Mange blir aldri ferdig med doktorgraden. forskning.no har vist at 35 prosent av de som startet opp i 2006 og 2008, ikke har klart å fullføre. For å få kandidatene raskere gjennom innfører institusjonene stadig mer målstyring og prosjektbasert organisering.

Men de fleste doktorgradsstipendiater vil utføre kritisk og fri forskning. Det tar tid. 

Tre stipendiater vi har møtt i Trondheim er kritiske til den retningen doktorgraden nå tar.

Ikke akademisk undring

– Doktorgraden er ikke helt sånn jeg hadde tenkt meg. Jeg forestilte meg at graden skulle oppfordre til akademisk undring. Nå ser jeg at det er noe langt annet enn det som var mitt glansbilde av en akademiske verden.

Det mener stipendiat Marius Lervåg Aasprong. Han holder på med en doktorgrad i arbeidslivsforskning på Institutt for industriell økonomi og teknologiledelse ved NTNU i Trondheim.

Rundt kafébordet på Bakklandet sitter også Edvine Larssen og Jens Tønnesen. Larssen er utdannet kunstner og stipendiat i Norsk program for kunstnerisk utviklingsarbeid hos Kunstakademiet NTNU. Tønnesen holder på med en doktorgrad om tekniske installasjoner og energibruk i fremtidens næringsbygninger. Også han ved NTNU.

Ser flere fordeler

Da Aasprong startet på doktorgraden, kom han inn i et forskningsprosjekt hvor problemstillingene for hva han skulle forske på var relativt klart definerte på forhånd. Bedriftene som skulle forskes på, var allerede på plass. Det samme var forskernettverket.

Han ser også flere fordeler med det fastlagte og standardiserte opplegget han har møtt. Han ligger godt an til å bli ferdig på normert tid. Det er det langt fra alle doktorgradskandidater som gjør når tre år er gått.

– Skulle jeg ha startet helt på egen hånd, med en egen problemstilling, hadde jeg risikert å bruke mye lengre tid på dette. Ikke minst ville jobben med å få informanter til studien krevd veldig mye.

Hvor ble det av forskningen?

Aasprong synes likevel ikke at det han opplever, med så fastsatte rammer for doktorgraden, bør bli normen.

– Jeg går ut og leter etter det jeg på forhånd vet er relevant. Jeg går ikke åpent ut og leter etter svar. Dermed finner jeg heller ikke det uventede.

Bare en avansert mastergrad

Jens Tønnesen jobbet i sitt eget konsulentfirma, da han bestemte seg for å sette i gang med en doktorgrad. Han skulle gi råd om tekniske installasjoner, energiforbruk og inneklima. Men han ble frustrert over mangelen på kunnskap i sitt eget fag.

– De siste årene har vi ikke klart å være gode konsulenter. Vi vet knapt noe om hvordan de nye bygningene vi reiser vil oppføre seg over tid, enten det gjelder bygninger med passivhus-standard eller bedre. Hva skjer for eksempel med inneklimaet i disse husene?

Ingen kunne gi Tønnesen gode svar. Utgangspunkt hans for å starte med en doktorgrad var lysten til å finne svarene selv.

I motsetning til Aasprongs doktorgrad har Tønnesens vært fritt organisert.

Han mener også at dagens doktorgrader ofte kan bli for standardiserte.

– En doktorgrad i dag kan sees på som en avansert mastergrad, med den standardiseringen av gjennomføringen vi nå opplever, konstaterer Tønnesen.

Drevet av nysgjerrighet

Han har fått lov til å gjøre nesten som han vil i sitt doktorgradsprosjekt, både med hensyn til problemstilling og tidsbruk. Nå er finansieringen i ferd med å gå ut, uten at han kan si at han er helt i nærheten av en avslutning på doktorgradsavhandlingen.

– Jeg ser poenget med klare tidsfrister. Men samtidig synes jeg det er viktig å ta seg tid til undring, til å prøve å forstå en større helhet.

Ofte synes han at doktorgrader og vitenskapelige har ofte så mange avgrensninger at det er vanskelig å få noe matnyttig ut av det.

– Det gjør at de sjelden kommer fram til et interessant svar. Det virker som målet bare har vært vært å få ferdig en publikasjon, noe som kan telles opp.

Kan ikke forske på tid

Kunstneren Edvine Larssen gikk inn i et nasjonalt doktorgradsprogram innenfor kunstutdanningen i 2013. Forskningsfeltet hennes er relativt nytt. Som nyansatt stipendiat brukte hun derfor mye tid på å tilegne meg metoder og sette seg inn i hva forskning faktisk er.

– Vi mangler vi de veletablerte metodene som finnes i andre akademiske felt. Vi er derfor i større grad med på å skape de faktiske metoder som skal bygge dette feltet videre. Noe jeg mener er veldig tidkrevende og vanskelig å gjennomføre på kun tre år. 

I motsetning til Aasprong og Tønnesen sitter Larssen mye alene med problemstillingen sin. Hun har hovedveilederen sin i London og en biveileder ved NTNU, men mye må hun finne ut av selv.

Skeptisk til sjekklister

Alle de tre stipendiatene som forskning.no snakker med rundt kafébordet på Bakklandet i Trondheim, mener det er viktig at doktorgradsstudentene får oppfølging fra veileder og universitet. Men formen overstyrer ofte funksjonen, mener de.

De er tre kommer fra tre helt ulike fagdisipliner. De synes det er vanskelig å forstå hvorfor de skal tvinges inn i den samme malen.

– Lederne ved institusjonene må stille seg spørsmålet: Skal de lede en masseproduksjon av doktorgrader med økonomisk målstyring eller vil de drive kunnskapsproduksjon? Hvert doktorgradsprosjekt er unikt og må håndteres forskjellig. Ingen arkitekter liker å bli fortalt at nå skal du bare gå i gang med å bygge en blokk. Det blir ikke utvikling av det, sier Jens Tønnesen.

De tre stipendiatene er skeptiske til at det blir lagd rutiner som gjelder alle, uansett om stipendiaten har behov for det eller ikke.

– Hvis du jobber godt og så må bruke to uker på å skrive en midtveisevaluering, er det helt meningsløst, mener de.