Annonse

Denne artikkelen er produsert og finansiert av NILU - les mer.

Nanoplast funnet i isbreer

En ny studie understreker hvor omfattende plastforsøplingen er selv i avsidesliggende og tilsynelatende uberørte områder.

Robin Milner (teknisk leder) og Richard Kay (hovedklatrer og lege) tar en prøve på det eneste mulige stedet på Glacier de Pièce i Sveits.
Publisert

I en ny studie har forskere samarbeidet med fjellklatrere for å samle inn prøver av overflatesnø i rimelig utilgjengelige områder.

Partikler fra bildekk i snøen

Nanoplast ble funnet i 5 av 14 svært høytliggende isbreer med konsentrasjoner fra 2 til 80 nanogram per milliliter snø. 

De vanligste typene nanoplast de fant var partikler fra bildekkslitasje (41 prosent). De fant også mye av plaststoffene polystyren (28 prosent) og polyetylen (12 prosent).

Robin Milner og Richard Kay gjør seg klare til å ta prøver på toppen av Otemma-breen på 3.000 meter i Sveits.

Tidligere studier har funnet spor av mikroplast i avsidesliggende områder over hele verden. Og der det er mikroplast, er det garantert også nanoplast.

I tillegg vet forskerne fra tidligere at atmosfærisk transport fører med seg mikroplast til fjerntliggende områder. Dette gjelder sannsynligvis i enda høyere grad for nanoplast siden disse partiklene er mindre.

Mikro- og nanoplast

Forurensning fra mikro- og nanoplast er et velkjent miljøproblem. Det er forsket mye for å fastslå hvor mye plast som slippes ut i miljøet, samt undersøke plastens negative effekter på levende organismer.

Selv om det ennå ikke er satt en klar definisjon for nanoplast, er de generelt definert som mindre enn 1 mikrometer i minst én dimensjon. Hovedkilden til nanoplast i miljøet er nedbrytning av makro- og mikroplast.

Plasten reiser gjennom luften

En av forskerne som jobber med atmosfærisk transport av mikroplast, er seniorforsker Nikolaos Evangeliou ved NILU.

Hele fjellklatrerteamet: ekspedisjonsleder Al Gill, teknisk leder Robin Milner, primærlege Tom Baldassari, hovedklatrer og lege Richard Kay og ekspedisjonskunstner James Sisti.

Forskerne beregnet hvordan partiklene av nanoplast reiste gjennom luften fra opprinnelsesstedet til der fjellklatrerne tok prøvene, ved å bruke det de kaller en lagrangisk spredningsmodell. 

– Ved hjelp av den fant vi ut at de primære kildene var regioner vest for Alpene. Blant dem Frankrike, Spania og Sveits, sier han.

Nanoplast kan være «overalt»

Ifølge Evangeliou er det ikke overraskende å finne nanoplast i avsidesliggende isbreer.

– Funnene våre viser bare at plastforurensning på mikro- og nanoskala kan være mer utbredt enn tidligere antatt. På grunn av den minimale størrelsen har disse partiklene et stort potensial for å bli transportert gjennom atmosfæren over lange avstander. Det bidrar til global forurensning, forklarer han.

Fremtidige studier vil inkludere mer omfattende teknikker for prøvetaking og analyse. Det er for å forstå distribusjonen og kildene til nanoplast bedre.

Det bekymrer også forskerne at nanoplast i isbreer kan ha ukjent effekt på økosystemer, klimaet og menneskers helse. Dette er særlig fordi disse partiklene kan komme inn i vannkilder og næringskjeder.

Av den grunn har ekspedisjonsserien Global Atmospheric Plastics Survey 2024–25 som mål å fremskaffe mer omfattende data om distribusjon og kilder til nanoplast.

Referanser:

Leonie Jurkschat, Nikolaos Evangeliou mfl.: Using a citizen science approach to assess nanoplastics pollution in remote high-altitude glaciersScientific Reports, 2025. Doi.org/10.1038/s41598-024-84210-9

Nikolaos Evangeliou mfl.: Atmospheric transport is a major pathway of microplastics to remote regionsNat Commun, 2020. Doi.org/10.1038/s41467-020-17201-9

Powered by Labrador CMS