funnene er gjort i to prosjekter. Det ene har fokus på tang og tare og er finansiert av Artsdatabanken. 

Det andre prosjektet dreier seg om ålegras og er finansiert av Bymiljøetaten i Oslo kommune. I sistnevnte er det Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) som har stått for undersøkelsene i laboratorium. 

Resultatene tyder på at oomycet-parasitter kan være et betydelig og fullstendig oversett problem i den allerede hardt pressede fjorden vår.

– Det er klart at dette ikke er en nyhet den allerede syke Oslofjorden trenger nå, sier Markussen.

– Når vi får treff alle stedene vi analyserer på, er det liten tvil om at dette er utbredt.

Den erfarne forskeren mener det er svært viktig å kartlegge dette videre. Enn så lenge finnes det ingen overvåkningsprogrammer som inkluderer mikroorganismer, men etter Markussens mening er dette noe forvaltningen burde vurdere å ta med.

– Vi vet ikke hvor de finnes fordi vi ikke har lett. I hvert fall ikke i marine miljøer. Men nå vet vi at de er i Oslofjorden.

Marit tror også at disse parasittene i beste fall er medskyldige i mye elendighet.

I verste fall er det rød alarm fra Vippetangen til Færder. 

Spennende – og skummelt

Så langt har vi altså svært begrenset kunnskap om oomyceter i sjøen i Norge. Vi vet at de enten fungerer som nedbrytere, som bryter ned og spiser dødt materiale, eller som parasitter på planter, dyr og alger.

– Noen av dem kan føre til alvorlige konsekvenser for både miljø og økonomi, for eksempel ved å forårsake sykdommer hos laks eller ved at de på landjorda ødelegger avlinger. Imidlertid har vi hittil nesten ingen informasjon om oomyceter i marine miljøer. Vi vet lite om mangfold, hva de gjør, eller hvor de kommer fra, sier Markussen.

I Artsdatabanken er det ikke registrert noen marine kystnære arter. Grunnleggende informasjon om taksonomi og epidemiologi er en «black box».

Markussen er nå i gang med et prosjekt som skal systematisk kartlegging utbredelse av oomyceter i tang. Her skal forskere se på brunalger, som blæretang, grisetang og sagtang. En stasjon på Nesset i Oslofjorden er ett av stedene som inngår i feltarbeidet.

Forskerne har allerede funnet et stort antall ulike oomyceter.

– Det er tydelig at her er det et stort mangfold av oomyceter som vi ikke kjenner til. Vi vet ikke hvordan de påvirker algene, forklarer Markussen.

Om oomyceter også kan være en medvirkende faktor til at tang, tare og ålegras sliter andre steder langs kysten vår, er helt ukjent.

– Dette er nybrottsarbeid. Det er derfor det er så spennende, men også litt skummelt. Vi aner ikke hva som venter oss. 

Skyhøy smittefare

En ting NIVA-forskeren imidlertid er sikker på, er at det er vanskelig å stanse parasittene i frie vannmasser. Tenk deg covid, men med null smitteverntiltak. 

Énmetersregelen kan ingen overholde i tette ålegrasenger og tangsamfunn. Når en ålegrasplante infiseres med en oomycet-parasitt, tror derfor Markussen det er umulig for resten av enga å slippe unna.

– Spredningsenheten til oomyceter, som kalles zoosporer, er avhengig av vann for å kunne svømme til en ny vert de kan infisere. På landjorda er spredningsfaren stor via regnvann, bekker og elver, så det er sannsynlig at den er det mangedoblete i marine miljøer.

At smittefaren er stor i ålegrasengene, underbygges i en rykende fersk rapport fra NIBIO. Den viser at samtlige av de seks ålegrasengene som ble undersøkt i Oslofjorden i mai og juni, bærer oomycet-smitte.

– Totalt var det vekst av oomyceter fra et stort antall prøver. Utveksten var størst fra rotstengler og finrøtter, men mange hadde vekst også fra bladene, sier NIBIO-forsker Martin Pettersson som stod for undersøkelsene i laboratorium.

Han er tydelig på at vi trenger mer kunnskap om oomycetene i Oslofjorden.

– På land kjenner vi til at flere arter innen artsgruppen oomyceter er alvorlige for planter, men vi vet lite om de artene til sjøs. Det er derfor stort behov for mer forskning for å avklare deres skadepotensial, sier han.

Beryktet gruppe

Markussen forteller videre om krepsepest. Det er en slags fjern og ganske så fryktet fetter i oomycet-gruppa. Den er harmløs i amerikanske farvann, men dødelig på denne siden av Atlanteren.

Aphanomyces astaci, som den heter på latin, lever naturlig i skallet til nordamerikanske ferskvannskreps. I sitt hjemlige miljø har krepsdyras immunforsvar tilpasset seg parasitten over tid slik at de ikke blir syke av den. 

For europeiske ferskvannskreps er situasjonen derimot en helt annen.

