Tidligere i år overtok ingeniør Sam Celentano ansvaret for et av NILUs instrumentlaboratorier. 

Han startet med en grundig rydding og rengjøring. I en krok fant han en bøtte halvfull av noe som så ut som små glassrør fulle av tunge pellets. Gullpellets.

Kvikksølv binder seg til gull

– Pelletsene kommer fra Tekran-instrumentene våre. De bruker vi til å måle gassformig kvikksølv i luften. Akkurat nå har NILU fire av disse instrumentene i drift. De står på våre observatorier Zeppelin på Svalbard, Trollhaugen i Antarktis, Birkenes utenfor Kristiansand og Sofienbergparken i Oslo, sier Celentano.

Men hvorfor er det gull i dem?

– Vi er ute etter å måle kvikksølv i atmosfæren, og kvikksølv binder seg til gull. Ironisk nok har det å bruke kvikksølv til å utvinne gull lenge vært en av de største kildene til kvikksølvforurensning, sier han.

I småskala gruvedrift blander de ofte flytende kvikksølv med gullmalm. Kvikksølvet binder seg til gullet og danner et amalgam som de deretter varmer opp. 

Det giftige kvikksølvet fordamper og etterlater rent gull. 

Prosessen skaper også et biprodukt: gruveslagg. Det inneholder også kvikksølv, men slippes som regel tilbake til miljøet. Slik er det med på å forurense miljøet nær gruvene.

Setter feller for kvikksølvet

Tekran-instrumentet fungerer mer eller mindre som beskrevet over. Celentano forklarer at inne i hver Tekran er det to små kvartsrør. Hvert av dem inneholder en liten kapsel med sammenpressede gullpellets.

Instrumentet suger luft gjennom gullpelletsrørene som forskerne gjerne kaller «traps», eller gullfeller. Fellene er gjennomtrengelige så luft lett kan bevege seg gjennom dem. 

Gullet tar opp kvikksølvet fra luften og fanger det. Deretter varmer instrumentet opp gullfellene og spyler dem med argongass – akkurat nok til at kvikksølvet kan frigjøres til et målekammer. Det leser av et gjennomsnitt av konsentrasjonen.

– Vi tilsetter ikke noe kvikksølv til lufta i denne prosessen. Mengden kvikksølv som slippes ut av instrumentet igjen, er den samme som allerede var der til å begynne med, understreker Celentano.

Dyrebar forbruksvare

Med tiden tettes gullfellene til med skitt og støv så luft ikke lenger kan passere gjennom dem. Da bytter ingeniørene som drifter instrumentene, ut de brukte fellene med nye.

Celentano har hørt at noen virksomheter har prøvd å rense fellene og gjenbruke dem, men det har ikke vært noen stor suksess. Det er en tidkrevende prosess som koster mer enn den smaker. Andre deler av instrumentet vil da også kanskje trenge hyppigere service dersom fellene må tas ut og settes inn oftere. 

I tillegg sier han at de også ville vært usikre på kvaliteten på målingene dersom de skulle brukt rensede feller i stedet for splitter nye.

– Over tid har mine tidligere kolleger erstattet hundrevis av slike gullfeller fra Tekran-instrumentene våre. Noen av dem er mer enn 20 år gamle. Fellene er forbruksvarer, men siden de ikke kastet dem, visste kollegene mine tydeligvis at de var verdifulle. Jeg vet ikke om de var klar over akkurat hvor verdifulle, for da jeg fant bøtta, inneholdt den mer enn 150 gullfeller, sier Celentano.

222,7 grams gullklump

Celentano fikk hjelp av sin kollega Geir Opøien til å smelte fellene i verkstedet med en acetylenskjærebrenner.

– Siden hver felle veier omtrent 1,5 gram, endte vi opp med en gullklump på 222,7 gram. Etter å ha besøkt flere gullsmeder fant jeg en som kunne hjelpe oss med å både finne ut hvor mange karat gull det var og kjøpe det.

Celentano fant ut at få gullsmeder som kjøper gull, er villige til å kjøpe en «rå» gullklump som den han hadde. 

Vanligvis når folk selger gammelt gull, er det i form av smykker, som allerede er stemplet med karat. Dermed måtte han finne en butikk der de hadde et XRF-instrument som kunne skanne gullklumpen og bestemme hvor rent gullet var.

– Det var 24 karat gull fra en bøtte i instrumentlaboratoriet vårt. Helt utrolig. Vi solgte det for over 150.000 norske kroner, sier han.

– Du kan skjønne hvorfor folk får gullfeber

NILUs avdeling for måle- og instrumentteknologi, der Celentano jobber, har mange forskjellige instrumenter som står og går på observatorier og overvåkingsstasjoner rundt om i landet. 

Han tror flere av dem også kan inneholde små mengder gull eller andre edle metaller, men ikke like mye som Tekran-instrumentene.

Han forklarer at det som gjør disse spesifikke instrumentene unike, er nettopp det at kvikksølv binder seg til gull. Gullet er med andre ord nødvendig. Måleinstrumenter inneholder ikke edle metaller bare for syns skyld.

– Det var gøy å holde gullklumpen i hånda, da. Du kan skjønne hvorfor folk får gullfeber. Nesten en kvart kilo. Det er nok den mest massive tingen jeg noen gang har plukket opp. Gull har nesten dobbel så høy tetthet som bly, sier han.

Alt i alt er pengene nok til å kjøpe åtte nye gullfeller – og ifølge Celentano kommer det til å ta rundt 20 år å samle opp like mange gullfeller på ny.

Artikkelen er produsert og finansiert av NILU

NILU er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra NILU:

• 

  Nå kan forskere lenke direkte til data om atmosfæren i vitenskapelige artikler

• 

  Hvordan går det med ozonlaget nå?

• 

  Ny rapport: Luftforurensningen i Oslo er verst blant de nordiske hovedstedene

• 

  Miljøforskernes nye reklame­dingser var fulle av miljø­gifter

• 

  Sør-Europa må forberede seg på skogbrann i sommer, mens Norge får regn

• 

  Miljøgifter i hybelkaniner: Forskerne oppfordrer til å støvsuge

Les flere saker fra NILU her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER