Etter snart ti generasjoner i fangenskap tåler oppdrettslaksen stress bedre enn villaksen. Det er også større familielikhet mellom oppdrettslaks som er i slekt enn hos villaksen.
Oppdrettslaks er ikke bare større, men også tammere enn sin artsfrende ute i naturen. (Foto: Colourbox)
I oppdrettsnæringen har det vært spesielt viktig å ale frem laks som legger raskt på seg.
Laks som vokser dårlig i det som kan oppfattes som et stressende oppdrettsmiljø, blir ikke valgt ut som foreldre til neste generasjon oppdrettsfisk.
– Dermed kan det nok tenkes at oppdretterne ubevisst har satset på laks som ikke lar seg stresse så lett, sier Monica F. Solberg, doktorgradsstipendiat på Havforskningsinstituttet og Universitetet i Bergen.
Men oppdrettslaksens evne til å tåle stress skyldes ikke nødvendigvis en bevisst satsing fra oppdretternes side.
Solberg understreker at selv om en oppdretter – bevisst eller ubevisst – kan velge ut for de egenskapene han ønsker hos dyrene sine, så må disse trekkene være der fra før.
Livet i og utenfor merden
Hvert år rømmer hundretusenvis av laks fra fangenskapet i merdene og ut i naturen. En del av rømlingene havner på villaksens naturlige gyteplasser i elvene, hvor det er dokumentert at oppdrettslaksen kan gyte.
– Siden rømt oppdrettslaks gyter i naturen, er det interessant å vite hvilke egenskaper de overfører til avkommet som skal vokse opp utenfor oppdrettsanlegget.
– Det er ikke sikkert at det som er gode kvaliteter i merden er like nyttig ute i naturen, sier Solberg.
Stressmestring i kar
Årlig produserer hun og kollegane på Havforskningsinstituttets forskingsstasjon i Matre laksefamilier med oppdrettslaks, villaks og hybridlaks.
I 2010 ble 29 familier studert for å se hvilken laksetype som tåler stress best. Best stressmestring ble målt som best vekstkurve.
Laksen ble plassert i fire kar. I to av karene ble laksen forstyrret to ganger i døgnet. Da ble vannet i tanken tappet ned en halv time, slik at laksen fikk mindre plass til å bevege seg. Forsøket pågikk i 14 uker.
Avslutningsvis ble laksen som var utsatt for langvarig kronisk stress, sammenlignet med laksen i de stressfrie karene. Alle tre laksetypene vokste dårligere i et stressende miljø, i snitt 25 prosent mindre enn laksen som fikk være i fred.
Dårligst ut kom villaksen, som nesten vokste en tredjedel mindre.
Annonse
Mister appetitten
Det er tidligere dokumentert at laksefisk har nedsatt appetitt i etterkant av at de har vært stresset, og derfor har villfisken mest sannsynlig svært lite appetitt i dette miljøet, forklarer Solberg.
– I tillegg kan stress utløse en ”flykt eller kjemp”-respons hos laksen, som en reaksjon på potensielle farer.
– Vi observerte hektisk aktivitet i de nedtappede karene, og økt forbrenning kan dermed ha ført til at den stressede villaksen rett og slett hadde mindre energi igjen til å bruke på vekst enn oppdrettlaksen som ikke stresset så mye.
Slektsstevne for laksefamilien
Monica F. Solberg. (Foto: Havforskningsinstituttet)
Solberg sammenligner livet i en intim oppdrettsmerd med et slektsstevne. Ved første inntrykk kan et slektsstevne virke både masete og uoversiktlig, men jo oftere man går, jo mer komfortabel blir man med situasjonen.
– Laksen som trives best i et slikt intimt miljø, vil jo også være den som vokser best og dermed blir valgt ut som foreldre til neste generasjon.
– Det kan tenkes at oppdrettslaksen over tid er blitt tilpasset til å dra på «slektsstevne» og klarer å slappe av, mens villfisken blir mer som en ensom ulv.
– Den trives best når den får gå litt for seg selv, og blir stresset når vi tvinger den tett innpå resten av slekten, sier Solberg.
Like barn leker best?
Studien tyder også på at oppdrettslaksen er mer lik hverandre enn det villaksen er. For mens oppdrettsfamiliene reagerte nærmest likt på stressbehandlingen, var det større variasjon blant villfamiliene.
Noen familier tolererte langvarig stress veldig dårlig, andre langt bedre; faktisk like godt som oppdrettsfamiliene.
Annonse
– Resultatene våre tyder på at bevisst utvelgelse på enkelte trekk har ført til at vi ser mindre genetisk variasjon hos oppdrettlaksen enn hos villaksen. For å overleve i naturen må villaksen være observant på mange potensielle farer.
– For oppdrettlaksen, som lever skjermet i oppdrettsanlegget, er ikke slike egenskaper like nyttige og de blir selekter bort, forteller Solberg.