Disse europeiske krepsene har aldri tidligere vært i kontakt med A. astaci og har derfor ikke utviklet noe forsvar mot parasitten. Så når folk ulovlig setter ut nordamerikanske kreps i våre vann, har disse krepsene hatt med seg den dødelige parasitten på skallet sitt.

– Resultatet er at våre ferskvannskreps blir smittet. For dem er sykdommen en dødsdom. Krepsepesten sprer seg raskt og er hundre prosent dødelig, forklarer Markussen.

Hungersnød og flukt

Oomycetenes kanskje største kjendis finner vi imidlertid på landjorda, nærmere bestemt i potetåkeren.  

I 1840-årene førte potettørråten, Phytophthora infestans, til at potetavlingene i Irland ble totalt ødelagt, med enorme konsekvenser. Det regnes med at minst en million mennesker sultet i hjel i den påfølgende hungerkatastrofen, og at to millioner emigrerte til USA.

Får potettørråten først feste i åkeren, kan hvilesporene overleve i jorda i minst fem vintre før de dør. Det er imidlertid trolig lite sammenlignet med i marine miljøer. Der er potensialet for spredning enormt mye større.

I Oslofjorden tror Markussen derfor at oomycetene er kommet for å bli.

Så hva gjør vi da? Hvor lang tid tar det å bli kvitt dem? Eller må vi lære oss å leve med dem? Vil «våre» arter bli immune?

– Det vet vi ikke. Vi har mange spørsmål, men ikke like mange svar. Oomycetene i Oslofjorden slår nok også forskjellig ut på ulike arter. Hvordan, det vet vi ikke ennå.

Mitt skip er lastet med …

Det er ingen lett oppgave å finne ut om disse oomycetene allerede har vært her i lang tid eller om de er nyankomne i Oslofjorden. Men fra tidligere er det mange eksempler på nye arter og organismer som kommer sjøveien som blindpassasjerer i ballasttanken på skip. Derfor er det så viktig å rense ballastvann.

Japansk drivtang og nordamerikansk ribbemanet er eksempler på invaderende arter vi har i norske farvann. De kom hit nettopp med ballastvann.

– Ettersom vi vet at mange andre organismer har kommet hit med ballastvann, er det høyst sannsynlig at det har blitt sluppet ut massevis av oomyceter og andre mikroorganismer som kan forårsake sykdommer hos våre hjemlige arter, sier Markussen.

Kunsten å fange en oomycet

Markussens bakgrunn gjør henne godt egnet til å finne løsninger for å forstå mer om disse nyoppdagete marine oomycetene. Men før man kan studere dem, må man først fange dem.

NIVA-forskeren og hennes team har en rekke muligheter tilgjengelig.

– Vi kan benytte både molekylære/DNA-metoder og direkte dyrking av oomyceter ut fra vevet til ålegras og tang. En annen mer kreativ metode er å lage feller for å fange oomycetene. Deretter dyrkes de i kultur. Slik kan vi ved hjelp av mikroskop og molekylære metoder undersøke hvilke arter av oomyceter vi har fanget, forklarer hun.

I sommer holdt hun en oomycet-workshop i Drøbak med deltagere fra både nasjonale og internasjonale forskningsinstitusjoner. Samarbeidspartnere Thomas Jung og Marília H. Jung, begge verdensledende oomycet-eksperter fra Mendel University i Brno, Tsjekkia, kom for å gi opplæring i hvordan fange og dyrke oomyceter.

I løpet av seks dager samlet deltagerne inn prøver fra både ålegras og tang, utplasserte feller og isolerte oomyceter fra disse. Fangsten var på over 300 kulturer av oomyceter.

– Disse studeres nå nøye i laboratoriet og vil danne et viktig kunnskapsgrunnlag i å lære mer om Oslofjordens oomyceter, sier Markussen.

Døden for Oslo f?

Så, er løpet nå kjørt for Oslofjorden? Er oomycet-parasittene den endelige spikeren i kista? Nei da, Markussen ser ikke så svart på det. For henne er det viktig å få frem at alle de kjente tiltakene som er lansert for å friskmelde fjorden, fremdeles er viktige.

Markussen ser oomycet-invasjonen som en del av det store bildet, én trussel i en rekke av andre trusler. Hun understreker at fjorden vil håndtere parasittene bedre dersom tilstanden bedres. Akkurat som pasienten med sterk allmenntilstand takler sykdom bedre, vil en fjord med godt «immunforsvar» stå sterkere imot angrep fra parasitter.

– Akkurat nå fremstår fjorden som svekket og dermed som et lettere offer for parasitter. Den beste måten å hindre disse opportunistiske mikroorganismene fra et kraftfullt angrep er å gjøre det vi kan for at artene som lever i fjorden, får økt motstandskraft. Tiltakene for å redde fjorden er derfor viktigere enn noen gang å prioritere, sier forskeren.

Referanse:

Martin Pettersson, May Bente Brurberg og Venche Talgø: Testing av ålegras for sjukdomsorganismer. Rapport fra NIBIO, 2024.

Artikkelen er produsert og finansiert av NIVA

Norsk institutt for vannforskning er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les flere saker fra NIVA her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER