Forskere ved Universitetet i Bergen (UiB) har, med viktige prøver fra Universitetsmuseet i Bergen, gjort oppsiktsvekkende oppdagelser om blåhvalens genom. Genom er den totale mengden arvemateriale i en celle.
Funnene er nylig publisert vitenskapelig i tidsskriftet Conservation Genetics.
Økt kunnskap om blåhvalens genetiske tilstand
– Dette er et viktig bidrag til kunnskap om blåhvalens genetiske tilstand, sier professor Anders Goksøyr ved UiB.
Forskere har fryktet at de ulike bestandene på østsiden og vestsiden av Atlanterhavet var begynt å bli så små at spesielt den vestatlantiske bestanden risikerte å bli rammet av innavl.
– Heldigvis viser dataene at det pågår en god del utskifting av genmateriale mellom de to delene av Nord-Atlanteren, sier Goksøyr.
Studien avslører at genene fra finnhval utgjør om lag 3,5 prosent av blåhvalens genom. Denne genetiske sammensmeltingen er mer fremtredende i moderne blåhvaler sammenlignet med historiske prøver.
Forsker Hanneke Johanna Maria Meijer ved Universitetsmuseet viser frem blåhvalskjellet.(Foto: UiB)
Det antyder en nylig hybridisering mellom de to artene. Hybridisering mellom arter skjer når to ulike arter parer seg og får avkom.
Forskeren sier det også gir spennende kunnskap om genomet til det største dyret som noensinne har levd på jorden.
– Mest overraskende var det at vi kunne spore gener av finnhval i genomet til alle de prøvene som var tatt avblåhval det siste tiåret. 3,5 prosent av blåhvalens gener stammet fra finnhval. Det er omtrent den samme andelen som vi finner av neandertal-gener i menneskegenomet, sier Goksøyr.
Nøkkelbidrag fra Universitetsmuseet
Et nøkkelelement i forskningen har vært en prøve fra Universitetsmuseet i Bergen sammen med bidrag fra Slottsfjellmuseet i Tønsberg og Hvalmuseet i Sandefjord.
I de historiske prøvene tatt fra ulike museumssamlinger var det bare fire av seks prøver som hadde spor av innblanding fra finnhval.
Dette tyder på en økende grad av hybridisering siden den industrielle hvalfangsten startet.
– Det interessante er at mitokondriene i blåhvalene vi har studert, alltid kommer fra blåhval. Det vil si at kryssforplantningen har skjedd ved at det alltid er en finnhvalhann som har paret seg med en blåhvalhunn. Det er kanskje ikke overraskende gitt de store forskjellene i størrelse mellom artene, forklarer Goksøyr.
Mitokondriene produserer energi som cellen trenger for å utføre alle livsprosesser.
Blåhval og finnhval
Blåhval er en art av bardehvaler i familien finnhvaler. Den er Jordens største nålevende art, og antagelig det største dyret som noensinne har levd. Den blir rundt 30 meter lang og kan veie opptil 190 tonn.
Finnhvalen er også en art av bardehvaler i familien finnhvaler. Den er den nest største nålevende arten på kloden. Bare blåhvalen blir større.
Disse prøvene har vært avgjørende for å kartlegge den genetiske sammensetningen og forståelsen av artenes evolusjonære historie.
Annonse
Denne forskningen belyser ikke bare det komplekse genetiske landskapet til de marine gigantene. Den understreker også den vitenskapelige verdien av museumsprøver.
Professorens egen interesse for genomet til blåhvalen startet for ti år siden. Da besøkte han Svalbard samtidig som Norsk Polarinstitutt holdt på med prøvetaking av blåhval i Isfjorden utenfor Longyearbyen. Ved en tilfeldighet fikk han nyss om dette prosjektet.
– Jeg fikk tryglet meg med på en tur der de første prøvene som senere skulle inngå i dette arbeidet, ble samlet inn, sier Goksøyr.
Senere fikk han kontakt med Oliver Haddrath ved Royal Ontario Museum. Det viste seg at de der også holdt på med å studere blåhvalgenomet. Sånn begynte samarbeidet. Etter hvert inkluderte det også prøver fra flere hvalsamlinger ved museer både i Norge og Canada.
Gjennom dette samarbeidet og innovativ bruk av genetiske analyser bidrar de norske forskerne aktivt til viktig forskning. Det kan forme fremtidens strategier for bevaring.
Her er en podkast du kan lytte til med et intervju med Mark Engstrom fra Royal Ontario Museum. Han snakker i løpet av de ti første minuttene. Hør podkasten her.
